Sjakkfantomet

Jeg tror det var i en gammel artikkel i Schacknytt jeg

leste følgende påstand: Det finnes mange fotografier av Alekhine,

men bare et eneste der han virkelig smiler, nemlig bildet der den

store sjakkmesteren holder katten sin. Om dette faktisk er korrekt

vet jeg ikke, men for meg høres dette absolutt plausibelt ut.

Edward Winter, som jeg har sett bli omtalt som "verdens ledende

sjakkhistoriker", har på sitt nettsted Chess Notes en artikkel

som diskuterer omstendighetene rundt Alekhines død. Spekulasjonene

om at han kan ha blitt tatt av dage har jeg alltid sett på som

røverhistorier, og jeg tror heller ikke at han begikk selvmord.

Uansett kan Winters artikkel leses på nettadressen:

http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine3.html

Strengt tatt er vel utsagnet "Under 2. verdenskrig svertet Alekhine

sitt renommé og ettermæle ved å gå Nazitysklands ærend." fremdeles

noe kontroversielt. Riktignok stilte Alekhine opp i noen av de

sjakkturneringene som ble arrangert i den tyskkontrollerte delen av

Europa, men da gjorde da vitterlig også Paul Keres, som i hvert fall

i vestlig sjakklitteratur som oftest blir omtalt som den perfekte gentleman.

Det som virkelig har trukket Alekhines navn ned i sølen er serien med artikler

som ble publisert i Pariser Zeitung i mars 1941. Jeg har ikke lest disse artiklene

ord for ord, men kortversjonen av innholdet er vel noe slikt som at mens "Arieren"

demonstrerer positiv skaperkraft ved sjakkbrettet, så gjør "Jøden" ikke noe

konstruktivt selv, han bare utnytter motstanderens feil. Man kjenner med andre

ord igjen retorikken fra nazistisk propaganda, der jødene systematisk ble beskrevet

som et folkeslag som selv aldri hadde skapt noe av kulturell verdi.

Denne artikkelserien ble offentliggjort i Alekhines navn, men det som fremdeles

diskuteres er om han faktisk skrev disse selv. Edward Winter har en artikkel også

om dette på sitt nettsted. Selv om denne er datert 1989, kjenner jeg ikke til at

det har kommet frem nytt bevismateriale som gjør den uaktuell. Nettadressen er:

http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine.html

Winter konkluderer i sin artikkel: "The Nazi articles affair is one of chess

history?s most notorious scandals and intriguing mysteries. Although, as things

stand, it is difficult to construct much of a defence for Alekhine, only the

discovery of the articles in his own handwriting will settle the matter beyond

all doubt."

Jeg klarer ikke å forestille meg at Alekhine faktisk mente det som disse artiklene

uttrykker om jødiske sjakkspillere, men jeg deler det som nok er den vanligste

oppfatningen: Alekhine skrev faktisk disse tekstene selv, dog bare ut fra ren

opportunisme. Vanligvis blir Alekhine omtalt som en mann som var uinteressert i

politikk, og så vidt jeg vet kom han ikke med noen antijødiske uttalelser før

2. verdenskrig startet. På den annen side blir han ofte beskrevet både som en stor

opportunist og en komplett egoist. Jeg har ikke det nøyaktige sitatet for hånden,

men jeg minner likevel om at Harry Golombek uttalte at Alekhine hadde to store

lidenskaper, sjakk og seg selv. Det er også en vanlig oppfatning at da han giftet

seg med en sveitsisk kvinne i 1921, så var det noe han gjorde utelukkende for

å skaffe seg utreisetillatelse fra området som året etter ble til Sovjetunionen.

I teksten ovenfor blir sidene til ChessCafe karakterisert som "glimrende", men

selv har jeg en noe mer nyansert oppfatning: Disse sidene inneholder mye som

er verdt å lese, men selve nettstedet kunne med fordel ha vært bedre organisert.

