Svens Sjakkskole: Del 8 - Posisjonsspillets edle kunst


Svens Sjakkskole gir deg i dag en innføring i posisjonsspillets edle kunst

Sjakkens udødelige partier er det mange av og de er lett å finne. Alle verdensstjerner med respekt for seg selv, og noen år på baken, har legendariske partier i sin skattekiste der de taktiske lynnedslagene står i kø, og katastrofe på katastrofe, venter motstanderen som da Adolf Anderssen knuste Kieseritzky eller Garry Kasparov gruset Topalov. Men det finnes et alternativ til evig sjakklig skjønnhet og det er på mange måter en sikrere vei for den som kjenner posisjonsspillets edle kunst. Kunsten å legge stein på stein og til slutt få en knusende fordel som spiller hjem hele poeng sånn helt på egenhånd.

Sjakken har hatt mange flotte angrepsspillere, men flertallet av verdensmestrene har vært meget godt posisjonelt skolert og mange av dem har da også elsket posisjonsspillet høyere enn noe annet. Jeg tenker da i første rekke på Capablanca, Smyslov, Petrosian, Karpov, Kramnik og Magnus Carlsen. De 6 største posisjonsspillerne blant verdensmestrene i sjakk sett fra mitt ståsted. Men Gud forby - universalgeniene Botvinnik og Fischer er ikke glemt og selvsagt husker vi også på posisjonsspillets far Wilhelm Steinitz i en slik sammenheng. Men de seks spillerne Capablanca, Smyslov, Petrosian, Karpov, Kramnik og Carlsen er i en egen divisjon når det kommer til det å ha naturtalent for det enkle - føler jeg. Av Capablanca lærte vi ting som naturlig plasserte offiserer og sunne bondestrukturer. Av Smyslov lærte vi blant annet planmessighet og harmoni i partiene. Av Petrosian lærte vi blant annet profylakse og det å ta motstanderens trekk og planer alvorlig. Av Karpov lærte vi at aktivt brikkespille og sunn sjakk ikke er to motsetninger - men to komplementære størrelser og få spillere har vel hatt en rød tråd gjennom flere av sine partier enn Karpov? Av Kramnik lærte vi å ta steget helt ut - at initiativet også er viktig for posisjons spilleren og at det å ofre bønder ikke er noen synd. Og av Magnus har vi blant annet lært å sy alt sammen til en spillestil og å forstå at bøndene virkelig er sjakkspillets sjel. Vi har selvsagt lært mye mer av disse spillerne - men dette var det som slo akkurat meg i min første tanke om temaet.

Så hva er da posisjonsspill? Jo, det er evnen til å samle opp goder over tid og samtidig gi minst mulig vekk. Tenk deg at du er en aksjehandler. Du går på børs straks trekk nr. 1 gjøres og så forhandler du med motstanderen din om alle valg dere tar - både du og han! Typiske posisjonelle goder det forhandles om hele tiden i sjakk er tid, rom, materiell, struktur, aktivitet og kongens sikkerhet. Med tid menes det å ha momentum eller det å ikke ha momentum. Altså kampen om initiativet. Denne kampen starter med at hvit har momentum og han må derfor utnytte denne fordelen til noe konkret før svart utjevner hvits fordel ved å stikke kjepper i hjulene for han eller ved å ha bedre planer selv. Kasparov, Tal og Alekhine var spillere som verdsatte initiativet i sjakk veldig høyt - men også posisjons spillere som Karpov og Kramnik verdsatte initiativet høyt og noen av de beste partiene til disse spillerne er på den hvite siden av et parti der initiativet ris. Karpov sin nedslakting av Topalov med hvit i Linares 1994 er et strålende eksempel på akkurat slik sjakk der initiativet rammes inn i glass og ramme og henges høyt opp på veggen. Så er du glad i initiativet er du i godt selskap og i de fleste stillinger i sjakk er det den som har initiativet som står best. Men ikke alltid da det finnes verdier som er av en mer varig art og der kommer helt andre faktorer inn.


