Bokanmeldelse av Sverre Johnsens åpningsbok "Spill Siciliansk"


Sverre Johnsen sin nye bok "Spill Siciliansk" tar seg pent ut og anmeldes her av Sjakkfantomet
 

Innledning:

Sverre Johnsen har i samarbeid med Øystein Brekke sitt Norsk Sjakkforlag gitt ut noe så uvanlig som en norsk teoribok i sjakk. Det er en såkalt repertoarbok og det spesielle med denne boka er at den kun omhandler en åpning sett fra svarts synsvinkel - og dette gis altså ut på vårt eget språk. Åpningsvalget er godt - boka anbefaler den klassiske varianten i siciliansk og dette er et spennende åpningsvalg som Fabiano Caruana valgte i kandidatturneringa i 2016 da han måtte vinne med de svarte brikkene over Sergey Karjakin for å bli utfordrer til Magnus Carlsen. Partene spilte da Richter-Rauzer-varianten - som er mye omtalt i Sverre Johnsen sin nye bok - og Caruana fikk faktisk opp en spennende stilling med sjanser for svart i en noe annen variant enn den Johnsen anbefaler. Den store spilleren i moderne tid som fast har spilt klassisk siciliansk er Vladimir Kramnik. Fra 1992, og helt frem til VM-matchen i år 2000 da Berlinforsvaret overtok, spilte Kramnik frisk sjakk i klassisk siciliansk og i Sveshnikov. Her hjemme er det IM Atle Grønn som er mest kjent for å ha spilt denne klassiske varianten i siciliansk over tid - men virkelig populær har åpningen aldri vært på Elitenivå i Norge.

Mitt forhold til siciliansk:

Jeg har et kjærlighetsforhold til siciliansk som har vart i over 30 år. Jeg ser i partisamlingen min at det hele startet i april 1987 da jeg i min andre sjakkturnering, Rallar Open 1987, spilte svart i dragevarianten og endelig vant jeg mot kongebondeåpningen. I min første turnering spilte jeg nemlig Alekhines forsvar - basert på en aldeles vanvittig anbefaling av Olaf Barda i hans ellers glitrende gode bok "Sjakk" - og da gikk det ikke bra for meg. Å lære Alekhines forsvar som nybegynner er spinnvilt - åpningen egner seg rett og slett ikke for nybegynneren fordi den bryter med alt av kjente åpningsprinsipper om ikke å flytte samme brikke flere ganger og å kjempe om en romfordel. Dragen ble altså min første sicilianske kjæledegge. Senere lærte jeg meg Sveshnikov, Scheveningen og Najdorf og med et bredt sicilianskrepertoar var jeg berget mot kongebondeåpningen og kunne alltid by opp til kamp. Med Sverre Johnsen sin nye bok «Spill Siciliansk» skal ringen sluttes - jeg gikk inn for å lese hele boken for å lære meg noe om den klassiske varianten i siciliansk - for da har jeg studert alle de 5 store variantene i denne fascinerende åpningen.

Om å lese boka:

Øystein Brekke ga meg et frempek om at boken ville komme i posten og at det var en viktig og riktig bok for sjakk-Norge nå. Øystein skriver i forordet til boken at dette både er ment som en repertoarbok for den viderekommende og som en innføringsbok i siciliansk åpning for hobbyspilleren. Det nevnes at boken kan passe for alle som har kommet gjennom Brekke sin bok serie Sjakkskolen og blitt fortrolig med den - og helt opp til Elitenivå. Veldig ambisiøst med andre ord og jeg var kjempespent når boka kom i posten. Særlig fordi jeg aldri har lest noen av Sverre Johnsen sine tidligere utgivelser på engelsk, og jeg vet at han har fått veldig mye ros for sitt arbeid der.

Det var en fryd å åpne boka, den var passe stor, passe tung og lå godt i hendene. Da jeg åpnet boka åpenbarte det seg en nydelig layout som langt overgår det du kan forvente deg i den prisklassen. Det var tilsynelatende ingenting å utsette på layout og design. Pene diagrammer, sett fra svartspillerens side, og godt med luft. Flotte inndelinger i 13 kapitler, og mange gode grep underveis. Blant annet en slags dialog med forfatterstemmen, tilleggsopplysninger underveis og hele mønsterpartier som forhåpentligvis er sirlig plukket ut til å tjene prosjektet. Alt vel.

Et kritisk blikk med brillene på:

Når jeg tok brillene på og begynte å se nærmere på teksten, så begynte det å gnage i øynene når jeg oppdaget at de skriver åpningsvalget med to store bokstaver: "Klassisk Siciliansk" står det midt i setninger som om det var en boktittel eller noe annet fint. Djevelen ligger i detaljene sies det og hvorfor disse to store bokstavene? Det heter da klassisk siciliansk når en referer til en åpningen på norsk som ikke kommer fra en egennavn eller et sted. Da jeg så fant flere orddelingsfeil av typen «inn trykk», ble førsteinntrykket forringet for så si det slik. Og da det viste seg å være ulike skjønnhetsfeil av ymse art både her og der - så ble jeg egentlig litt trist på forfatterens vegne. Trist fordi feil av typen "komputer" og "komputerprogrammer" med k og ikke c - ser stygt ut i en bok som skal leve et langt liv. I tillegg kunne det være byttet ut med ordet «analyseprogrammer» eller «søkemotorer» som er mer presist og riktignok noe brukt i boka. Likevel var hovedinntrykket overveldende positivt - dette ser bra ut både pedagogisk, designmessig, strukturelt og rent språklig. Litt slakk må en gi en førstereisgutt som har lagt ut på en vanskelig reise. Det er ikke jeg som hadde våget meg ut på et slikt prosjekt - må vite.

