En hyllest av Mark Dvoretsky


Mark Dvoretsky - en av tidenes sterkeste sjakktrenere er død...
Foto: Andreas Kontokanis  |  Wikipedia

Når noen tar navnet Mark Dvoretsky i sin munn blir jeg alltid skeptisk for jeg har et høyst ambivalent, om vi ikke skal si anstrengt forhold, til den nå avdøde russiske trenerlegenden. Verdens beste trener ble han kalt på 90-tallet - og det med god grunn. Dette var nemlig treneren til verdensstjerner som Jusupov, Dolmatov, Bareev og Dreev og alt i alt trente denne sagnomsuste treneren i alt 4 spillere som senere ble juniorverdensmestre i sjakk. I perioder trente han også spillere som Kasparov, Anand og Topalov og han har i et intervju sagt at han kun brukte 12 harde dager på å lære Topalov sluttspillenes mysterier i leksjoner gitt i Moskva 1995. Etter dette sluttet Topalov angivelig å føle seg mindreverdig i sluttspill og han vant en rekke sterke turneringer det neste året. Dvoretsky, som døde denne uken, ble for øvrig 68 år gammel.

På 70-tallet ble Dvoretsky Internasjonal Mester (IM) i sjakk etter å ha vunnet Moskva-mesterskapet og en lang rekke andre sterke turneringer. Han gikk på denne tiden under navnet "Verdens beste IM" for sin sjakkforståelse og sine turnerings-resultater som dog aldri førte til at han ble stormester i sjakk. Allikevel er han regnet som det viktigste bindeleddet mellom Botvinnik og vår tids sjakktrening ved sine trenermanualer fra den russiske sjakkskole.

Selv gikk Dvoretsky fra å være en klasse 1 spiller, til å bli en mesterspiller på midten av 60-tallet gjennom å lese det berømte verket til Aron Nimzowitch "Mitt System", og denne boka satte da også utvilsomt et stort preg på hans arbeidsmetoder og hans sjakkforståelse. Mitt system er mye mindre dogmatisk enn det folk flest tror har Dvoretsky sagt - og Kramnik er blant de som er enig i det utsagnet og som mener at Nimzowitschs verker er til stor hjelp for lærehungrige sjakkspillere den dag i dag. Andre som influerte Dvoretsky i stor grad på 60-tallet var treneren hans Roshal og Botvinnik. Den 6. verdensmester i sjakk, Mikhail Botvinnik, kjenner du godt - men Alexander Roshal er kanskje et mer ukjent blad for deg? Dette var en sterk russisk mester som også var trener og en stor sjakkpersonlighet i hjemlandet. I vesten er han best kjent som grunnleggeren av det berømte sjakkmagasinet "64" som i en årrekke var et verdensledende sjakktidsskrift som alle sterke spillere måtte ha. Selv vår egen Simen Agdestein, som ikke kan et ord russisk, fikk på 80-tallet tilsendt "64" hver uke. Det var for ham ukens sjakklige høydepunkt. Egentlig ble "64" grunnlagt alt på 1920-tallet - men Roshal fikk magasinet i gang igjen etter en dvale og re-grunnla det sammen med ingen ringere enn Tigran Petrosian i 1968. Denne kjempen gjorde altså et stort inntrykk på Dvoretsky som også fikk stort utbytte av samarbeidet sitt med Botvinnik.

Det spesielle med Mark Dvoretsky er kombinasjonen av å være verdens beste trener i en periode og at han er regnet som av verdens beste sjakkbokforfattere. Da snakker vi riktignok om sjakkbøker for en bitteliten elite! Dessverre er det mange som ikke vet dette - at Dvoretsky er en elitetrener som kun trente unge spillere som hadde et ekstremt talent og som samtidig la seg helt og holdent under hans harde regime. I tillegg trente han både ambisiøse spillere som ønsket å komme seg fra 2200 til stormesternivået og stormestre som ønsket å forbedre seg i først og fremst sluttspill og tekniske stillinger. Her han har trent folk som Kasparov, Anand og som nevnt Topalov med stor suksess. I det hele tatt har denne mannen mer suksess enn noen annen trenger i sjakkhistorien bortsett fra Patriarken selv - Botvinnik. Han var flink, grundig, arbeidsom og til dels systematisk. Akkurat som den store Botvinnik. En stor personlighet rett og slett.

