Reisebrev fra New York


På Brooklyn Bridge i New York, fra venstre Morten Kokkim, Pan Farmakis og Formannen.

Flyselskapet Norwegian har gjort for nordmenn på 2000-tallet det samme som hungersnøden på 1800-tallet; gitt oss et påskudd til å fly over Atlanteren. I disse dager har riktignok en viss Magnus også gitt oss grunn til å fly over there, men det blir kanskje en liiiten overdrivelse å si at millionbyen New York, med tre av verdens ti mest besøkte turiststeder, hovedsakelig er befolket av Magnus-fans. Men hører du en nordmann til frokost en kald november morgen på en diner på Lower Manhattan, er sjansen stor for at Magnus er grunnen.

Undertegnede, Formann Pedersen, var i Chennai i 2013, boikottet Sochi i 2014, men skulle nå til New York for å psyke ut Car Jackin (Karjakin har vel med sin eksemplariske oppførsel sabotert enhver mistanke om at han er en car jacker, selv om han offentlig støtter en annen jacker, nemlig Ukraine Jacker Putin). En VM-tittel er det høyeste som kan oppnås i sjakken, og skal du i høyden må du ha et solid fundament - New York er full av fysiske bevis på det grunnleggende aksiom om at kjemper ikke kan ha leirføtter. Sjakken har en historie og tradisjon som VM-kombattantene kjenner, men fokuset må ikke bare være på hva Kasparov spiste til frokost. Fischer-studier er også viktig, men er ikke sjakkarkeologi. Nei, her må det hentes fart lenger tilbake i tid og fra andre eksotiske steder, og derfor bestemte jeg meg for å besøke graven til ingen ringere enn Paul Morphy på New Orleans Cemetery No. 1:


På Paul Morphys gravsted


Her ligger også voodo-queen Marie Laveau, og en syretrippscene i Easy Rider ble spilt inn her. Med andre ord var det nok av sjakkåndelig føde å fylle matchlagrene med. Kirkegården er ikke lenger åpen, men man må melde seg på guidet tur. Guiden stopper ikke normalt ved Morphys grav, men da han hørte at jeg var der ens ærend for Paul, ble det en lang pause. Han skjønte raskt at jeg kunne mer om Mophy enn ham, og der sto plutselig formannen og guidet amerikanere om deres sjakkhelt nr. 2. Oh, the stories.... Ok, jeg dro ikke ens ærend ned for å puste historisk sjakkluft, men for å besøke the Harvard of the South - Tulane University. De er interesserte i Arctic Law, og noe må man gi for å få. Tromsø-Oslo-New York (mellomlanding)-New Orleans-New York. En nokså lang reiserute, men så erobrer du heller ikke verden fra lokalbåten mellom Harstad og Tromsø, for å si det slik.

The Big Easy er i Louisiana, som franskmennene solgte til amerikanerne i 1803 (the Louisiana Purchase). Her kan historie-kontra-faktikerne boltre seg - uten dette salget, kanskje ingen Paul Morphy, neppe noen Fischer og heller ingen Magnus. Norske sjakkfans har med andre ord mye å takke Napoleon for, og for å sitere Team Bjørnsens far, Kristian Bjørnsen: «Si hva du vil om Napoleon, men bake kake det kunne han!». Fra New Orleans til New York, fra Paul til Robert James går det en rett linje gjennom sjakkhistorien, og Morphy var også en av Fischers helter. «Alt man trenger å kunne om sjakk, kan læres av Morphys partier» var neppe noe Fischer sa, og også russere, kontinentaleuropeere, cubanere har hatt ord med i laget siden Morphys storhetstid på 1850-tallet (da var det riktignok en tysker som fikk bank). Likevel er Magnus en vestlig helt, og Morphy og Fischer er helt klart en del av det utvidede teamet til Magnus.

Jeg ankom The Big Apple sent torsdag kvelden før 6. matchparti, og det føltes helt riktig å ankomme da. Magnus hadde stanget så langt, og nå skulle Karjakin syre-trippes i senk. Min karmaoptimisme skyldtes også historiske erfaringer - jeg var i Chennai under 5. og 6. matchparti, og i drømme så jeg for meg at Carlsen-familien og Espen løp mot meg: «Endelig Pedersen, her er intravenøsen, legg deg her og la dine tanker og emosjoner strømme!». Jeg møtte mitt reisefølge på en bar med godt utvalg av brunt brennevin, Church Publick på hjørnet av krysset Church Street og Reade Street. Reisefølget besto nå av undertegnede, Morten Kokkim (Julesjakkmester 2015 på Bar Boca, Grünerløkka, hvor han slo ingen ringere enn Eivind Riise Hauge i finalen) og Pan Farmakis (ikke-sjakkspiller, men reiseglad Kløfta-gutt med gresk blod i årene).