Hva så med sjakkanalysene?

Det er jo analyser en slik bok står og faller på. Holder forslagene vann? Er de pedagogiske i formen sin? Er de lærerike nok til å kunne brukes av ferske spillere? Passer forslagene rett og slett bokens målgruppe? Det er spørsmålene jeg stilte meg og som dommen her faller på.

Det var bare en måte å finne det ut på. Starte med å lese boken og analysere alle partiene i Chessbase, med Stockfish 8 i bakgrunnen, som et slags sannhetsvitne kombinert med mine egne betraktninger. Dersom jeg eller Stockfish 8 ble rød av forslagene til Johnsen (Stockfish blir gul når den irriterer seg og rød når den synes det var et ordentlig dritt-trekk det er tale om) - så var det bare å analysere dypere for å se hvem som har rett. Jeg er nemlig ikke bare Norgesmester i postsjakk (analytisk sjakk). Jeg har vært sjakkanalytiker i to sjakkblader fra 1988-1993 og 1996-97 og har lang erfaring med å analysere både åpninger og partier. Jeg har en IM-norm i postsjakk i tillegg til Norgesmesterskapet i 1995 har jeg har analysert de fleste av Magnus Carlsen sine sjakkpartier etter at han kom opp i verdenseliten i 2006. Det er krevende å finne feil i en slik bok - men jeg burde ha kompetansen i orden til å finne ut av det. Kasparov sa en gang at det ikke er noe som heter «uklart» i sjakkanalyser - det er kun noe en skriver når en ikke har gravd seg dypt nok ned i stillingen. Jeg forholder meg til det så godt jeg kan.

Forfatteren berømmes for forfatterstemme og mange gode resonnementer, men det er skjær i sjøen...

Det første jeg vil berømme boka for er forfatterstemmen. Jeg likte godt at han skriver at en ikke skal være redd for teori fordi en er redd for å havne i feller. Han avviser dermed myten om alle fellene i sjakk, og han skrev mye klokt om rokade-retten flere steder. Essensen er at en skal gjøre rokade kun dersom en ikke har noe bedre trekk å gjøre - det er gamle Reti sine visdomsord og spissformulering som jeg opplever at folk ofte glemmer. De rokerer mer av plikt enn av stillingens krav. Så bra med litt myteknusing der Sverre! Men når jeg fosset meg fremover i de første avsnittene av denne boka for ferske siciliansk-spilleren - ble jeg mer og mer skeptisk til prosjektet.

Under tittelen: "Det er et spill"; skriver nemlig Sverre Johnsen:

"Det er imidlertid viktig å huske at "sannheten" om en stilling egentlig bare kan seier, remis eller tap - andre resultater finnes ikke, så forskjellen på en komputervurderingen på '-0,54 og +.79' er kanskje ikke mer enn at den første stillingen er lettere å spille for svart, den andre for hvit."


Dette blir et lite havari i mitt sinn - og med en slik innstilling til analysemotorene sine resultater - må det nesten gå galt et sted. Det handler litt om innstillingen en har og hvordan du skal forstå det søkemotoren viser. Har du en fordel på 0.79 og den dropper til -0.54 er det nemlig verdt et spørretegn - og det er en enorm forskjell på stillinger som er oppe på 0.8 for hvit og stillinger som er nede på 0.5 for svart - både for deg og for meg. Så enkelt er det med den saken.

Når jeg setter tegn i sjakk er jeg alltid streng fordi jeg mener at en lærer mest av å se hva som faktisk er beste trekk i stillingen. Er forskjellen "klar" og jeg ikke er i tvil om det etter helt nødvendige menneskelige tilleggs-analyser utført av både menneske og maskin - som støtter synet mitt - så skal en ikke la være å sette et spørretegn bak et meget svakt trekk. Dessverre synder Johnsen i hele boka med hvordan tegn gis og han behersker overhode ikke en konsekvent måte å gjøre dette på. Han setter i stedet det jeg vil kalle følelsesladede tegn og de pedagogiske tegnene som forteller all verden om at likevekten brytes - finnes knapt og ofte brukes det ikke tegn for å markere at partiet blir tapt etc. Synd!

Når forfatterstemmen også bruker vage formuleringer som "enda enklere er nok" - og ord som «kanskje, antakelig og nok» for å la det skinne gjennom at han slett ikke har søkt sannheten - så blir inntrykket deretter. Det ligger ikke gode nok analyser bak dette bokprosjektet til at jeg kan la meg imponere. Når han f.eks. gir blankt "?" til et trekk som er førstevalget til Stockfish i minst to partier - og som på meg virker helt OK - så lurer jeg på om han har tastet feil - eller hva som skjer!? Et sted var det åpenbart at han rett og slett hadde skrevet feil tegn og da spør jeg med kritisk røst om det er kvalitet nok i partianalysene til boka.