Uansett var det artig å høre radiointervjuet med Alekhine. Hans påstand om at

god hukommelse ikke spiller noen rolle for en sjakkmester, går det imidlertid

ikke an å ta alvorlig. I dag er det ikke mulig å konkurrere på høyeste nivå

uten å drive med systematiske studier av åpningsteori, som man helst bør huske

mest mulig av når setter seg ned ved brettet. Og slik var det nok i 1938 også,

selv om informasjonsmengden da bare var en brøkdel av hva den er i dag. Alekhine

sier i intervjuet noe om at han alltid kan improvisere seg ut av problemene,

og derfor ikke trenger god hukommelse. Min påstand er at dette er nok et

eksempel på at han kunne være litt av en skrytepave, slik som artikkelen til

Tim Krabbé med tittelen "ALEKHINE'S FIVE QUEEN GAME" illustrerer. Nettadresse:

http://www.xs4all.nl/~timkr/chess/al5qtxt.htm

Bortsett fra den ene setningen jeg har sitert tidligere i denne kommentaren,

har jeg ikke noe å utsette på selve teksten i denne bloggposten, men jeg er

neppe den eneste som synes at det er en grov unnlatelsessynd av bloggeren å

ikke ta med en kombinasjon fra Alekhines hånd. Få, om i det hele tatt noen,

har spilt så mange vakre kombinasjoner som ham. Selv i blindsimultan

mot 20 motstandere kunne han trylle frem utsøkte avslutninger, så for å minne

om hvorfor Alekhine alltid vil bli husket gir jeg adressen til et nettsted som

inneholder samlinger av kombinasjoner fra kjente sjakkspillere, deriblant

Alekhine:

http://www.wtharvey.com/

Med hilsen

Thor Joramo

Som du hørte på lydopptaket (som var opphavet til at jeg skrev noen ord om Alekhine) var han en stolt mann med sine glade øyeblikk. Her er et bildet han smiler på. http://home.earthlink.net/~bprice1949/images/alekhine1936.jpg Med bloggposten prøvde jeg bevisst å fokusere på sjakkspilleren Alekhine og "verken blogge om moralske dilemma eller gå i dybden på hva han gjorde", som jeg presiserte. Når jeg skrev at "Under 2. verdenskrig svertet Alekhine sitt renommé og ettermæle ved å gå Nazitysklands ærend" er det likevel noe som må med og jeg tror nærmest alle skribenter vil være enig om dette. De famøse artiklene i PZ er viden kjent og Kasparov i sitt monumentale verk er blant dem som er soleklar på deres opprinnelse. Ironisk nok var hans 4. hustru, Grace, av jødisk opprinnelse og hans fascistiske synspunkter i PZ sto i grell kontrast til den måten han behandlet jøder generelt og Grace spesielt på i eget liv. Det er riktig som du er inne på at Alehine-fans i mange år prøvde å så tvil om artiklene i PZ var autentiske, men når Grace døde i 1956 fant en originaldokumentene med Alekhines egen håndskrift så vidt meg bekjent (en kilde er Bill Wall: (http://www.geocities.com/SiliconValley/Lab/7378/nazi.htm). Når det gjelder Keres så takket han nei til en VM-match mot Alekhine under krigen, dersom de hadde spilt tror jeg det hadde svertet Keres sitt navn ytterligere, og han skrev da heller ingen antisemitiske artikler. Uansett hadde Alekhine et personlig ansvar som enhver annen under krigen og en kan ikke bruke Keres som alibi. I f.eks. Kasparovs monumentale verk, som vil ruve i ettertiden, er Alekhines renommé og karakter utvilsomt svekket. Når det kommer til hvorfor Alekhine skrev disse tekstene er nok den vanlige oppfatning at han gjorde det for å få utreise til Portugal for seg og sin frue, altså en hestehandel. Når det kommer til Alekhines død er den problematisk å få visshet i. Jeg tror nærmest konsekvent ikke på konspirasjonsteorier, ganske enkelt fordi mennesker er enkle vesener og de fleste konspirasjoner slå sprekker før ellers siden og kommer ut. Men i dette tilfellet er det en del ting som taler for at akkurat det har skjedd. Dødsskvadronene etter krigen er ikke lenger topp hemmelig, er en opplyst vet en om dette dystre kapitelet av vår historie. Legen til Alekhine klarte heller ikke å holde på det han hadde opplevd, i hvert fall om en skal tro vennen hans... Vel, nå tok dette nesten av, en av flere lenker til mer om dette følger under. Når det kommer til Alekhines påstand om hukommelse reagerte også jeg på den og mener den faller på sin egen urimelighet selv i 1938. Alekhine var jo viden kjent for sin eminente hukommelse, både i blindsjakk og når det kom til å gjengi partier han hadde spilt. Mønstergjenkjennelse er jo også noe av det viktigste for en stor kombinasjonsspiller. Så kanskje ville Alekhine ikke helt innrømme at han hadde et fortrinn der og gi andre egenskaper et større fokus.