Men før partiet på fredag hadde vi en formiddag til disposisjon. Og hva kan man finne på i New York, da? Jo, det var bare å dra rett til - Washington Square Park for å spille sjakk! Med en overraskende normalt porsjonert frokost i magen, og overhodet ikke av en slik mengde som man ser i skrekkfilmer regissert av Grete Rodhe, labbet vi fra Ann Street, Downtown. Norwegian har viet sjakkmiljøet i parken flere sider i november-utgaven av sitt reisemagasin, og det er et flott område av New York. Det ligger et 60-talls NUY-bygninger i området, og det kryr av studenter. The Village og Soho er i nærheten, og - særlig viktig - man slipper de enorme turisthordene ved Times Square, Central Park, Empire State building etc. I nærheten finnes Marshall Chess Club, samt flere sjakkbutikker, og en av disse gjorde et spesielt inntrykk. Butikken solgte primært sjakkbrett i alle varianter og utgaver, men bak i lokalet var det satt opp flere brett og brikker, hvor det satt masse barn og spilte under oppsikt av foreldre og andre voksne (trenere?).


I en sjakkbutikk på nedre Manhattan


I parken brukte vi litt tid på å finne sjakkhjørnet, men så var det bare å utfordre; eller rettere sagt bli utfordret. Jeg fikk straks utfordring fra en eldre, litt uflidd herre om å spille om fem dollar, og jeg aksepterte. Da han hørte at vi kom fra Norge for å heie på Magnus, spurte han straks om jeg var profesjonell. Det er jeg jo ikke, men har dog spilt i eliteserien for Team Bjørnsen, og totalt amatør kan undertegnede vel ikke kalles. Jeg ante bekymring i blikket da brikkene ble stilt opp. Team Bjørnsen ble ikke nevnt, for da er jeg sikker på at han ville trukket seg. Han spilte nokså passivt og slapt i åpningen, og jeg fikk stilt meg opp med e4, d4, rokert og utviklet alle brikker, og i det hele tatt var jeg sikker på at dette ville bli enveiskjøring. Jeg kunne spilt et d5-brudd, som jeg i ettertid tror ville gjort susen. Utviklingsforsprang og hele pakka, og det var bare å åpne linjer. Likevel nølte jeg; var det ubevisst sympati? Hadde jeg ikke hjerte til å knuse hoboen i parken? Han trengte vel 5 dollar mer enn meg? Slik nøling og føling er den sterke mann og kvinnes sikre undergang, og jeg trenger vel ikke si hva som skjedde videre. Han kontret som bare det, og lurte fra meg dronninga mot tårn og løper. Jeg forsøkte på noen desperadogreier, men han vant. Og da sprakk det bredeste gliset frem i Washington Square Park! Han kunne forresten fortelle at Magnus-appen var grunnen til at han var så god.


Lynsjakk i parken mot en hobo som til slutt trakk det lengste strået

Vi hadde dessverre ikke tid til å bli hengende lenge i parken. Magnus begynte kl 14 lokal tid, og vi bestemte oss for å gå ned til South Seaport-distriktet på Lower East Side av Manhattan, rett ved ikoniske Brooklyn Bridge (en ingeniørbragd på slutten av 1800-tallet).


Brooklyn Bridge sett fra spillelokalet


Spillelokalet var kledelig pyntet med bannere og annet stash, og svært hyggelige og smilende frivillige ønsket oss hjertelig velkommen. Billettene var, som kjent, nokså dyre, og vi ble litt skuffet da vi kom inn.  En salgs-bod for klær og VM-greier, en salgs-bod for enkel mat og drikke, samt skjermer plassert rundt omkring. Her kunne Judith tidvis - hvis lydmannen hadde dagen - følges på høyttaler. Selve lokalet fremsto som et lager som var innredet for anledningen med provisoriske skillevegger og enkle stoler og bord. Vi besøkte ikke VIP-losjene, men jeg forsto at pressefolket heller ikke var veldig begeistret for sine arbeidsforhold. Som jurist henger jeg meg kanskje opp i noen andre detaljer enn såkalte ikke-jurister (slik deler vi verden inn i svart og hvitt):

 


Lokalet kunne ta akkurat 726 personer...


