Carlsen kandidat til Årets navn - Er sjakk da idrett?

Simply the best - better than all the rest! Er du også enig i at Norge slett ikke har noen større idrettsstjerne enn Magnus Carlsen?
Foto:© Ray Morris-Hill | http://raymorris-hill.smugmug.com
PS: Klokken 21.50 ble avstemningen avsluttet! Vinneren ble Cecilia Brækhus.
Årets idrettsgalla gikk i kveld av stabelen i Hamar OL-amfi og ble sendt på NRK1. Selv om NRK er offisiell samarbeidspartner med idrettsforbundet, og følgelig burde fronte denne folkelige avstemningen på en mest mulig nøytral måte, får vi servert et digert bilde av en svært så sexy Cecilia Brækhus øverst i saken på nettsidene til NRK der listen over alle kandidatene presenteres. Tilsynelatende er Brækhus NRKs åpenbare førstevalg. Jeg tar det forgitt at journalisten bak artikkelen vet såpass mye om studier rundt menneskelig psykologi og hukommelse at han vet hvilken effekt det har å forfordele en kandidat slik - så dette minner nesten om butikkenes valg av plass til VG og Dagbladet med de åpenbare konsekvensene en slik strategisk plassering gir. Folket på nett hadde talt på forhånd hos Bettson - og Magnus Carlsen var faktisk folkets favoritt blant bookmakerne, og ble mest stemt på av de som har satte penger på utfallet av denne avstemningen. Sammen med håndballjentene våre, som ble OL-mestre i London og også sto i 4.00 i odds ga han altså 4 ganger innsatsen igjen. Vanligvis er det nettopp de som setter penger på ting som vet best - og både Magnus og håndballjentene må derfor sees på som forhåndsfavoritter. Som alle nå vet så ble vinneren altså Cecilia Brækhus - en ustudert røver som nyter livet i Berlin og friheten til å sitter øverst på Maslows behovspyramide med utkikk som på Mount Everest utover store deler av verden. Sikkert en herlig følelse og når i tillegg gjør karriere og tjener store penger av sin hobby - så hvorfor ikke? Slik sett er Cecilia Brækhus unorsk og veldig lik Magnus. Mens Magnus sin idrett har et nerdestempel i visse miljøer - høyst ufortjent synes jeg! - så er Cecilia sin idrett kontroversiell og faktisk forbudt ved lov i Norge. Sett ut fra idealer som vi lærer i Norge som både barn og voksen, f.eks. kardemommeloven's "snill og grei" og den sosialdemokratiske tanken om felles ansvar for hverandre gjennom det å løfte hverandre opp - og ikke brække hverandre ned... Ja, så er det ikke rart at motivene og utgangspunktet for proffboksesporten bare kan kalles edle. Regelverket gir gro-bunn for store idrettskader som mange med meg mener er langt over streken, og da særlig når gode alternative regler er mulig å tenke seg. Men når den animalske slagmaskinen først er ute i ringen - ja, da er jeg enig i at det er en høyverdig estetisk nytelse å se nettopp kvinneboksing! Den som er med på leken får tåle steken heter det, og selv om jeg godt klarer å tenke meg noen unntak fra regelen - så gjelder den her. I ytterste konsekvens tror jeg alle vi mennesker forholder oss til en ganske så primiitiv jungel-lov når det blåser som verst - men mange oss prøver å gjøre en forskjell hver eneste dag for å følge veier og leveregler vi selv tror på. Leveregler som sprer mer menneskelig varme og nestekjærlighet er det jeg forholder meg til - for gjør flere det så er det jammen meg verdt å ta noen runder til rundt solen får reisen ubønnhørlig tar slutt. Sjakk føler jeg på mange måter er en gentlemanssport - og derfor liker jeg den altså bedre enn proffboksing.