La meg ta et par eksempler. Det er to hele Magnus partier i boka i tillegg til en referanse til Anand-partiet fra Bilbao 2012. Det ene er Mønsterparti 6A. Dette er et kjent blindsjakkparti fra Amber 2010 mot Peter Svidler der Magnus spiller dragen som svart. Magnus får opp en totalt vinnende stilling etter hvit sitt svake 22.De1?. Så kunne Magnus avgjort direkte i flere trekk fremover, men gjorde det ikke da begge overser en meget sterk ressurs i 26. Sd7!. Magnus har altså spilt bort en fordel på over 5 på Stockfish - og Svidler får en gylden sjanse etter svart 25. trekk - men ser det ikke og gir opp.

Sverre Johnsen velger først å ikke gi noen av Magnus sine trekk, fra han spiller ned en fordel fra +5 til det er +0.5, et eneste spørretegn eller tvilsomttegn. Stockfish blinker rødt så det holder... Når Svidler så gir opp i en vanskelig stilling der han ikke ser redningen Sd7! - skriver Johnsen "Antakelig tapte hvit her allerede på tid i en ekstremt vanskelig stilling". Det samme gjør han andre steder i boka - antar ting som aldri har skjedd. Det er fint å ikke anta for mye og i stedet bruke sannhetsvitner i slike situasjoner. To tastetrykk unna ligger sannheten hos Chessgames.com, som ikke er en kilde i Sverre Johnsen sin kildehenvisning.  Der tok det tok meg ca. 1 minutt å finne frem til sannheten der - nemlig ved å gå inn på partiet på denne ressurssiden og lese i kommentarfeltet.

Jeg gir Magnus ordet fra bloggen hans i 2010:

"...I subsequently missed a couple of good continuations, but what I did was enough to make him resign after 25 moves, in a position we both thought was dead lost for white. However, as we both realised later, his resignation was clearly premature. In the final position white could have fought on with 26. Nd7, a move both of us missed. Still, black would have been clearly better, but there was still everything to fight for."

«Alt å kjempe for» sier altså Magnus - computeren sier -0.38 (dybde 33) og jeg er enig i at det er en meget vanskelig stilling for hvit, men den er fortsatt kampdyktig er det ingen tvil om. Slik går tråden gjennom boka. Flere stillinger anbefales som har en stillingsvurdering på over 1.0 i fordel til motstanderen underveis på en viss dybde - noe som en ikke bør ha for vane å anbefale noen. Flere steder gis det også et uriktig bilde av hvem som står til vinst - eller om stillingen er remis i kommentarene. Et eksempel på det er et gammelt postsjakkparti som ender opp i et lett vunnet sluttspill for svart - uten at forfatteren virkelig problematiserer det. I en stilling der Stockfish 8 viser mer enn +6.5 (dybde 30) for 29...Tab8 skriver Johnsen: "29...Tab8 er langt sterkere, og nærmest vunnet for hvit". Sannheten er altså at stillingen er +6.5  - altså klart vunnet. Det er så vunnet som det kan forbli og når han så gir det pragmatiske trekket som blir spilt og som også vinner et "?" - så er det rett og slett dårlig håndverk.

At den 12.5 år gamle Judit - som spilte i sjakk-OL i Thessasloniki i 1988 - plutselig er blitt 11 når hun gjorde sin bragd i 1988 og scoret 12.5 av 13 i OL er en ting - men når mønsterpartiene som boka er bygd opp av ikke er troverdige - så trekker det mye ned på helhetsinntrykket. Det står i boka at det ikke er så farlig om en gjør en feil på 0.5 - fordi motstanderen trolig vil besvare denne feilen med en tilsvarende feil innen tre trekk... Slike tanker kjøper jeg ikke, og når jeg først bruker tid på å lese en bok om en sjakkåpning - håper jeg å få en kunnskap som holder livet ut og gode anbefalinger jeg kan bygge videre på. Å ta en offiser på g5 - og dermed åpne en angrepslinje for hvit med farlig kongeangrep i - ser sprøtt ut i partiet Anand - Kasparov, 1995; og slikt anbefaler en ikke ferske spillere om variantene ikke er klare. Da lurer jeg litt på om en nybegynner har noe å lære av denne boken for risikoen ved et slikt spill er for høy og noen av variantene er rett og slett for krevende til å lære seg som hobbyspiller. (PS: Her må jeg i rettferdighetens navn påpeke at partiet Anand - Kasparov, 1995 er et av mønsterpartiene i boka - men at det ikke er en hovedanbefaling å ta imot offeret på g5 og å spille nevnte variant.)

La oss ta en titt på et par eksempler som anbefales i boka:
 

I boka finner vi varianten: 1. e4 c5 2. Sc3 Sc6 3. f4 e6 4. Sf3 d5 5. Lb5 Sge7 6. exd5 exd5 7. De2 g6 8. De5 Tg8 9. Lxc6+ bxc6 10. O-O Lg7 11. De1 Kf8 12. Df2 c4 som vi skal følge om vi blir utsatt for Grand Prix-angrepet. Dette er kjent fra flere partier og er skrekkelig for svart - kanskje tapt!

