Aleksander Alekhine - en sjakkpersonlighet

En av sjakkhistoriens største personligheter og virkelige giganter er Dr. Aleksander Alekhine. I 1927 slo han overraskende Jose Raul Capablanca i en VM-match i Buenos Aires og ble med det den 4. verdensmesteren i sjakk, en tittel han beholdt helt frem til 1935 for så å gjenerobre den i 1937. Alekhine var en kreativ og farlig angrepsspiller som kanskje kan betegnes som den første universelle sjakkspilleren og Garry Kasparov har flere ganger sagt at Alekhine kanskje er den største inspirasjonskilden hans. Over et sjakkbrett kan utvilsomt Alekhine være et forbilde, han kjempet alltid som en løve og var en verdensstjerne som både spilte mye og vant en lang rekke sterke turneringer. I sin karriere spilte Aleksander Alekhine godt over 1000 turneringspartier og dermed flere enn Lasker og Capablanca til sammen! Bildet over er berømt og viser Alekhine med katten sin "Chess". Han elsket katter og det sies at han ofte kledde seg i klær med kattemotiver og likte å ha katten rundt seg eller sågar på fanget når han spilte.
Under 2. verdenskrig svertet Alekhine sitt renommé og ettermæle ved å gå Nazitysklands ærend. Dette vil for alltid henge ved personen Aleksander Alekhine, som selvfølgelig hadde et personlig ansvar under 2. verdenskrig som alle andre. Jeg skal verken blogge om moralske dilemma eller gå i dybden på hva han gjorde - denne bloggen handler først og fremst om sjakk og livet rundt dette spillet. Alekhine betalte en dyr pris for sine handlinger og døde på et hotellrom i Portugal der han oppholdt seg uten nåla i veggen, forlatt av sine venner og der han følte seg som en lovløs presset mot veggen. Offisielt døde han kvelden den 24. mars 1946 av kvelning på hotellrommet sitt i Lisboa av en kjøttbit som satte seg fast i halsen. Vissnok skal dette ha forårsaket et hjerteinfarkt. Ingen vet helt sikkert hva han egentlig døde av. Dette er den offisielle versjonen, men det er likevel spekulert en hel del etter hans død. Noen mener han tok selvmord i en situasjon der han "var sjakkmatt", mens andre tror på en konspirasjonsteori der det hevdes at han ble likvidert for sine handlinger under krigen. Uansett kan en konkludere med at det 53 gamle sjakkgeniet endte sine dager på en nedverdigende måte. Men akkurat som vi husker Knut Hamsun for hans romaner, vil vi huske Alekhine for hans sjakk. Sjakkspilleren Aleksander Alekhine er utvilsomt en av de aller største over brettet. Han var en artist som har levnet sjakkhistorien med en lang rekke utsøkte kombinasjoner, en initiativets mester som har gitt sjakkelskeren en lang rekke perler og ikke minst en fornyer som var verdensmester i nærmere 17 år og som har skrevet sitt navn inn i sjakkhistorien med gullskrift.
Har du noen gang hørt Alekhines stemme? En har gjerne en formening om hvordan disse førkrigs-heltene var, og det indre bildet stemmer som regel ikke med virkeligheten. Det faktisk et radioopptak som BBC gjorde med Alekhine i 1938 og det er blant annet publisert på de glimrende sidene til Chesscafe.
La meg høre det 4 minutters lange intervjuet med Alekhine nå
To be continued...
Thor Joramo
12.sep.2007 kl.17:22
leste følgende påstand: Det finnes mange fotografier av Alekhine,
men bare et eneste der han virkelig smiler, nemlig bildet der den
store sjakkmesteren holder katten sin. Om dette faktisk er korrekt
vet jeg ikke, men for meg høres dette absolutt plausibelt ut.
Edward Winter, som jeg har sett bli omtalt som "verdens ledende
sjakkhistoriker", har på sitt nettsted Chess Notes en artikkel
som diskuterer omstendighetene rundt Alekhines død. Spekulasjonene
om at han kan ha blitt tatt av dage har jeg alltid sett på som
røverhistorier, og jeg tror heller ikke at han begikk selvmord.