Hvorfor har jeg da et elsk/hat forhold til denne karakteren. Burde ikke en sjakkelsker, og lidenskapelig sjakkspiller som meg, regelrett like denne mannen og hans ideer?

Jo, og i bunn og grunn gjør jeg det. Men årsaken til min ambivalens er todelt og helt naturlig slik jeg ser det. For det første trykker Dvoretsky på noen av mine svakeste knapper som sjakkspiller. Intrikate vendinger i sluttspillet og systematisk sjakktrening som blir vel heftig for meg. Det elsker han, og det er en slags rød tråd i hans undervisnings-oppleggene hans selv om han også har mye om midtspillet. Lære taktikk? Lær det via enkle sluttspill og systematisk sjakktrening! Lære å regne varianter? Jobb med sluttspill og regn så langt at krampa tar deg - gjerne i blinde! Han var altså veldig glad i sluttspill, og mente at en kunne lære mye gjennom gode sluttspillanalyser og teknikktrening. Dvoretsky avslører altså mine sjakklige svakheter og min akilleshæl som spiller og slikt svir om en er bedagelig anlagt slik som meg og ikke søker kunnskap fra Dvoretsky sitt tre.

Samtidig elsker jeg måten han for eksempel setter skapet på plass i debatter med moderne sjakkteoretikere som John Watson - som også er flink og grundig - men som ofte også blir for enkel og dermed drar for enkle konklusjoner. Dvoretsky mente at det ikke finnes noen enkel sti til store sjakkferdigheter, men at hardt arbeid, dedikasjon til oppgaven og systematikk var viktig. Han er altså ikke så opptatt av lystbetont læring som meg. Jeg står der et sted mellom Simen, som ønsker stor frihet med lite struktur i bunn - og Dvoretsky som mener at en systematisk må jobbe med sine svakheter. Problemet med en slik innfallsvinkel, slik jeg ser det, er motivasjonen som lett svikter om materialet blir for blytungt. Uten motivasjon blir det ingen sjakktrening, og slik har det alltid blitt i forholdet mitt til Dvoretsky. Det ene dreper det andre.

Ja, for Dvoretsky skriver for de beste av de beste og ikke for Hvermandsen. Derfor er det en stor vits at han selges verden rundt til spillere under 2000 i rating. Bøkene hans ender da opp som pynt i bokhylla og de blir aldri studert ordentlig. De er da også ment for spillere godt over 2200 i rating - og oppover! De er ment for ambisiøse folk som vil opp og frem gjennom systematikk, hardt arbeid og der egner de seg godt til det. Simen Agdestein sitt råd til Johan Salomon da sistnevnte sluttet på NTG var f.eks. å studere Dvoretsky sin bok «Dvoretsky?s Endgame Manual» så inngående at han husket alle poengene?

Men for meningmann vil jeg heller anbefale bøker av anerkjente sjakkbokforfattere har skrevet. Forfattere som Nunn, Watson, Rowson, Aagaard og Marin er god latin. De er dyktige og det ironiske er at Mark Dvoretsky var helt enig i dette! Dvoretsky likte kun å trene de beste - det er mye av grunnen til hans suksess som trener. Han trente enten unge spillere med stort talent og som var arbeidsvillige og dermed var suksessen sikret med Dvoretsky sin store kapasitet og kunnskap i bakhånd. I tillegg likte han å trene stormestre på sine spesialområder. Når Dvoretsky ble spurt om gode sjakk bøker som er kommet ut i vesten i 2010, valgte han ikke å si Kasparovs "My Great Predecessors" eller Mark Dvoretsky sin egen Excellence-serie. I stedet nevnte Dvoretsky forfattere som John Nunn, Jonthan Rawson, Mikhail Marin og John Watson - ironisk nok så er dette akkurat de samme forfatterne jeg opphøyer personlig - og som mange med meg har lest mye av - og kommet seg igjennom.