Onde tunger hevder at Magnus Carlsen ikke bedriver idrett på høyt nivå selv om det ikke er noe som helst animalsk i det å flytte 32 trebrikker rundt på 64 felter etter en høyst raffinert og sofistikert utvelgelsesprosedyre som ingen andre skapninger kan etterape eller gjøre bedre. Jungelens skapninger er selvsagt bedre end oss på alt fra hastighet til spenst - utholdenhet og diverse andre fysiske ting som vi mennesker liker å konkurrere i oss i mellom. Samtidig er vi hur overlegne som helst alle andre skapningene i det meste som har med hjernens kognitive læringskurve, funksjonalitet og analytiske evner. Selv om heller ikke det nødvendigvis bør fremkalle trampeklapp og ovasjoner. Alt har sin bakside også smarte tanker og smart tankegods hvis det ikke kanaliseres rett - så synes jeg det er vel verdt å tenke på at de mest i huga sjakkspillerne blant oss her hos Sjakkfantomet også - vier mye av sin fritid nettopp på å kanalisere sine tanker og kunnskap på en måte som ikke for strider mot viktige idealer. GM Leif Øgaard ga Norges sjakkspillere en flott julegave nylig, og har du ikke pakket opp din gave - så er det jammen meg på tide å klikke på lenken og fly av sted. Øgaard besvarer spørsmålet om sjakk er vitenskap, sport eller kunst med: Ingen av delene. Det er en kronisk sykdom som følger deg livet ut! Oki da. Ikke ordrett, og ikke uten glimt i øyet. Han starter sin tanke rekke til ettertanke slik: «De lærde strides om sjakk er kultur, vitenskap eller sport. Jeg mener det er en kronisk sykdom. I min ungdom holdt jeg sykdommen i sjakk ved å dunke lyn daglig i Oslo Schakselskap, lese et 100-talls sjakk bøker, abonnere på 12 sjakktidsskrifter, pugge hoved-variantene i Pachman, samt å spille en mengde turneringer.» Hvis du vil lese mer av det Øgaard skriver om saken får du åpne din pakke fra han til akkurat deg - den ligger som troll i eske på denne lenken.
På Twitter under sendingen lørdag nådde selvsagt argumentene mot Magnus som idrettsmann det samme lavmålets slør over seg som det alltid har på slike sosiale medier der refleksjonen skal gå så raskt at mange tror det viktigste er få en tommel opp i form av «Favorites» eller en tenkt syrlighet ut like i forkjøpet på andre kjappe fingre. De fleste vet at ironi på barn fungerer dårlig, det samme gjør dette virkemiddelet for minst 95% på Twitter. Skjult agenda og ren stråmann-argumentasjon burde jo også vørt fy, fy - men nei da. Så jeg har i det siste fått med meg at sjakk ikke er en idrett fordi en ikke kan få idrettsskader i sjakk. Den hadde jeg hørt før fra Rodal og det høres kanskje litt vittigere ut fra hans munn - mannen prøver jo hardt på å være tørrvittig ofte selv om det ender opp med at han er mer tørr enn vittig. Det dummeste jeg rakk å få med var vel at sjakk ikke var en idrett fordi en kun sitter(!) - den var nytt! At det ikke har et eneste fysisk element i seg, og derfor kun kan kalles et spill - er for øvrig den meste seig-liva myten en må forholde seg til. Sjakk på høyt nivå fordrer helt åpenbart en rekke fysisk egenskaper som må på plass før stormesteren jaktes ned. Å stå igjen i Keiserens nye klær - helt blottet for noen form for innsikt i sjakksportens verden - er ikke noe problem for de fleste på et medie som Twitter virker det som. Alt går fort og i morgen er nesten hele feed helt ny for de fleste. Det burde jo manet til litt edruelighet og moderasjon for godt aldrende menn, fra en fordums tid, å uttale seg i det offentlige rom om et tema de åpenbart bare er i stand til å observere fra en side. Å vite mye om hva idrett er kvalifiserer ikke til deltakelse i debatten om sjakk er idrett eller ei - en må se problemstillingen fra mange sider - vekte mange argumenter og definisjonsforslag til hva idrett er for noe. Men først og fremst så må man faktisk vite hva sjakk er, hvordan det trenes, konkurreres osv. av de helt profesjonelle som kaller seg idrettsmenn. Først da får en tyngde nok til å gjøre en forskjell i debatten.
Det kan umulig bare være meg som har problemer med den eldre garde som har grodd fast i grøfta i en tid der sjakk stort sett ble spilt av en helt annen type mennesker enn de som i dag velger seg inn på NTG og ønsker et helhetlig tilbud der sjakktrening går hånd i hånd med verdifulle fag som også ivaretar interesser ellers i livet. En må faktisk godta at nye generasjoner forandrer fortidens definisjonsmakt av hva idrett er og ikke er. Av hva sjakk er og ikke er i denne konteksten og de nye rammene et utvidet idrettsbegrep skaper. Når Hdaavik og Per Jorsett skråsikkert fastslår at sjakk ikke er idrett fordi det "ikkje har noko med fysikk å gjera" - så blir nivået rett og slett så latterlig lavt at jeg tidligere ikke har orket å bry meg - normalt omgår en best slikt lavmål ved å ignorere de som spyr det ut. Så kan en i neste omgang opplyse om hva som er rett når en sjansen byr seg.