Jose Raul Capablanca er kanskje historiens mest naturlige posisjonsspiller og et forbilde for Magnus
 

Kampen om å ha mest rom handler blant annet om det å beherske sentrum, det å ha mest plass til brikkene sine og det å skape strukturer som du kan forsvare. Gir du fra deg en av løperne er et godt tips og sette flest mulig bønder på motsatt farge av den løperen du har igjen. Slik blir løperen god og slik får du bønder som forsvarer en farge på brettet og en løper som forsvarer den motsatte fargen på brettet. Slik kan du tenke med de andre offiserene også. At bøndene og offiserene sammen skal forsvare ditt territorium. De skal både hindre motstanderen i et bakholdsangrep og de skal spille på lag i den kommende offensiven du planlegger. Begge deler er viktig og nybegynneren bruker ofte å tenke for ensidig på angrep. Han har kun et kongeangrep i bakhodet og da får en ofte en dolk i ryggen fordi sjakken er veldig mye rikere enn bare det kongeangrepene byr på.

Hvordan kan en så vinne et sjakkparti uten å angripe kongen? Jo, en kan matte kongen i sluttspillet ved at en vant materiell på 1000 forskjellige måter. Et materielt overtak er det mest vanlige måten å vinne sjakkpartier på. Din hær blir sterkere enn motstanderens hær og til slutt vinner du partiet på akkurat det. Ved å omringe det svakeste punktet i motstanderens leir faller det fordi motstanderen ikke kan stå i mot med en svakere hær. Husk også at bønder er en del av hæren og at de ikke må gis bort i hytt og pine - de er viktig soldater! Magnus Carlsen bruker å si at dersom en mister bønder svekkes strukturen og det blir en pest som sprer seg slik at en til slutt mister kontrollen. Det siste var mine ord - men tanken er Magnus sin. Bønder er altså sjakkspillets minste deler - men ved å være materielt minst har de også en enestående styrke da offiserer ikke kan gå tapt for en av disse små elitesoldatene. Derfor kan bøndene brukes til å skyve motstanderens brikker bort og til å angripe med slik at motstanderen må vike. Så en romfordel skapes ofte av at bøndene og offiserene er med langs frontlinjene og at de gjør en aktiv innsats der.

Materielt sett er det også viktig å lære seg å tenke dypere, bedre og mer helhetlig enn kun skolesjakkens dronning = 9 poeng, tårnet = 5 poeng og løperen og springeren = 3 poeng. I posisjonsspillet kommer nemlig tanken om at alt henger sammen med alt inn i sjakken - og dette er selve kjernen i posisjonsspillet. Ting henger sammen. Derfor bør en vite at et angrep kan lykkes om en har tre offiserer i direkte angrep, men ofte mislykkes om en skal matte med kun to offiserer. En bør vite at dronning og springer jobber godt sammen og er en enhet som er livsfarlig i kongeangrep fordi de jobber på begge farger på brettet. En bør også vite at tårnet liker å samarbeide med løperen i sluttspillet mer enn det liker å samarbeide med springeren eller at to løpere er sterkere i de aller fleste stillinger enn løper og springer eller to springere. Årsaken er delvis fordi to løpere har så lang rekkevidde, delvis fordi to løpere tar begge farger samtidig og at de dermed utfyller hverandre perfekt og delvis fordi synergieffekten av de to er større enn enhetene stykkevis og delt. De er altså en slagkraftig enhet som både i et kongeangrep, i forsvar eller i et sluttspill er meget sterke og derfor kaller vi det å ha "løperparet" for en fordel i sjakk. Når en tenker materiell må en derfor tenke stort og tenke sammenhenger og kombinasjonen av brikker som samarbeider godt med hverandre er en ting å tenke på - en annen ting du alltid bør tenke på er å gi motstanderen brikker som ikke samarbeider like godt. Dette gir opphav til en viktig posisjonell regel i sjakk: "Det viktige er ikke det som forlater brettet - men det som blir igjen!". Med det mener en at du godt kan gi bort en god springer dersom det f.eks. likviderer løperparet til motstanderen som var limet i stillinga hans slik at du får en bedre stilling etter handelen, enn den du hadde før handelen.