Da jeg leste meg opp på Dvoretsky for å skrive denne artikkelen, kom det for en dag at vi har lest mye av den samme didaktikken og bruker akkurat de samme "knepene" fra matematisk didaktikk og russisk pedagogikk i vår undervisning. Dette ble jeg selvsagt lett overrasket over - og kanskje gjør jeg et siste forsøk på å pløye meg gjennom en Dvoretsky-bok fra A til Å for å stjele noen knep hos han til egen undervisning... Jeg har ellers totalt 5 Dvoretsky-bøker fra 90-tallet og en sluttspillbok av han. Den jeg kom meg lengst i var «Secrets og Chess Tactics», som jeg har jobbet mest med, er en flott bok - men også den er vanskelig å fordøye. Jeg har spurt flere av mine kamerater om de også har et problematisk forhold til den russiske trenerlegenden og gjennomgående synes folk at mye av den han skriver er tungt stoff. Så kanskje skal vi først og fremst tenke på Dvoretsky som Elitens mann og som en herre som har betydd mye for hvordan sjakk trenes rundt omkring i verden i dag. Ja, for selv om Dvoretsky sine ulike manualer kan være dypsindige og vanskelig å komme gjennom er hans metodikk gjennomtenkt og spennende og den brukes av mange sjakktrenere rundt omkring i verden. Så sjakktrening og Dvoretsky vil være to ting av samme sak også i årene som kommer.

 

Her et fantastisk flott parti fra Dvoretsky sin hånd som viser temaet trekktvang på en god måte:

 

3 kommentarer

jakke

29.09.2016 kl.19:54

Spennende lesning. Kjenner meg igjen i det å kjøpe Dvoretskys Endgame Manual, for så å sette den i bokhylla. En amatør kan nok slå opp et og annet eksempel og lære noe, men først og fremst er en slik bok morsom å kikke i for riktig å forstå hvor komplekst sjakk er på aller høyeste nivå.

FP

30.09.2016 kl.14:19

Flott og interessant kommentar, Sven.

Jeg synes kanskje du er litt for streng med Endgame Manual; jeg synes den har sin funksjon også for lavere ratede spillere. For egen del er det aldri snakk om å lære seg sluttspill fra A-Å, selv om man skulle ønske at man hadde tid til det. Man slår opp i EM, finner noen interessante stillinger, slenger boka fra seg, spiller lyn, ser at Mags roter det til i et tårnsluttspill mot Aronian, fikler i EM igjen etc. En hermeneutisk hobbyprosess, og da synes jeg at EM er fin som et referanseverk, hvor han forklarer basics og påpeker hva som absolutt må kunnes og forstås innenfor ulike sluttspilltyper. Jeg sier ikke at det ikke finnes andre, og sikkert bedre, bøker - mitt poeng er bare at du må ikke være steingod for å ha utbytte av EM. Noen stillinger fester seg særlig godt pga hans pedagogiske grep, og jeg liker for eksempel veldig godt disse tabbestillingene med kjente storspillere!

Andre bøker av ham kjenner jeg ikke til.

Sven

30.09.2016 kl.16:21

jakke,

Ja, det viktigste jeg har lært av Dvoretsky er faktisk hvor komplisert selv "enkle stillinger" kan være...

FP,

Jeg snakker hovedsaklig om de andre bøkene til Dvoretsky og ikke Endgame Manual og den siste boka han utga "Tragicomedy in the Edngame". Den siste vil nok falle i smak hos mange flere enn det grunnbøkene hans gjør. Uansett vil jeg anbefale spillere under 2000 i rating andre bøker og det er mitt poeng.

Skriv en ny kommentar

Sjakkfantomet

Sjakkfantomet

47, Tromsø

Sven Wisløff Nilssen - Visejuniornorgesmester i brettsjakk 1989. Norgesmester i postsjakk 1995. To ganger deltaker i eliteklassen både i brettsjakk og postsjakk. I dag, avdanket sjakkspiller med fortsatt lidenskap for spillet. Kontaktadresse: sjakkfantomet[a]gmail.com

Søk hos Sjakkfantomet:

only search Sjakkfantomet

Bloggurat free counters

2700chess.com for more details and full list

Kategorier

Arkiv

hits