Lokalet har altså en midlertidig tillatelse til å samle hele 726 personer. Eksklusive VM-spillere eller ikke? Hvordan har så the Commissioner regnet seg frem til dette tallet? Basert på brannsikring og nødutganger? Toalettfasiliteter eller lokalets bæreevne? Hvis det er det siste, så burde dagskvoten i hvert fall økt med et par personer den dagen Caruana var der. Det meste bar preg av denne «midlertidigheten» - her var ting satt opp raskt, det var lite sitteplasser, ikke var det øl-servering (mao. ingen hopp-uke-telt-tendenser), maten var så som så, og for 115 dollar dagen burde man kunne kreve mer.


Judit Polgar kommenterte underveis

Partiet ble denne dagen en kort affære. Reisefølget stakk ut etter en time for å få seg litt å drikke, og da vi var godt installert med wifi og en øl, tok spillerne like godt remis. Og da ble vi like godt sittende, og resten av fredagen er for så vidt ikke av allmenn interesse. Vi fant for øvrig en bar i nærheten av spillelokalet med klar beskjed om hvem som er velkomne:




Visse personer var ikke velkomne i baren...


Lørdag, søndag og mandags formiddag forsøkte vi å oppleve noe av byen; Central Park, One World Trade Center, Ground Zero, Times Square, Broadway, Brooklyn Bridge, Trump Tower, Wall Street etc. etc. Vi fikk med oss Southampton-Liverpool og Tottenham-West Ham (på Liverpool-samlingspunktet Red Lion, hvor lyden ble skrudd av pga. parallell rugbykamp og på Tottenhamsamlingspunktet Flannery's, som var den beste fotballpuben reisefølget mitt noen gang hadde opplevd). Begge er Liverpoolsupportere med årskort på Åråsen, og jeg hadde håpet at vi skulle få diskutert fugla sine opprykks-sjanser i 2017, men den gang ei). I New York blir det mye gåing, selv om Über fungerte helt latterlig bra. Billig, og vi ventet aldri mer enn maks fire minutter på en bil. Og ja, så fikk jeg og Morten med oss det syvende matchpartiet. Ikke mye å skrive hjem om m.a.o. Eller det kan leses om andre steder. Og så fikk vi besøkt Church Publivk. Pluss et par andre steder.

På mandagen var de uvanlig varme novemberdagene med mer enn 15 grader definitivt over, og over Brooklyn Bridge blåste en iskald vind. Reisefølget begynte å bli sliten; vi gikk milevis hver dag og New York suger kreftene ut av deg. Det sies at New York er byen som aldri sover, men faktum er heller at byen aldri hviler. New York gir et overload av inntrykk, og lyder, bygninger, springere, bønder, tårn, masse tårn, gule biler og folk blir et stort kaos i hodet. Vi hadde spist frokost i Brooklyn og labbet over brua på vei til lokalet, og en merkelig irritasjon spredte seg i reisefølget. Fotgjengere som ikke respekterer soner for henholdsvis syklister og gående er vanvittig frustrerende. Vi ble rett og slett forbanna på vegne av byens lokale syklister! Vår halvgreske venn med en svært godt utviklet rettferdighetssans ga noen turister en klar og kontant innføring i hva den hvite streken på bakken betydde. De ble lettere skremt, mens lokale New Yorkere smilte svakt og tenkte at dette måtte vel være et emne for NYPD?
 


En hvit stripe er malt over Brooklyn Bridge for å skille gående og syklende


Men hvorfor ble vi provosert? Jo, det var noe uforløst over matchen og oppholdet, og vi manglet seieren vi skulle bidra med. Kulden forsterket vår mentale istid, og nå måtte det skje! Det var derfor lett å leve seg inn i den frustrasjonen Magnus må ha opplevd - vi var alle utålmodige for å krone verket, oppholdet og rett og slett vinne New York. Men vi vet alle hva som skjedde: Magnus tapte. Magnus tapte. Etter en laaang dag med slit, tidsnødsdrama og remis i lomma. Trodde vi. Og Magnus. Vi var totalt lamslåtte, tomme og mentalt ødelagte. New York, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den, og nå var vi alle skadet vilt. Og så måtte Magnus attpåtil gjennomføre den kontraktfestede pressekonferansen. For en lidelse det var å se ham sitte der!