Posten hadde et "To Be Continued" og der vil det utelukkende handle om sjakkspilleren og kombinasjonsviruosen Alekhine, valgte denne gang å avslutte med et flott radiointervju :-)

Hvis jeg selv skulle ha skrevet om Alekhine, kunne jeg godt ha

endt opp med å bruke mange formuleringer som ligner på dem som er brukt

i denne bloggposten. Unntaket er som tidligere nevnt setningen

"Under 2. verdenskrig svertet Alekhine sitt renommé og ettermæle

ved å gå Nazitysklands ærend.". Min første innvending er at det

ikke fremgår av denne setningen hva Alekhine skal ha gjort seg

skyldig i. Rent prinsipielt mener jeg at det er bedre å drive med

litt for mye enn litt for lite folkeopplysning, og når man vet

hvilke forbrytelser som ble begått under Hitlers styre, så er

det vel en viss fare for at fantasien kan løpe løpsk for en

leser som ikke kjenner til hvorfor Alekhine har fått et så

dårlig rykte.

Jeg nevnte i mitt forrige innlegg at Paul Keres i likhet med

Alekhine under krigen stilte opp i noen turneringer som ble

arrangert i tyskkontrollerte områder. Min hensikt med det var

ikke å "bruke Keres som alibi", men å få frem et poeng: Det er

og blir disse antijødiske artiklene fra Pariser Zeitung i 1941

som har fått så mange til å angripe Alekhines gode navn og rykte

med tungt artilleri. Hvis det skulle vise seg at han ikke skrev

dem, så forsvinner mesteparten av grunnlaget for den voldsomme

moralske fordømmelsen av ham.

Dermed er vi over på min innvending nummer to, som er spørsmålet

om hvorvidt Alekhine faktisk er skyldig i å ha skrevet nazistisk

propaganda. Forfatteren av denne bloggen sier i forrige innlegg

at "når Grace døde i 1956 fant en originaldokumentene med Alekhines

egen håndskrift". Dette utsagnet støter man på stadig vekk.

Bloggeren angir nettstedet til Bill Wall som kilde, og man finner

for eksempel også påstanden gjengitt i boken "Kongenes spill,

spillets konger" av Knut Bøckman. Begge steder blir dette

uten den minste antydning til forbehold presentert som et

ubestridt historisk faktum.

Betyr dette at skyldspørsmålet i denne saken er avgjort en gang

for alle? Overhodet ikke. Det som hevet over enhver tvil, er at

disse påståtte manuskriptene med Alekhines egen håndskrift aldri

har blitt lagt frem i full offentlighet. Hva med de øyenvitnene

som i 1956 skal ha sett disse manuskriptene? Undersøker man

nærmere støter man raskt på selvmotsigelser.