Hvit er i trekket og står enormt i denne sicilianskvarianten som anbefales:



I følge Stockfish er svarts stilling svært vanskelig - og mye mulig tapt  - etter 13.b3! på dybde 30  - den gir + 1.03

Jeg spør meg selv om ikke svarts dårlige kongestilling i seg selv ikke er nok til at en hobbyspiller skal finne noe bedre enn dette. Forslaget mot Grand Prix-angrepet står rett og slett til stryk.

Hva med hovedvarianten da - er det mye rart der også. Dessverre er det det. Her er et av mange eksempler på stillinger jeg aldri ville finnet på å spille i langsjakk selv på min tid før computerne kom:

I boka finner vi varianten:

1. e4 c5 2. Sf3 d6 3. d4 cxd4 4. Sxd4 Sf6 5. Sc3 Sc6 6. Lg5 e6 7. Dd2 Le7 8. O-O-O O-O 9. f4 Sxd4 10. Dxd4 Da5 11. Lc4 h6 12. h4 Td8 13. De3 Ld7 14. Lb3 Tac8 15. Kb1 Lc6 16. Tdf1 Dc5 17. Dg3 Kh8 18. f5 Ld7 og nå kan det følge helt forsert 19. fxe6! Lxe6 20. Dd3! som ikke er nevnt i boka:

 

Da får vi denne stillingen som er et mareritt for svart - noe analyser bekrefter:



Hvit har her en nær vinnende posisjonell fordel. (Stockfish 8 gir +1.00 på dybde 27)

Hvits kontroll over feltet d5 og angrepssjanser mot svarts konge er frie goder da svart overhodet ikke har motspill her. Mine analyser av stillingen viser at den er mye verre for svart enn den ser ut til å være ved første øyekast - og det er nettopp slikt vi skal få hjelp av en sjakkbokanalytiker til å styre klar av. 

 

Konklusjon:

Det er veldig mye positivt i denne boka - men den lugger noe voldsomt i partikommentarene sine, det er vanskelig å følge med i svingene når det kommer til tegnsetting og det er dette som skal vise oss kursen i et partiforløp. Her stemmer ikke alltid kart og kompass med terrenget og noen typestillinger virker i tillegg rett og slett ikke spillbare for svart. Når det er sagt, så er det som nevnt den aller første repertoarboka som er ute på norsk. Den fungerer fint som en innføringsbok i siciliansk - for de aller fleste i ratingsjiktet fra fersk klubbspiller til ca. 1500 i rating. Er du ikke klubbspiller - styr klar av en slik bok og gå for noe tryggere. Kunsten å lage seg et åpningsrepertoar er vanskelig og jeg anbefaler - som Sverre Johnsen selv også gjør i boka - å lage et førsterepertoar rundt kongebondeåpningen. Det kan bli et sunt og solid repertoar du har glede av livet ut. Siciliansk kan du få mye glede av også - og de fleste dragevariantene i boka har jeg ikke noe å utsette på for svart. Boka gir utvilsomt leseren et realistisk bilde på hva minstekravet er for å mestre en åpning på hobbynivå.

Oppbygningen av boka er dens store styrke og her har Johnsen vært god. 13 mønsterpartier er plukket ut og jeg liker veldig godt Johnsen sitt forsøk på å skape en Plan A, Plan B og Plan C for leseren. Plan A er å spille dragevarianten mot alt som er harmløst for dragespillere. Hvis hvit stiller seg opp slapt er det fianchetto for alle pengene som gjelder - og dermed en drageoppstilling. Plan B er en strukturer med d6 fulgt av e5, kjent fra blant annet Najdorf og Plan C er Richter Rauzer og en slags Scheveningen oppstilling der - med en dristig damemanøver til kongefløya kalt Wittmans Spesial som tvist i boka. Å anbefale Wittmans Spesial er spenstig - men det er altså andre anbefalinger i boka jeg reagerer mer negativt på. Uansett har forfatteren prøvd å ta oss inn i et spennende landskap - der Wittmans spesialvariant i Richter-Rauzer angrepet i klassisk siciliansk er krydderet i retten. Det er en meget interessant bok og jeg er spent på om jeg får noe ut av den i lynsjakk selv - for dette kan være et godt overraskelsesvåpen mot de rette folka.

Jeg kan likevel ikke fri meg fra at forfatteren ikke har gravd dypt nok. Han gir dagens analyseprogrammer en kjølig skulder flere steder i teksten, men de er våre beste analysepartnere når det kommer til åpningsspill. Tro meg som er gammel nok til å ha gjort jobben på egenhånd! Når han nesten påstår at det ikke er en grensesprengende forskjell på 1.2 på Komodo - er det mildt sagt naivt. Når forfatteren i tillegg argumenterer for at det ikke er så farlig at en gjør en bommert på 0.5 - med begrunnelsen "... mest sannsynlig gjengjelder han feilen i de tre første trekkene han må gjøre på egenhånd" -  så kjøper jeg ikke tankegangen hans. I fotball har jeg hørt at det er slik at det laget som scorer først - vinner 90% av de matchene som får en avgjørelse. I sjakk er det trolig noe lignende. Den spilleren som får det første virkelig store overtaket har en meget klar sannsynlighetsovervekt til å vinne partiet - selv på et lavere nivå.

Sverre Johnsen har levert et ærlig arbeid - men for mange mangler og feil gir meg ikke rockefot.