At sjakk ikke inneholder noen form for fysisk aktivitet eller bevegelse er altså manges utgangspunkt. Men først slår vi i hjel de to første påstandene over en gang for alle, så er vi kvitt dem. Du klarte sikkert å gjendrive dem begge logisk selv kjære leser. At en sitter og spiller sjakk har jo ingenting med saken å gjøre. Vi har andre fysiske organer enn rompe som det er mer bevegelse i - en trenger ikke å røre alt til enhver tid for å innfri kravet om fysisk aktivitet. I motorsport har forretningsmannen Bjørn Rune Gjelsten vært nominert som årets mannlige idrettsutøver for sin innsats i offshore-VM. I golf, bue-skyting, og de fleste andre skyte-disipliner er en viktig del av idretten nettopp å stå - stå musestille! En topp konsentrert. I likhet med sjakk er golf og bueskyting konsentrasjonsidretter og presisjonsidretter der den indre mentalfysiske tilstanden er det aller viktigste for et topp resultat - men der mange fysiske kvaliteter er viktig for helheten - ja, helt avgjørende. Holder det vann at en ikke får idrettsskader eller er det kun et påfunn fra vår tidligere OL-vinner Rodal?
Et slikt påfunn baserer seg igjen på antakelsen om at en i sjakk ikke bruker sitt fysiske jeg, men kun baserer alt på sin mentale kapasitet. Selvfølgelig er det ikke slik. Et nytt klassisk stråmann-argument med andre ord. En forsøker å tåkelegge sjakkspillets indre og ytre kvaliteter i kjent stil ved å sette opp en stråspill som utvendig kan forveksles med sjakk for et utrent øye, men der alle indre kvaliteter er borte. Strå hele veien gjennom. Da er det lett å forsøke å raljere med argumenter som bygger på myter og gammel overtro om hva f.eks. sjakk er og hva som kreves av den oppegående sjakkspiller. Mange sjakkspillere har opp gjennom årene meldt avbud på grunn av ulike typer skader som er påført dem i det vi kan kalle embets medfør. Jeg nevner i fleng. Verdensmester Anatoly Karpov ble rapportert så fysisk utslitt av Maratonmatchen i 1984 av legene hans så seg nødt til å ta bekymringene videre og enden på visa var at FIDE presidenten Campomanes ikke så noen annen løsning enn å avbryte hele VM-matchen umiddelbart etter 48. matchparti, selv om en vinner ikke var kåret. Hensynet til spillernes helse og fysiske jeg måtte selvsagt gå foran et sportslig mål som det å kåre en vinner.
For en sjakkspiller er kanskje øynene, hjertet og hjernen de mest åpenbart viktige fysiske organene ved siden av selvsagte ting som lunger osv. Utholdenhet der kondisjon, lungekapasitet, blodsukkerverdier og andre faktorer spiller inn er like viktig over tid i sjakk som det er i de fleste andre konsentrasjons og presisjonsidretter der absolutt alt kan avgjøres på en eneste beslutning. Noe av det veldig spesielle med dagens toppsjakk er jo at det etter Kasparovs dominans har vært så jevnt - i flere turneringer har kun en eneste beslutning snudd opp ned på hvem som vant og ikke vant. I sjakk er nesten alt opp til deg selv og bare et grovt feiltrekk som koster et helpoeng er skjebnesvangert. Når en gjerne spiller mer enn 500 trekk i løpet av en lang turnering og motstanderen da gjør sine 500 trekk som også skal tolkes, leses av synet, analyseres, fortolkes, regnes på, evalueres osv. - så blir totalsummen av alle øyebevegelser helt ekstrem - kostnaden ved feiltolkning etc. blir så høy og da åpenbares et poeng. Presisjonsnivået i sjakk er helt ekstrem på høyeste nivå - og det er først og fremst de profesjonelle vi kan kalle idrettsmenn. Det er de som bryter ned de gamle grensene en i dag må forsakte mer for å henge med i valsen enn det en GM John Nunn, Anatoly Miles, GM Nigel Short eller GM Jon Speelman i sin tid måtte for å være innenfor topp-10 på sitt beste - eller litt utenfor i tilfelle Miles. Disse vestlige kanonene i sin tid trengte ikke i sine HeyDays å konkurrere mot absolutt alle store talenter fra et helt øst-europeisk kontinent. Verden hadde ikke den gang et globalt internet og andre globale løsninger med lave priser som vi i dag nyter godt av. Verden var ikke åpen, turneringene var ikke mange. De teknogiske mulighetene var sterkt begrenset osv. Det var altså en helt annen tid - og jeg regner Miles for å være vel så mye livsnyter som idrettsmann?