Anastasia og Magnus sitter og venter på podiet etter Magnus sitt vonde tap


Vi var tørste, sultne og forbannet: Må han sitte der??. Kan vi ikke bare stikke !???! Hvor i hel? er Anastasia?? Nå må dette for faen bli ferdig!! Og til slutt sprakk det, og vi ropte i kor - «Magnus, dette gidder vi ikke, la oss gå!!!». Og det gjorde vi. I baren på Church Publick trøstet vi Magnus, slukket våre sorger med et par glass Bourbon, og fant ut at det var best å avslutte samarbeidet for denne gang. Vi skiltes som svært gode venner, mens jeg la hånda på skulderen til Magnus: Slapp av, du kommer til å vinne. Vi skal sitte limt til skjermen, for de trenger oss der hjemme nå. Noen må passe buskapen, mens vikingene erobrer New York.

[Mens jeg skriver dette vinner Magnus 10. matchparti. Jeg må nesten felle en tåre. Nå holder vi ut, Magnus! Og så kommer du hjem og vi bruker resten av 2016 og masse av 2017 på å fordøye New York.]

Formann Pedersen.

Alle bilder (C) Jussi Pedersen  |  Sjakkfantomets blogg

8 kommentarer

FP

26.11.2016 kl.00:38

Takk for lån av spalteplass, Sven. Til første bilde, fra venstre Morten Kokkim, Pan Farmakis og Formannen.

Sven

26.11.2016 kl.00:42

Bare hyggelig gode venn, skal legge navnene inn under bildet.

Aage Georg Sivertsen

26.11.2016 kl.12:29

Dette innlegget er litteratur på øverste hylle. Ha ei fin helg - alle sjakkelskere i Tromsø!

Bjarne Z

26.11.2016 kl.14:47

Jeg må sterkt anbefale gratis chess24.com og Svidler/Gustafsson til alle sjakkspillere. Ingen over. Ingen ved siden. For meg. Jeg er blodfan.

De gir meg et innblikk i hvor godt de spiller, hvor mange varianter de må regne og hvor langt unna en skarve 1950-spiller er å forstå noe som helst. Der er mye mindre snakk om tabber, enorm forståelse av vid remisgrense, alle muligheter og hvor små marginene er. Svidler er kjempegod og Gustafsson enorm ift hva han later som.

Dessuten har fakter, kroppspråk og humor noe (u)frivillig Monthy Pytonsk over seg. Jans lange kropp svinger hit og dit, mens Peter sitter stille og kun rykker i høyre skulder. Deres humor er knusktørr og barnsligintelligent.

Men altså viktigst: De får meg nesten til å glemme at jeg er Magnusidrettsfan, og gjør meg i stedet enda mer begeistret over dette fantastiske spill. Det som kanskje skiller meg mest fra den jevne NRK-seer er at jeg forstår hvor lite jeg forstår, og hvor mye de må se som aldri vises.

hue

26.11.2016 kl.14:53

Nydelig reisebrev! Jeg storkoste meg under lesingen. En liten ting:Napoleon-sitatet som har med hans evner som kakebaker å gjøre, må vel tilskrives Fredrik Stabel og Dusteforbundet.

Der hadde de ludokvelder, og det ble drøftet om man ikke skulle innføre bruk av sjakk-klokke, da poeten Didrik From Jr. brukte så lang tid på hvert ludotrekk.

FP

26.11.2016 kl.20:18

Takk for hyggelige kommentarer, og god sjakkhelg til alle i sør!

Jeg hadde en mistanke om at sitatmaskinen Bjørnsen ikke kunne være opphavsmann til alle gullkorn. Jeg antar at Dusteforbundet herved får oppreisning gjennom dette kommentarfeltet.

jakke

26.11.2016 kl.20:19

Fin lesning.

jakke

26.11.2016 kl.23:47

Fint parti av Carlsen. Er meget beroliget, alt er på stell nå. Karjakin er tynget, og skal bare spille et vanlig parti. Dårlig ide.

Skriv en ny kommentar

Sjakkfantomet

Sjakkfantomet

47, Tromsø

Sven Wisløff Nilssen - Visejuniornorgesmester i brettsjakk 1989. Norgesmester i postsjakk 1995. To ganger deltaker i eliteklassen både i brettsjakk og postsjakk. I dag, avdanket sjakkspiller med fortsatt lidenskap for spillet. Kontaktadresse: sjakkfantomet[a]gmail.com

Søk hos Sjakkfantomet:

only search Sjakkfantomet

Bloggurat free counters

2700chess.com for more details and full list

Daily chess puzzle

Kategorier

Arkiv

hits