Dette er en bok midt på treet og kan kun anbefales spesielt interesserte - terningkast 3.

Anmeldt av Sven Wisløff Nilssen,
Tromsø 12/07-2017.

Boka har en hyggelig pris på 240 kr og kan kjøpes hos Sjakkbutikken der du finner omtale av Øystein Brekke

26 kommentarer

Anders

12.07.2017 kl.14:48

Litt synd, men godt å få en grundig anmeldelse. Hvordan er det forresten med bokas forklaringer av strategiske motiver og planer? Er disse nyttige for oss klubbspillere, tror du?

Sven

12.07.2017 kl.15:11

Ideene er tildels godt beskrevet og forfatteren har tatt med en innledning der han går gjennom de andre store sicilianskvariantene bortsett fra Sveshnikovvarianten. Strategisk har boka helt klart noe å tilføre leseren hva gjelder både motiver og strategiske planer. Men også her mangler det endel.

Et eksempel: Når du spiller siciliansk uten e6 er ofte feltet d5 veldig svakt. Derfor er den strategiske ideen Sd5! fulgt av exd5! og og en bondestorm på dronningfløyen en av de farligste planene fra hvit mot de sicilianske variantene som tillater et Sd5. Magnus sin siste flotte sicilianskseier kom nettopp i denne klassiske spillemåten for hvit som er så populær for tiden. Sd5!. exd5, c4 og brekket c5! Allikevel skriver Johnsen at dronningfløyen er svarts domene i siciliansk uten å problematisere det ytterligere.

Men ja, mye er nyttig for vanlige klubbspillere - men vær skeptisk.

Torstein Hall

12.07.2017 kl.16:14

To feil varianter, to feil tegnsettinger og litt feil bruk av stor bokstaver. Er ikke terningkast 3 litt surrmaga?

Sjakkfantomet

12.07.2017 kl.16:33

Torstein Hall,

Hvis du har lest hele anmeldelsen, så står det at dette er en gjennomgangsmelodi når det kommer til både tegnsetting og det samme gjelder dette med stor bokstav på åpninger. Dette var unødvendig, men allikevel underordnet.

Analysene, valg av varianter o.s.v. kunne jeg skrevet mye mer om - og jeg valgte ut kun to eksempler fordi det ikke ville være hensiktsmessig å gå "for langt inn" i dette av ulike årsaker... Når jeg skriver at jeg gir et par eksempler - så er det altså underforstått at jeg kunne gitt mange flere.

Sverre Johnsen

13.07.2017 kl.12:04

Hei

Takk for en interessant anmeldelse. Jeg har ikke her lyst til å skrive noe forsvarsskrift for min egen bok, så jeg nøyer jeg meg med noen kommentarer av hovedsakelig analytisk karakter som jeg tror kan være viktige for noen lesere. La meg likevel med en gang innrømme at det ikke er mange stillinger jeg har latt noe analyseprogram få jobbe seg ned på en søkedybde på 30 ply. Mer typisk er nok omkring 25 ply, som går på noen få minutter. Kunsten er naturligvis å skjønne hvilke stillinger som fortjener computertid, og der har jeg utvilsomt bommet i blant.

1) Det ser ut til at du med (11 De1 Kf8 12 Df2 c4) 13 b3 har funnet en nyhet av betydning i den varianten jeg anbefaler mot GP-angrepet. Jeg ser at både Stockfish og Komodo i stedet liker nyheten 10...Lg4!? (i stedet for 10...Lg7 som i partiet) med poenget 11 De1 Lxf3! 12 Txf3 12 Kd7!! Både Stockfish 8 (søkedybde 30) og Komodo 10.2 (søkedybde 29) gir vurderingen 0.00. Så kan man naturligvis innvende at stillingen likevel i praksis er vanskelig for sort, med kongen i sentrum. Men da er vi inne i debatten om hvilken vekt man skal legge på computerevalueringer i forhold til hva en menneskelig hjerne faktisk kan håndtere, og den vil jeg ikke videre inn på i denne kommentaren.

2) Det er ikke slik at jeg anbefaler sort å ta imot offisersofferet i den versjonen som oppstår i Anand-Kasparov, PCA/Inter-GP 1995. Tvert imot er parti 11A ment som en illustrasjon av hvor farlig h4-offeret er når ikke trekkene ...Da5 og Lc4 er innskutt (og altså en begrunnelse for min anbefalte trekkrekkefølge, som er 9...Sxd4 10 Dxd4 Da5 11 Lc4 h6). Jeg håper dette er tydelig nok forklart under diagrammet etter 9...h6 og i kommentaren til 11...hxg5.