Her en ung Bobby Fischer som behersket posisjonsspillet til fulle - men også så mye, mye mer...
Foto: Wikipedia Commons basert på Ulrich Kohls arbeid

Struktur er selvsagt viktig og det er hjertet av posisjons sjakken spør du meg. Den største forskjellen i posisjons forståelse ligger nemlig i det å forstå ulike bonde strukturer godt! Hvordan harmonerer offiserene med bøndene? Har alle bøndene definerte arbeidsoppgaver - er de til nytte i den store kampen? Jobber bøndene godt sammen, forsvarer de både hverandre og viktige felter? Dette er noen av mange essensielle spørsmål om bøndene i sjakk og om det vi kaller bonde strukturer. En dobbeltbonde er ofte svak om den er isolert i tillegg til å være en dobbeltbonde, men som Anand viste oss i Bonn kan dobbeltbonden også være en styrke ved å gi oss en halvåpen linje og ved å forsterke sentrums innflytelsen. Isolerte bønder er ofte svake, men de kan i mange stillinger brukes som brekkstang og da kommer de til nytte. En nyttig måte å tenke på i forhold til bønder er å spørre seg selv hvilket formål bonden har? Er dette en fribonde som skal vinne sluttspillet? Er disse tre bøndene viktige for kongens sikkerhet? Er dette en brekkstang som skal hele veien til h5? Er dette en fotsoldat som skal sprenge opp linjer og diagonaler? Er disse tre bøndenes rolle å ta terreng og skape en base for videre offiserspill? Får en f.eks. svar på spørsmålet om at dette er en fribonde som skal vinne sluttspillet - vil bonden verdi øke og en bytter den ikke bort frivillig. Er det tre bønder som tar terreng og skaper godt offiserspill vil en ikke uten videre skyve en av dem fremover uten å ta konsekvensene godt i øyesyn først. For vinner bøndene en fordel, så taper kanskje offiserene en annen fordel og det er viktig å tenke på. Struktur handler altså om sterke og svake felter, det handler om å skape en romfordel og det handler om å gi offiserene bedre spillerom. Men det handler også om å bevare en harmoni og når jeg snakker om harmoni tenker jeg i første rekke på at alle deltar i en overordnet plan der de samarbeider om noe større enn bare det å se kosmetisk fine ut. Bønder som harmonerer etterlater seg ikke evig svake felter som er farlige for egen konges videre liv.

Kongesikkerhet er også meget viktig og en trenger minst to bønder, helst tre, for å skape en borg der kongen kan leve et trygt liv. I sjakk skapes en slik borg normalt gjennom rokaden og den tar vi tidlig. I spillet Shogi er det mye mer innfløkt hvordan kongen skal forsvares og den første fasen av spillet handler i stor grad om kongesikkerhet i det spillet. I sjakk handler det både om kongesikkerhet, men om veldig mye annet på en og samme tid og her kommer aksjemegleren inn. Du skal kjøpe gode aksjer og unngå de dårlige. I begynnelsen av spillet vet alle at utvikling, kongesikkerhet ved rokade og et sterkt sentrum er viktige komponenter i spillet og de tre strategiske målene ved åpningsspillet. Men streng tatt har kampen om aksjene alt begynt - husk det! Gir du løperparet fra deg tidlig - får du det aldri igjen! Gir du motstanderen en tidlig stor romfordel, får du trolig aldri hele romfordelen hans tilbake. Skaper du sår i egen bonde struktur - kan de kanskje aldri repareres og trolig sprer de seg som en sykdom om du spiller mot en sterk spiller. Husk derfor på at bøndene aldri kan flyttes tilbake, men at de samtidig er nyttige å ha på midten av brettet. Husk at sentrum og aktivitet er de to viktigste prinsippene i det tidlige midtspillet og at du derfor bør flytte brikker slik at de influerer sentrum av brettet. Årsaken til dette er todelt. Den ene årsaken er at sentrum er viktig i seg selv og at den som har størst kontroll over midtbanen på brettet har størst kontroll over spillet. Det er en generell regel. I tillegg er det slik at brikker som er sentrumsnære raskt kan bevege seg til begge fløyer slik at du står mer fleksibelt når kampen på en fløy tilspisser seg. I midtspillet har vi gjerne tre hovedplaner som er gode - kall dem generelle planer i sjakk. Det ene er å sentralisere brikkene dine. Det andre er å omgruppere brikkene til idealfeltene sine og det tredje er å forbedre den dårligst plasserte brikken eller bonden slik at den gjør en jobb for fellesskapet.