Uansett kan Winters artikkel leses på nettadressen:
http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine3.html
Strengt tatt er vel utsagnet "Under 2. verdenskrig svertet Alekhine
sitt renommé og ettermæle ved å gå Nazitysklands ærend." fremdeles
noe kontroversielt. Riktignok stilte Alekhine opp i noen av de
sjakkturneringene som ble arrangert i den tyskkontrollerte delen av
Europa, men da gjorde da vitterlig også Paul Keres, som i hvert fall
i vestlig sjakklitteratur som oftest blir omtalt som den perfekte gentleman.
Det som virkelig har trukket Alekhines navn ned i sølen er serien med artikler
som ble publisert i Pariser Zeitung i mars 1941. Jeg har ikke lest disse artiklene
ord for ord, men kortversjonen av innholdet er vel noe slikt som at mens "Arieren"
demonstrerer positiv skaperkraft ved sjakkbrettet, så gjør "Jøden" ikke noe
konstruktivt selv, han bare utnytter motstanderens feil. Man kjenner med andre
ord igjen retorikken fra nazistisk propaganda, der jødene systematisk ble beskrevet
som et folkeslag som selv aldri hadde skapt noe av kulturell verdi.
Denne artikkelserien ble offentliggjort i Alekhines navn, men det som fremdeles
diskuteres er om han faktisk skrev disse selv. Edward Winter har en artikkel også
om dette på sitt nettsted. Selv om denne er datert 1989, kjenner jeg ikke til at
det har kommet frem nytt bevismateriale som gjør den uaktuell. Nettadressen er:
http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine.html
Winter konkluderer i sin artikkel: "The Nazi articles affair is one of chess
history?s most notorious scandals and intriguing mysteries. Although, as things
stand, it is difficult to construct much of a defence for Alekhine, only the
discovery of the articles in his own handwriting will settle the matter beyond
all doubt."
Jeg klarer ikke å forestille meg at Alekhine faktisk mente det som disse artiklene
uttrykker om jødiske sjakkspillere, men jeg deler det som nok er den vanligste
oppfatningen: Alekhine skrev faktisk disse tekstene selv, dog bare ut fra ren
opportunisme. Vanligvis blir Alekhine omtalt som en mann som var uinteressert i
politikk, og så vidt jeg vet kom han ikke med noen antijødiske uttalelser før
2. verdenskrig startet. På den annen side blir han ofte beskrevet både som en stor
opportunist og en komplett egoist. Jeg har ikke det nøyaktige sitatet for hånden,
men jeg minner likevel om at Harry Golombek uttalte at Alekhine hadde to store
lidenskaper, sjakk og seg selv. Det er også en vanlig oppfatning at da han giftet
seg med en sveitsisk kvinne i 1921, så var det noe han gjorde utelukkende for
å skaffe seg utreisetillatelse fra området som året etter ble til Sovjetunionen.
I teksten ovenfor blir sidene til ChessCafe karakterisert som "glimrende", men
selv har jeg en noe mer nyansert oppfatning: Disse sidene inneholder mye som
er verdt å lese, men selve nettstedet kunne med fordel ha vært bedre organisert.
Uansett var det artig å høre radiointervjuet med Alekhine. Hans påstand om at
god hukommelse ikke spiller noen rolle for en sjakkmester, går det imidlertid
ikke an å ta alvorlig. I dag er det ikke mulig å konkurrere på høyeste nivå
uten å drive med systematiske studier av åpningsteori, som man helst bør huske
mest mulig av når setter seg ned ved brettet. Og slik var det nok i 1938 også,
selv om informasjonsmengden da bare var en brøkdel av hva den er i dag. Alekhine
sier i intervjuet noe om at han alltid kan improvisere seg ut av problemene,
og derfor ikke trenger god hukommelse. Min påstand er at dette er nok et
eksempel på at han kunne være litt av en skrytepave, slik som artikkelen til
Tim Krabbé med tittelen "ALEKHINE'S FIVE QUEEN GAME" illustrerer. Nettadresse:
http://www.xs4all.nl/~timkr/chess/al5qtxt.htm
Bortsett fra den ene setningen jeg har sitert tidligere i denne kommentaren,
har jeg ikke noe å utsette på selve teksten i denne bloggposten, men jeg er
neppe den eneste som synes at det er en grov unnlatelsessynd av bloggeren å
ikke ta med en kombinasjon fra Alekhines hånd. Få, om i det hele tatt noen,
har spilt så mange vakre kombinasjoner som ham. Selv i blindsimultan
mot 20 motstandere kunne han trylle frem utsøkte avslutninger, så for å minne