3) Det er riktig at jeg i varianten 1 e4 c5 2 Sf3 d6 3 d4 cxd4 4 Sxd4 Sf6 5 Sc3 Sc6 6 Lg5 e6 7 Dd2 Le7 8 O-O-O O-O 9 f4 Sxd4 10 Dxd4 Da5 11 Lc4 h6 12 h4 Td8 (min hovedanbefaling mot offisersofferet) 13 De3 Ld7 14 Lb3 Tac8 15 Kb1 Lc6 16 Tdf1 Dc5 17 Dg3 Kh8 18 f5 Ld7 ikke kommenterer muligheten 19 fxe6, som ser ut til å være en forbedring av Scmidt-Reho, EM fjernsjakk 2005. Det bør imidlertid nevnes at jeg som en kommentar til 17...Kh8 skriver følgende: "Det er naturlig å parere trusselen Lxh6, men Komodo mener at 17...a5 18 Lxh6 Sh5 19 Dg4 a4 er forsert remis, f.eks...". Og selv om en trekkgjentakelse ikke alltid er et ideelt resultat, selv med sort, er 19 fxe6 altså ikke noe uoverkomelig teoretisk hinder. Når jeg påpeker dette, bør det vel også nevnes at Stockfish foreslår litt andre varianter enn Komodo (en forbedring for sort i hovedvarianten og en annen remisvei for hvit), men jeg synes ikke at å sjekke alle stillinger på høy søkedybde med alle de beste analyseprogrammene var en naturlig del av dette bokprosjektet.

Til slutt vil jeg nevne at det et par steder i boken er blitt hengende igjen tekstfragmenter som skulle vært fjernet i korrekturen. Ettersom disse gjør et par avsnitt temmelig uforståelige, vil det på Sjakkbutikkens hjemmesider komme en korrekturside. Der vil vi også rette opp et par feilaktige referanser. Kanskje vil det også dukke opp noen analyser og viktige nye partier.

Vennlig hilsen Sverre Johnsen

Sven

13.07.2017 kl.12:24

Hei Sverre,

Skal ikke gå inn i en polemikk med deg her i kommentarfeltet - det vil ta seg dårlig ut om en anmelder og forfatteren av en bok går i offentlig debatt. Her gjelder det å ha avskilte roller ;-)

Lykke til med en korrekturside - sikkert fint om den er i utskriftbart format med samme sidestørrelse som boka...

FP

13.07.2017 kl.12:28

Interessant anmeldelse og fin og saklig kommentar av Sverre Johnsen. Om ikke annet, så har jeg nå blitt så nysgjerrig på boka at jeg kommer til å bestille den!

Sven

13.07.2017 kl.12:54

FP, lykke til med egen lesing av boka.

Har lagt til en anmerkning der jeg kommenterer Kasparov - Anand i teksten: "PS: Her må jeg i rettferdighetens navn påpeke at partiet Anand - Kasparov, 1995 er et av mønsterpartiene i boka - men at det ikke er en hovedanbefaling å ta imot offeret på g5 og å spille nevnte variant."

Ellers står jeg selvsagt 100% bak anmeldelsen som det ligger mye jobb bak.

Olev

13.07.2017 kl.14:57

La meg først si at det er veldig bra at det kommer bøker på norsk. Som instruktør ser jeg daglig en skrikende mangel på norsk litteratur, spesielt rettet mot barn som er kommet opp på turneringsnivå. Husk at selv 11-12-åringer sliter med å lese engelsk! Hvordan skal vi da lære opp en 8-åring?

Mye av det som er utgitt på norsk de siste årene, er veldig elementært med fokus på det visuelle. Er det pent pakket inn, så er det liksom greit. Jeg skrev selv en nokså blandet kritikk av en slik bok i NSb, så jeg tror jeg har en anelse om hvilke bøker Wisløff Nilssen sikter til...

La meg så si at jeg har latt meg inspirere av Sverre Johnsens London-bok til å spille systemet og til dels med gode resultater. For to år siden forberedte jeg meg til Praha Open med denne boken og endte med +2300-prestasjon.

Problemet var at jeg fant liknende svakheter som Wisløff Nilssen. På et helt annet nivå har jeg også brukt "Vinn med 1. e4" av Sverre Johnsen i undervisning, men jeg måtte innse at flere av vurderingene rett og slett feil var feil eller anbefalingene for kompliserte.

Vinn med e4-heftet er imidlertid unnskyldt fordi den ble laget før maskinenes storhetstid.

Nå har jeg ikke lest siciliansk-boken og hviler på anmeldelsen over. Men en ting går igjen, ser det ut:

I diagrammet over med kongen på f8 og tårnet på g8, tenker jeg at konseptet er for drøyt for en gjennomsnittlig klubbspiller. Selv om det finnes mesterpartier i varianten, og det er forfatterens eget valg, betyr det ikke at den skal anbefales til lavere rangerte spillere. Noen stillinger skriker "ikke gjør det hjemme".

Jeg fikk en aha-opplevelse i nettopp siciliansk nylig. Jeg prøvde å lære en spiller med over 1500 i Fide 1. e4 c5 2. b4 fordi jeg trodde det var en enkel metode for å 1) få styre spillet, 2) angripe, 3) spille noe som var lett å lære. Etter et par fiaskoer med grove feil i åpningen (!) gikk det opp meg for at spilleren rett og slett ikke forsto meningen bak den såkalte ving-gambiten, selv etter grundig forklaring. Det som var selvsagt for meg, var helt svart for eleven. Erfaringsgrunnlaget, modenheten og evnen til variantregning holdt ikke.

Jeg synes Everyman Starting Out-boker (i hvert fall de jeg har lest) er et forbilde på å velge pedagogiske varianter som de forklarer godt - og som også tåler eksaminasjon på maskinen.

Jeg synes nok også at en moderne forfatter må ha kontroll på maskinene.