Brian Reilly, daværende redaktør i British Chess Magazine, er

en av dem som påstås å ha sett originalartiklene i Alekhines

håndskrift, men han har senere benktet dette. Dessuten kunne ikke

Reilly lese tysk (kilde: Chess Notes 3606), noe som gjør det

enda vanskeligere å tro at han skal ha sett et håndskrevet

tyskspråklig dokument og øyeblikkelig gjenkjent dette som

ord for ord identisk med en av artiklene i Pariser Zeitung.

En annen person som visstnok skal ha sett de håndskrevne

artiklene er Jacques Le Monnier, men også han har kommet

med motstridende utsagn. Jeg henviser nok en gang til Edward

Winter, som har en artikkel om PZ-artiklene på nettadressen

http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine.html

De som ikke orker å lese alt sammen kan gå til avsnittet som

begynner med "Two widely-read reference books". I denne

sammenhengen kan også Chess Notes 3605, 3606, 3617 og 3660

være av interesse. I stedet for å gjenfortelle alt sammen gir

jeg bare nettadressen til Chess Notes Archives:

http://www.chesshistory.com/winter/archives.html

Hvis de håndskrevne artiklene virkelig ble funnet i 1956,

hvor ble det i så fall av dem? Og som Winter skriver: "In passing

it my also be wondered why Alekhine and his wife refrained from

destroying such incriminating material as may have been in their

possession after the fall of the Third Reich." Alekhine ville

vel ha hatt selvoppholdesdrift nok til å kaste papirarkene i

ovnen på et eller annet tidspunkt? Og hvis ikke han gjorde det,

så hadde altså hans enke ti år på seg til å gå gjennom sin manns

papirer og kvitte seg med bevismaterialet som påstås å ha blitt

funnet.

Winter skriver i etterordet til sin artikkel at Alekhines

private papirer i henhold til fransk lov vil bli offentlig

tilgjengelig i 2017 dersom arvinger og eventuelle andre eiere

gir sin tillatelse. Her kan det sikkert være mye av interesse

for sjakkhistorikere, men jeg har vanskelig for å tro at noen

dokumenter som endelig beviser Alekhines skyld vil bli funnet.

Inntil nytt bevismateriale skulle dukke opp er den ofte

gjentatte påstanden om at man (og det varierer altså en del fra

gang til gang hvem "man" er) i 1956 fant de antijødiske artiklene

skrevet med Alekhines håndskrift å anse som en vandrehistorie. Også

vandrehistorier kan være sanne, men de bør vanligvis betraktes med

den største skepsis.

Selv om jeg ikke tror på historien om dokumentfunnet fra 1956,

betyr ikke det at jeg kategorisk fastslår at Alekhine må

renvaskes for alle anklager. Det finnes også materiale som

peker i Alekhines disfavør, se for eksempel Edward Winters

artikkel "Two Alekhine Interviews" på nettadressen

http://www.chesshistory.com/winter/extra/alekhine5.html

For å oppsummere min kritikk: Jeg er helt enig i at man selv i en

kort oppsummering av Alekhines liv må nevne hans handlinger under

2. verdenskrig, men det burde ha vært presisert hva han er anklaget

for. Dessuten burde det være obligatorisk å presisere at det ikke

er bevist hinsides enhver tvil at han er skyldig. Selv tror jeg

at det er mer enn femti prosent sannsynlighet for at det var

Alekhine selv som forfattet disse beryktede artiklene, men er det

virkelig nok til å dømme ham?

Bloggeren skriver i forrige kommentar at "De famøse artiklene i PZ

er viden kjent og Kasparov i sitt monumentale verk er blant dem som

er soleklar på deres opprinnelse". Akkurat det gjør faktisk ikke noe

stort inntrykk på meg, for jeg anerkjenner ikke Kasparov som en

seriøs sjakkhistoriker. Min spådom er at serien "My Great Predecessors"

ikke vil bli stående som noe historisk standardverk. (Noe som slett ikke

betyr at jeg avviser at Kasparovs meninger om andre sjakkspillere kan

være av stor interesse.) Dette kan jeg gjerne begrunne, men det får bli

en annen gang, siden også jeg har andre ting å gjøre enn å skrive her

i denne bloggen.