om hvorfor Alekhine alltid vil bli husket gir jeg adressen til et nettsted som
inneholder samlinger av kombinasjoner fra kjente sjakkspillere, deriblant
Alekhine:
http://www.wtharvey.com/
Med hilsen
Thor Joramo
Sven
12.sep.2007 kl.23:36
Posten hadde et "To Be Continued" og der vil det utelukkende handle om sjakkspilleren og kombinasjonsviruosen Alekhine, valgte denne gang å avslutte med et flott radiointervju :-)
Thor Joramo
15.sep.2007 kl.20:10
endt opp med å bruke mange formuleringer som ligner på dem som er brukt
i denne bloggposten. Unntaket er som tidligere nevnt setningen
"Under 2. verdenskrig svertet Alekhine sitt renommé og ettermæle
ved å gå Nazitysklands ærend.". Min første innvending er at det
ikke fremgår av denne setningen hva Alekhine skal ha gjort seg
skyldig i. Rent prinsipielt mener jeg at det er bedre å drive med
litt for mye enn litt for lite folkeopplysning, og når man vet
hvilke forbrytelser som ble begått under Hitlers styre, så er
det vel en viss fare for at fantasien kan løpe løpsk for en
leser som ikke kjenner til hvorfor Alekhine har fått et så
dårlig rykte.
Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at Paul Keres i likhet med
Alekhine under krigen stilte opp i noen turneringer som ble
arrangert i tyskkontrollerte områder. Min hensikt med det var
ikke å "bruke Keres som alibi", men å få frem et poeng: Det er
og blir disse antijødiske artiklene fra Pariser Zeitung i 1941
som har fått så mange til å angripe Alekhines gode navn og rykte
med tungt artilleri. Hvis det skulle vise seg at han ikke skrev
dem, så forsvinner mesteparten av grunnlaget for den voldsomme
moralske fordømmelsen av ham.
Dermed er vi over på min innvending nummer to, som er spørsmålet
om hvorvidt Alekhine faktisk er skyldig i å ha skrevet nazistisk
propaganda. Forfatteren av denne bloggen sier i forrige innlegg
at "når Grace døde i 1956 fant en originaldokumentene med Alekhines
egen håndskrift". Dette utsagnet støter man på stadig vekk.
Bloggeren angir nettstedet til Bill Wall som kilde, og man finner
for eksempel også påstanden gjengitt i boken "Kongenes spill,
spillets konger" av Knut Bøckman. Begge steder blir dette
uten den minste antydning til forbehold presentert som et
ubestridt historisk faktum.
Betyr dette at skyldspørsmålet i denne saken er avgjort en gang
for alle? Overhodet ikke. Det som hevet over enhver tvil, er at
disse påståtte manuskriptene med Alekhines egen håndskrift aldri
har blitt lagt frem i full offentlighet. Hva med de øyenvitnene
som i 1956 skal ha sett disse manuskriptene? Undersøker man
nærmere støter man raskt på selvmotsigelser.
Brian Reilly, daværende redaktør i British Chess Magazine, er
en av dem som påstås å ha sett originalartiklene i Alekhines
håndskrift, men han har senere benktet dette. Dessuten kunne ikke
Reilly lese tysk (kilde: Chess Notes 3606), noe som gjør det
enda vanskeligere å tro at han skal ha sett et håndskrevet
tyskspråklig dokument og øyeblikkelig gjenkjent dette som
ord for ord identisk med en av artiklene i Pariser Zeitung.
En annen person som visstnok skal ha sett de håndskrevne
artiklene er Jacques Le Monnier, men også han har kommet
med motstridende utsagn. Jeg henviser nok en gang til Edward
Winter, som har en artikkel om PZ-artiklene på nettadressen
http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine.html
De som ikke orker å lese alt sammen kan gå til avsnittet som
begynner med "Two widely-read reference books". I denne
sammenhengen kan også Chess Notes 3605, 3606, 3617 og 3660
være av interesse. I stedet for å gjenfortelle alt sammen gir
jeg bare nettadressen til Chess Notes Archives:
http://www.chesshistory.com/winter/archives.html
Hvis de håndskrevne artiklene virkelig ble funnet i 1956,
hvor ble det i så fall av dem? Og som Winter skriver: "In passing
it my also be wondered why Alekhine and his wife refrained from
destroying such incriminating material as may have been in their
possession after the fall of the Third Reich." Alekhine ville
vel ha hatt selvoppholdesdrift nok til å kaste papirarkene i
ovnen på et eller annet tidspunkt? Og hvis ikke han gjorde det,
så hadde altså hans enke ti år på seg til å gå gjennom sin manns
papirer og kvitte seg med bevismaterialet som påstås å ha blitt
funnet.