Så håper jeg det kommer flere bøker på norsk, også fra Sverre Johnsen :)

Sven

13.07.2017 kl.16:33

Ole,

Jeg bet meg spesielt merke i en ting du skrev: "Erfaringsgrunnlaget, modenheten og evnen til variantregning holdt ikke." Selv husker jeg at Alekhines forsvar var mitt førsteforsvar mot e4, som nevnt i teksten over. Jeg husker hvordan jeg rødmet da tilskuere kom til brettet mitt og oppdaget hvordan motstanderen hadde en springer sentralt inne i stillingen min på en forpost på d6.... Jeg hadde selvsagt hverken erfaring med trange stillinger eller en posisjonell modenhet til å spille et så krevende forsvar.

Mange av variantene vi styrer inn i via forslagene i boka Spill Siciliansk er "finn eneste trekket" og allerede det er problematisk. Men at varianter som gis også er totalt kontraintuitive - som å spille dama frem og tilbake mellom a5 og h5 - gjør det hele problematisk i mine øyne.

Du skriver at moderne forfattere må ha kontroll på maskinene og der trykker vel skoen aller hardest - jeg er rimelig sikker på at boka er skrevet på en relativt ordinær bærbar-PC. Grunnen er de lave dybdene forfatteren operer med. Selv har jeg en to år gammel stasjonær PC som ikke er noen tallknuser (ikke cluster) - og allikevel kommer jeg på et øyeblikk ned på større dybder enn han angir i boka. Noe skurrer - for moderne bøker må bestå en test - og det er at variantene ikke taper forsert mot en relativt kjapp computeranalyse og f.eks. nyheten 13.b3! i Grand Prix Attack er både naturlig å finne for et menneske og analysemotoren finner det kjapt.

Jan SjakkNissen Berglund

13.07.2017 kl.16:42

En ærlig og veldig grundig vurdering av boken. Man vet mer når man starter opp, og kan lese den med større innsikt om hva som venter. I likhet med FP har ikke omtalen skremt meg fra å være interessert, men gitt meg lyst til å kjøpe boka til Sverre. Kanskje jeg overrasker nærmiljøet med noe annet enn Fransk snart :)

Takk Sven for at du gjorde meg oppmerksom, og takk Sverre for at du skriver ei norsk sjakkbok.

Sven

13.07.2017 kl.16:54

Alltid hyggelig å se deg i kommentarfeltet, Sjakknisse.

Du kunne trenge noe annet en fransk på menyen og mye av det Sverre har å fare med er for all del både lesverdig og bra. Terningkast tre er midt på treet om en tar inn over seg at en kan velge å ikke kaste terningen også. Altså finnes det et terningkast 0.

Det beste med boka er at den er lettlest, har flere spennende partier og ideer og at dragevariantene er en lek å spille. Så vil det vel alltid være slik at en ikke kan stole blindt på en bok - men at en bør supplere egne varianter en finner andre steder der forfatteren gir varianter som ikke passer en selv.

Stig K

13.07.2017 kl.18:39

Grundig og tankevekkende anmeldelse. Er selve denne «Wittman Spesial»-varianten godt analysert?

Jeg kikket såvidt på boka i Stavanger. Den er visuelt flott å se på, men sidetallet er overraskende lavt i dagens åpningsbokflora, med blant annet de mange «mursteinene» fra Quality Chess. Jeg tar det som et tegn på at målgruppen primært er spillere under mesternivå.

(Litt på siden skjønner jeg av dette at jeg burde skaffe meg bedre maskinvare til åpningsanalyser! Men de aller fleste man møter i brettsjakk i Norge, i hvert fall opp til 2300-nivå, er ikke ekstremt godt forberedt i åpningene uansett, ihvertfall hvis man holder seg unna de absolutt mest berømte åpningene, som Najdorf, Kongeindisk, Nimzo-indisk osv. Har inntrykk av at mange går rundt med grunnløs frykt for at andre kan masse teori.)

Sven

13.07.2017 kl.19:53

Stig K.,

Er enig i at mange frykter motstanderens teorikunnskaper og sjansen for å bli spist i åpninga alt for mye i norsk sjakk og det er forfatteren også inne på i et godt resonnement rundt viktigheten av å lære seg en variant.

"Wittmans Spesial-variant" opplevde jeg som en av de sterkeste delene av boken og den er relativt godt analysert i forhold til sideantallet og de andre analysene. Når det er sagt er varianten atypisk siciliansk og den virker ikke helt sunn, men interessant er den absolutt og de som får overrasket motstanderen med den kan dra nytte av dette kreative forslaget.

AtleG

14.07.2017 kl.14:57

Gratulerer med fin bok og grundig anmeldelse. Mitt syn på boka er litt annerledes og litt overflatisk, slik de fleste leser en sjakkbok. Jeg omtaler den i Aftenposten i dag. Her er noen andre kommentarer: Med 30 års erfaring kan jeg bekrefte at denne sicilianeren er et smart repertoar for svart. Stort sett de samme overgangene til dragen begynte jeg å utforske i 1987 og har brukt dem siden. (Mine egne Rauzer-studier toppet seg i vinterferien 1988, som jeg omtaler i boka mi). Det er en fordel at boka til Sverre er kort siden leseren av en teoribok uansett ikke vil huske mer enn de viktigste overgangene og hovedvarianten med 12?Dh5. Egentlig kunne kanskje flere varianter vært kuttet ut til fordel for enda flere planer/strukturoverganger.