Med hilsen

Thor Joramo

Det var dette spamfilteret igjen... Også den

kommentaren jeg sende for et par minutter siden

blir åpenbart ansett som samfunnsundergravende.

Med hilsen

Thor Joramo

Samfunnsundergravende ja, har en liten story om slikt: Jeg er en gambler, og har vært det en stund. Av og til glemmer jeg at jeg fortsatt bor i lille Norge der slikt blir uglesett, og det slo meg ikke at jeg gikk over streken her om dagen. Muligens fordi det fortsatt undrer meg hva enkelte kan finne nettopp samfunnsundergravende. Denne bloggen blir nemlig plukket opp av Borgeravisen som en av deres faste feeds, og har blitt det fra starten av. Det betyr at alle innleggene er inkludert i deres ?Borgeraviskonsept? (se mine feeds på linken under). Jeg ble klar over dette under ACC da en venn fortalte meg det og har etter det vært innom en gang i blant og sjekket om jeg fortsatt er blant de ?utvalgte? (slikt liker en jo)... Svaret er ja, inntil VM-startet. Ganske ulogisk spør du meg. Men når hjernen rekapitulerte hva tema for siste del av VMs første post handlet om, slo følgende meg: Jeg skrev om å spille hos bookmakere, og akkurat denne feeden kom aldri igjennom / førte til at denne bloggen ble tatt ned. Tilfeldig? ? neppe? Det er nemlig en dødssynd å blogge om slikt, må vite. Går straks inn og godkjenner innlegget ditt om det er ?redaksjonelt forsvarlig? ;-)

Hei Thor.

Du argumenterer godt i denne kommentaren så jeg forstår din posisjon ut fra det du skriver og henviser til selv om jeg har en annen posisjon selv. Muligens er kildene dine foreldet. Dessverre fikk jeg en trist beskjed denne uken som gjør at jeg må stokke om på tiden min, og jeg får derfor ikke tid til å lese hva Winters har å tilføre saken i alle disse artiklene, mitt svar må sees i lys av det. Jeg har bare så vidt sett på hovedartikkelen til Winters, og siden den er skrevet i 1989, og ligger på Internett er den uansett en åpen kilde, som for eksempel Kasparov og hans team har hatt tilgang til. I følge Kasparov (2003) har sjakkhistorikere funnet to publiserte intervjuer med Alekhine fra spansk presse den 3. september 1941, like før Alekhine dro til Munchenturneringen (1 av 16 turneringer turneringer han spilte under krigen). Der sier Alekhine blant annet:'In the newspaper Pariser Zeitung I first tried to examine chess from a racial viewpoint'. Når vi allerede vet at Alekhine fikk diverse privilegier ingen andre franske statsborgere fikk, deriblant utreise til Portugal så har jeg mer enn nok til å være overbevist om at Alekhine står bak disse artiklene når også andre kilder støtter dette synet.