Winter skriver i etterordet til sin artikkel at Alekhines
private papirer i henhold til fransk lov vil bli offentlig
tilgjengelig i 2017 dersom arvinger og eventuelle andre eiere
gir sin tillatelse. Her kan det sikkert være mye av interesse
for sjakkhistorikere, men jeg har vanskelig for å tro at noen
dokumenter som endelig beviser Alekhines skyld vil bli funnet.
Inntil nytt bevismateriale skulle dukke opp er den ofte
gjentatte påstanden om at man (og det varierer altså en del fra
gang til gang hvem "man" er) i 1956 fant de antijødiske artiklene
skrevet med Alekhines håndskrift å anse som en vandrehistorie. Også
vandrehistorier kan være sanne, men de bør vanligvis betraktes med
den største skepsis.
Selv om jeg ikke tror på historien om dokumentfunnet fra 1956,
betyr ikke det at jeg kategorisk fastslår at Alekhine må
renvaskes for alle anklager. Det finnes også materiale som
peker i Alekhines disfavør, se for eksempel Edward Winters
artikkel "Two Alekhine Interviews" på nettadressen
http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine5.html
For å oppsummere min kritikk: Jeg er helt enig i at man selv i en
kort oppsummering av Alekhines liv må nevne hans handlinger under
2. verdenskrig, men det burde ha vært presisert hva han er anklaget
for. Dessuten burde det være obligatorisk å presisere at det ikke
er bevist hinsides enhver tvil at han er skyldig. Selv tror jeg
at det er mer enn femti prosent sannsynlighet for at det var
Alekhine selv som forfattet disse beryktede artiklene, men er det
virkelig nok til å dømme ham?
Bloggeren skriver i forrige kommentar at "De famøse artiklene i PZ
er viden kjent og Kasparov i sitt monumentale verk er blant dem som
er soleklar på deres opprinnelse". Akkurat det gjør faktisk ikke noe
stort inntrykk på meg, for jeg anerkjenner ikke Kasparov som en
seriøs sjakkhistoriker. Min spådom er at serien "My Great Predecessors"
ikke vil bli stående som noe historisk standardverk. (Noe som slett ikke
betyr at jeg avviser at Kasparovs meninger om andre sjakkspillere kan
være av stor interesse.) Dette kan jeg gjerne begrunne, men det får bli
en annen gang, siden også jeg har andre ting å gjøre enn å skrive her
i denne bloggen.
Med hilsen
Thor Joramo
Thor Joramo
15.sep.2007 kl.20:15
kommentaren jeg sende for et par minutter siden
blir åpenbart ansett som samfunnsundergravende.
Med hilsen
Thor Joramo
Sven
16.sep.2007 kl.10:19
Sven
21.sep.2007 kl.00:55
Du argumenterer godt i denne kommentaren så jeg forstår din posisjon ut fra det du skriver og henviser til selv om jeg har en annen posisjon selv. Muligens er kildene dine foreldet. Dessverre fikk jeg en trist beskjed denne uken som gjør at jeg må stokke om på tiden min, og jeg får derfor ikke tid til å lese hva Winters har å tilføre saken i alle disse artiklene, mitt svar må sees i lys av det. Jeg har bare så vidt sett på hovedartikkelen til Winters, og siden den er skrevet i 1989, og ligger på Internett er den uansett en åpen kilde, som for eksempel Kasparov og hans team har hatt tilgang til. I følge Kasparov (2003) har sjakkhistorikere funnet to publiserte intervjuer med Alekhine fra spansk presse den 3. september 1941, like før Alekhine dro til Munchenturneringen (1 av 16 turneringer turneringer han spilte under krigen). Der sier Alekhine blant annet:'In the newspaper Pariser Zeitung I first tried to examine chess from a racial viewpoint'. Når vi allerede vet at Alekhine fikk diverse privilegier ingen andre franske statsborgere fikk, deriblant utreise til Portugal så har jeg mer enn nok til å være overbevist om at Alekhine står bak disse artiklene når også andre kilder støtter dette synet.