Generelt synes jeg Sverre & Sven fokuserer litt mye på computere. For oss som ikke er i verdenseliten eller spiller postsjakk, har dette mindre betydning. Det viktigste er å få stillinger med gode planer. Det som bekymrer meg når jeg forbereder meg til praktisk spill, er å havne i en stilling uten motspill. (Det var derfor jeg improviserte med flodhesten mot Lars Oskar i NM - da vet jeg at jeg til tross for computervurderingene - som jeg ikke har sjekket - før eller siden vil få motspill med enten b5, c5, d5, e5, f5 eller g5 ...)

En liten historie: Jeg leste en åpningsbok før datasjakk-alderen der forfatteren hadde et kapittel om en lur felle som svart kunne håpe på. De neste 25 årene fikk jeg inn denne fellen i flere titalls partier (også mot en ung Magnus i pratelagsjakk!). For noen år siden sjekket jeg med en computer og fant ut at den såkalte «fellen» gav hvit en fordel på 0.6, men for meg som praktisk svartspiller føltes det i 25 år som -0,6.

Sven

14.07.2017 kl.15:06

Hei AtleG,

Takk for konstruktivt bidrag. Jeg prøvde vel å heller rive fra hverandre litt av Sverre sine computervarianter ved å mene at stillingene ble for lite menneskelige, og for mye "eneste trekk-varianter", enn det som godt er.

Sverre Johnsen valgte i denne boka å anbefale en rekke varianter der svart må finne eneste trekk i hvert enkelt trekk - i mange varianter - og da blir det vel så viktig å memorere varianter tidlig - enn å lære seg generelle prinsipper bak åpningen. Det er min mening.

TK

14.07.2017 kl.23:28

Om man suamfarte sjakkbøker med slike dataanalyser, ville de fleste bøker falle igjenom. Jeg ser en nyttig sjakkbok for de fleste.

Sjakkfantomet

14.07.2017 kl.23:41

Jeg har på ingen måte saumfart boka med dype analysere. Jeg brukte en dag på å lese boka og lete etter feil i den - og det betyr at jeg bare skummet overflaten...

Alle bøker som blir gitt ut letes det etter feil i og mange av de nye bøkene holder et forbløffende høyt nivå faktisk. I boka var det jo ellers mye annet å utsette på, så her er vi ikke helt på bølgelengde.

TK

14.07.2017 kl.23:43

Essensens av sjakkens vesen er noe annet enn søkedybder. Og på det planet holder boken seg.

Sven

15.07.2017 kl.09:35

TK,

Dette gir seg ut for å være en åpningsbok. Da er essensen vi er ute etter særlig tre ting:

1. Noen åpnings varianter vi kan stole på med gode stillingsvurderinger.

2. Referansestillinger som holder vann over tid.

3. Forklaringer med strategisk dybde.

Spesielt i en åpningsbok der varianter skal reproduseres er det viktig å være nøyaktig.

TK

15.07.2017 kl.13:08

Jeg er knapt sjakkspiller lengre, men ser at jeg kan spille Klassisk Siciliansk (med store bokstaver) med støtte i denne boken. Den hadde fortjent 4+.

Trond

16.07.2017 kl.03:16

Litt helgehum.

Å møte Grand Prix-angrepet med Teigen-forsvaret vil være så skrikende umusikalsk at det taper - spill etter spill etter spiiill, etter spill etter spiel etter schpiel.. med en flopp / av et springer splitt-hopp (den norske oversettelsen på 'knight fork'? :) og dessuten rimer, hilsen Jon-Herwig 'floskel'-Carlsen :). Kan komme mye god poesi utav en Koskenkorva :)

Trond

17.07.2017 kl.10:09

For hvis bokas nevnte svart-taktikk mot Grand Prix-angrepet taper så det 'synger', med inkassering av 0 points som resultat, kan det jo like gjerne oppkalles etter pophelten som var banebryter og gjorde det samme først :) Ok, nå skal jeg holde tåta :)

Sven

17.07.2017 kl.10:39

Ja, splitthopp-varianten er alternativet ;-)

TK

18.07.2017 kl.04:25

Jeg ser fortsatt en godt gjennomarbeidet bok. Klart med sine små feil, men repertoarmessig kan jeg spille dette. Så kan dere haukene hakke videre. Det er vel alt dere makter.

TK

18.07.2017 kl.04:54

Jeg er mindre imponert av kommentrene her enn av boka.

Skriv en ny kommentar

Sjakkfantomet

Sjakkfantomet

48, Tromsø

Sven Wisløff Nilssen - Visejuniornorgesmester i brettsjakk 1989. Norgesmester i postsjakk 1995. To ganger deltaker i eliteklassen både i brettsjakk og postsjakk. I dag, avdanket sjakkspiller med fortsatt lidenskap for spillet. Kontaktadresse: sjakkfantomet[a]gmail.com

Søk hos Sjakkfantomet:

only search Sjakkfantomet

free counters

2700chess.com for more details and full list

Daily chess puzzle

Kategorier

Arkiv

hits