Til slutt vil jeg snakke varmt om aktivt offiserspill. Sjakk er først og fremst et aktivt spill der initiativet er viktig, der aktivitet er viktig og der angrep henger sammen med begrepet aktivitet som to dråper vann. Aktivitet får du først når brikkene har stor rekkevidde og når de samarbeider godt. Det første synes mange er lett å forstå - at et tårn hører hjemme i en åpen linje, at en løper trives i den lange diagonalen og at en springer trives på en forpost i sentrum. Men dette med å få brikkene til å samarbeide er ikke alle like gode på. Det handler i bunn og grunn om å få brikkene til å delta i det samme målet. Angripe det samme svake punktet, den samme rokadestillingen er delta på samme side av brettet. Da blir brikkene aktive sammen og de går fort opp i en høyere enhet og utretter mye mer sammen enn de ville gjort stykkevis og delt. De vakreste posisjons partiene - vi skal straks se et av dem - er ofte slik at brikkene sammen kontrollerer nesten hele brettet. At trykket og aktiviteten deres holder motstanderens motspill helt nede og får en til et slikt parti - ja, da kan en med all mulig rett si at en har spilt en posisjonell perle. Og posisjonelle perler er etter mitt syn minst like vakre som udødelige angrepspartier - i hvert fall noen av dem.


Bobby Fischer var et universelt geni og spilte dette mesterverket under sjakk-OL i 1966:

 

4 kommentarer

Jan SjakkNissen Berglund

13.03.2017 kl.09:51

Veldig instruktivt sjakkparti som bygger under og forsterker sjakkleksjonen din. Det er når en god sjakkpedagog som deg forteller om sjakk at man ser at spillet rommet et univers av muligheter, finesser, dynamikk og dybder. Hadde jeg ikke allerede spilt sjakk ville jeg fort fått lyst til å reise ut i sjakkverdensrommet etter å ha lest Sjakkfantomets spalte i dag.

Uansett er det inspirerende. Sannheten er jo at de fleste av oss verdens sjakkspillere for det meste står med sjakkføttene på jorda og ser mot Caissas stjerner. Noen ganger har vi vært der oppe en tur og lekt oss med noen - og ble hekta på storheten i sjakkspillet.

Takk for hærlig leksjon Sven!

Sven

13.03.2017 kl.15:45

Alltid hyggelig å se navnet ditt her i kommentarfeltet Jan S. Du er blant bloggens høye beskyttere og du er blant de mest trofaste i kommentarfeltet. Takk for det.

Posisjonsspill er et langt lerret å bleke og det å erverve seg slike kunnskaper at en kan spille helstøpte sjakkpartier tror jeg ikke er mange forunt. I hvert fall skjer det noen glipptak på en lang 10.000 meter som et sjakkparti ofte blir. Men sunt posisjonelt spill gir basis for all god sjakk og når jeg en sjelden gang møter en virkelig mester i posisjonsspillet - så skjønner jeg straks at her har vi med en kjenner av sjakkspillets dybde å gjøre!

Ellers er den beste måten å studere posisjonsspillet på å spille igjennom et stort antall klassiske partier og minst like mange "mønsterpartier". Her har mengden mye å si for god posisjonell sjakk kan være så mangt og spiller en kun igjennom Capablanca sine partier mister en både litt mangfold, litt dybde og litt kreativitet som en moderne sjakkmester bør ha.

Jostein Sørhus

14.03.2017 kl.10:58

Helt toppers dette Sven. Oversiktlig og instruktivt!.

Sven

14.03.2017 kl.18:36

Hyggelig at du likte spalten, Jostein - du var jo i sin tid inspirasjonskilden til å starte en slik serie her hos Sjakkfantomet ;-)

Skriv en ny kommentar

Sjakkfantomet

Sjakkfantomet

48, Tromsø

Sven Wisløff Nilssen - Visejuniornorgesmester i brettsjakk 1989. Norgesmester i postsjakk 1995. To ganger deltaker i eliteklassen både i brettsjakk og postsjakk. I dag, avdanket sjakkspiller med fortsatt lidenskap for spillet. Kontaktadresse: sjakkfantomet[a]gmail.com

Søk hos Sjakkfantomet:

only search Sjakkfantomet

Bloggurat free counters

2700chess.com for more details and full list

Daily chess puzzle

Kategorier

Arkiv

hits