Jeg er ingen historiker, og har ikke forsøkt å utgi meg for en sådan. Jeg er i denne sammenhengen en historieforteller som prøver å opptre så edruelig jeg kan. Jeg har riktignok historie i fagkretsen, ikke mange vekttallene - men nok til å ha den kildekritiske metoden i bakhodet når jeg skriver. Det blir i de fleste sammenhenger umulighet å finne fullt ut pålitelige primærkilder til alt som blogges, jeg har som regel sekundærkilder og jeg tror kvalitetssikringen er godt ivaretatt. Dersom stoffet er kontroversielt nok så leter jeg i tillegg etter kildehenvisninger som jeg gjorde i dette tilfellet. Mer tror jeg nesten ikke leserne mine forventer av meg. Det du kommer med om funnet av Alekhines manuskripter er interessant, og det er mye mulig at de håndskrevne manuskriptene i virkeligheten aldri ble funnet. Fullt mulig at det står en konspirasjon bak, men uansett mener jeg altså at det er mer enn overveiende sannsynlig at Alekhine har skrevet det som sto i PZ og at jeg har nok til å støtte dette synet. Det stilles forøvrig ikke de samme kravene til sikkerhet som ved en rettssak når det kommer til historiske kilder, som du sikkert er klar over. Så historien kan dømme uten de samme krav til bevis som i en rettssak. bare et apostrof fordi ordet dømme ble brukt. Mitt syn er altså at Alekhine gjorde en hestehandel med tyskerne under krigen, og at han senere prøvde å ro seg i land med å benekte dette når utfallet av krigen var klart. Selv om det ikke er etisk høyverdig er det heller ikke vanskelig å forstå men han 'svertet altså sitt navn og?' Jeg brukte altså det relativt milde begrepet 'svertet' og ikke et kraftuttrykk som 'fikk ødelagt' eller 'fikk ruinert' - svertet toner altså ned. Jeg ville for øvrig brukt ordet svertet om Keres også, men tonet ned 'og gått i Nazitysklands ærend' for hans del. Jeg tviler på at noen med språkkunnskap får alt for svulstige tanker om hva Alekhine gjorde ut fra denne setningen, hensikten med denne linjen er å tegne et mer helhetlig bilde av personen Alekhine (som gjorde sine feiltrinn utenfor sjakkbrettet) og få leseren interessert i å finne ut mer på egen hånd. Her kommer konteksten inn ? setningen er skrevet i en blogg der leseren har tilgang på toveiskommunikasjon med skribenten. Jeg ville for eksempel ikke brukt setningen slik den står her i en bok - uten å begrunne den skikkelig med kildehenvisninger og eventuelle motforestillinger (om jeg fant slikt hos for eksempel en anerkjent mann som Winters) - ei heller ville jeg brukt den på en webside uten toveiskommunikasjon som en gjestebok. I bloggen synes jeg dog den står seg godt og nå har du som en uenig leser fått en begrunnelse. Nå er det nevnt i en bloggpost om Alekhine og jeg har ikke tenkt å nevne det hver gang jeg blogger om ham for å holde mannen i søla om du skjønner ? har ingen agenda. Når det kommer til Kasparov så er vi ikke helt på bølgelengde. Kasparov har riktignok en agenda, og sunn skepsis er bra i slike tilfeller. Det er alltid seiersherrene som skriver historien, og det vet Kasparov godt og han vil ha et lag med i laget når sjakkhistorien skrives. Men nærmest alle vil være enige i at Kasparov har så stor tyngde at dette monumentale verket vil tåle ?the test of time?. Mye er korrigert, og mangt vil bli korrigert i årene som kommer. Men helheten er likevel gjennomsyret av kvalitet. Kasparov har et historiestudium bak seg og kjenner metodekravene i dette faget bedre enn de fleste sjakkhistorikere, som kun er store entusiaster. Han brukte 5 år og ansatte et helt lite team for å lage denne storslåtte serien ? for meg fremstår han i hvert fall som en seriøs sjakkskribent i denne serien som refererer til sjakkhistorikere og faktiske begivenheter på en slik måte at jeg tror verket vil ha stor tyngde i svært lang tid.
Sven
22.sep.2007 kl.18:50