Jeg er ingen historiker, og har ikke forsøkt å utgi meg for en sådan. Jeg er i denne sammenhengen en historieforteller som prøver å opptre så edruelig jeg kan. Jeg har riktignok historie i fagkretsen, ikke mange vekttallene - men nok til å ha den kildekritiske metoden i bakhodet når jeg skriver. Det blir i de fleste sammenhenger umulighet å finne fullt ut pålitelige primærkilder til alt som blogges, jeg har som regel sekundærkilder og jeg tror kvalitetssikringen er godt ivaretatt. Dersom stoffet er kontroversielt nok så leter jeg i tillegg etter kildehenvisninger som jeg gjorde i dette tilfellet. Mer tror jeg nesten ikke leserne mine forventer av meg. Det du kommer med om funnet av Alekhines manuskripter er interessant, og det er mye mulig at de håndskrevne manuskriptene i virkeligheten aldri ble funnet. Fullt mulig at det står en konspirasjon bak, men uansett mener jeg altså at det er mer enn overveiende sannsynlig at Alekhine har skrevet det som sto i PZ og at jeg har nok til å støtte dette synet. Det stilles forøvrig ikke de samme kravene til sikkerhet som ved en rettssak når det kommer til historiske kilder, som du sikkert er klar over. Så historien kan dømme uten de samme krav til bevis som i en rettssak. bare et apostrof fordi ordet dømme ble brukt. Mitt syn er altså at Alekhine gjorde en hestehandel med tyskerne under krigen, og at han senere prøvde å ro seg i land med å benekte dette når utfallet av krigen var klart. Selv om det ikke er etisk høyverdig er det heller ikke vanskelig å forstå men han 'svertet altså sitt navn og?' Jeg brukte altså det relativt milde begrepet 'svertet' og ikke et kraftuttrykk som 'fikk ødelagt' eller 'fikk ruinert' - svertet toner altså ned. Jeg ville for øvrig brukt ordet svertet om Keres også, men tonet ned 'og gått i Nazitysklands ærend' for hans del. Jeg tviler på at noen med språkkunnskap får alt for svulstige tanker om hva Alekhine gjorde ut fra denne setningen, hensikten med denne linjen er å tegne et mer helhetlig bilde av personen Alekhine (som gjorde sine feiltrinn utenfor sjakkbrettet) og få leseren interessert i å finne ut mer på egen hånd. Her kommer konteksten inn ? setningen er skrevet i en blogg der leseren har tilgang på toveiskommunikasjon med skribenten. Jeg ville for eksempel ikke brukt setningen slik den står her i en bok - uten å begrunne den skikkelig med kildehenvisninger og eventuelle motforestillinger (om jeg fant slikt hos for eksempel en anerkjent mann som Winters) - ei heller ville jeg brukt den på en webside uten toveiskommunikasjon som en gjestebok. I bloggen synes jeg dog den står seg godt og nå har du som en uenig leser fått en begrunnelse. Nå er det nevnt i en bloggpost om Alekhine og jeg har ikke tenkt å nevne det hver gang jeg blogger om ham for å holde mannen i søla om du skjønner ? har ingen agenda. Når det kommer til Kasparov så er vi ikke helt på bølgelengde. Kasparov har riktignok en agenda, og sunn skepsis er bra i slike tilfeller. Det er alltid seiersherrene som skriver historien, og det vet Kasparov godt og han vil ha et lag med i laget når sjakkhistorien skrives. Men nærmest alle vil være enige i at Kasparov har så stor tyngde at dette monumentale verket vil tåle ?the test of time?. Mye er korrigert, og mangt vil bli korrigert i årene som kommer. Men helheten er likevel gjennomsyret av kvalitet. Kasparov har et historiestudium bak seg og kjenner metodekravene i dette faget bedre enn de fleste sjakkhistorikere, som kun er store entusiaster. Han brukte 5 år og ansatte et helt lite team for å lage denne storslåtte serien ? for meg fremstår han i hvert fall som en seriøs sjakkskribent i denne serien som refererer til sjakkhistorikere og faktiske begivenheter på en slik måte at jeg tror verket vil ha stor tyngde i svært lang tid.

En liten oppklaring. Etter å ha sjekket feeden fra bloggen fant jeg ut at den var nede og at dette var grunnen til at Borgeravisen ikke oppdaterte seg med poster fra bloggen Sjakkfantomet lenger. Etter å ha rettet opp en feil i html-kodingen er bloggen igjen aktiv der. F.eks. er ordet poker et spamord dersom bloggen skal feedes til visse tjenester, og jeg regnet derfor med at en post om betting kunne bli tatt som spam, den ble altså ikke det.