En spiller bedre sjakk i lynsjakk enn i bullet. I hurtigsjakk enn i lynsjakk. I langsjakk enn i hurtigsjakk osv. Dersom en kaster bort tid underveis i partiet og ikke har muligheten til å gå raskt på do, trekke frisk luft, hente drikke, flytte brikker raskt rent fysisk på brettet eller slå klokka kjapt i tidsnød og ellers - så taper en tid og slikt akkumuleres til noe større som går tapt. Så per definisjon er det et problem som gir et tildels stort handikapp å være dysfunksjonell på nesten alle områder. Alle sjakkspillere har kanskje ikke reflektert over dette, men selv i VM-matcher må spillerne selv bevege seg til hvilerommet - og vi husker alle godt hvordan Kramniks do-problematikk i 2006 førte til overskrifter. Det er viktig å kunne bevege de fleste ting normalt når en spiller sjakk og har en pinlig liten blære og må springe på do - ja, så blir det fort pinlig på både klokka og brettet også. I hvert fall i enkeltpartier. Jeg husker godt at en nær venn av meg meldte avbud til mesterklassen i landsturneringer i Alta i 1996 på grunn av krykker og en gispet fot. Hvorfor tape rating, og plasseringer når du åpenbart ikke kan gjøre ditt beste? Et annet klassisk eksempel på en skade som kan, eller ikke kan, kalles en idrettsskade for sjakkspillere er migrene. De fleste vet at stress er en trigger for migrene og at konkurranse-elementet for mange oppleves stressende. Mange sjakkspillere har opp gjennom årene fått nedsatt konsentrasjon på grunn av migrene under turneringer og det mest kjente eksempelet er det amerikanske vidunderet Harry Nelson Pillsbury. Pillsbury var på slutten av 1800-tallet, og begynnelsen av 1900-tallet et av verdens absolutt største sjakktalenter. Til tross for alvorlig sykdom som disponering for sterk migrene klarte han å nå den ypperste verdenseliten der Emanuel Lasker satt på toppen av pyramiden og dampet sigarer. Pillsbury vant den berømte Hastings-turneringen i 1895 udelt i en alder av bare 22 år. I det slagne felt fant vi verdensmester Lasker, ex-verdensmester Steinitz og VM-kandidatene Chigorin og Tarrasch som begge gjorde ypperlige resultater.
Problemet var bare at Pillsbury var enda bedre! Året etter kjørte Pillsbury igjen show ganske så lenge og lekte med resten av verdenseliten, inklusive verdensmester Lasker som han hadde en livslang uavgjort score mot. Etter første halvedel i St. Petersburg 1896 ledet Pillsbury klart, men så satte migrenen inn og spolerte resten av turneringen! I følge Kasparov ville Lasker ikke hatt annet valg enn å spille en VM-match mot Pillsbury om amerikaneren hadde vunnet nok en super elite-turnering godt foran verdensmesteren selv. Men migrenen ødela for Pillsbury som aldri ble verdensmester og som døde av helsemessige årsaker. Hva sier så dette oss? Selvsagt at fysikk spiller en stor rolle i sjakk også, at hele allmenntilstanden henger sammen med de resultatene du oppnår over brettet på sett og vis og i en jevn verdens-elite kan selv små utslag få store konsekvenser. En generelt god helse og god fysikk er store konkurransefortrinn - det vet Magnus Carlsen og en OL-vinner som Rodal burde hatt et refleksjonsnivå som innebar mer undring over om sjakkspilling ikke også er summen av veldig mange ferdigheter og ikke bare mentalakrobatikk. De mentale prosesser er selvsagt avgjørende, men det er også avgjørende at du ikke taper på tid eller mister konsentrasjonen totalt på noe som helst sted.
Så sjakk ble tatt inn i varmen i Tyskland. I det utvidete idrettsbegrepet som omfavnet en tankesport der et av de avgjørende elementene syntes å være at en kunne påvise at det er en sterk korrelasjon mellom øyets anatomiske funksjoner som et synsorgan med avgjørende sportslig betydning i sjakk. To bevegelige øyne, og et godt "sjakkblikk", er helt avgjørende for å spille sjakk på det aller høyeste nivået. Dette handler om hjernens tolkning av informasjon, om hastigheten hjernen henter informasjon med - om assosiasjoner og annet som hentes fra langtidsminnet - og som sammenlignes med en indre reproduksjon av partiets stilling. Som kjent har en sjakkspiller et ørneblikk. Om Kasparov er det sagt han han er et monster med tusen øyne - symbolikken er ikke tilfeldig valgt. Alt blir klarere når tiden går ned og presisjonen på alt må forsøks skrues opp - sjekk ut Kasparov fin-motoriske øyebevegelser på denne YouTube-videoen? Jepps, Anand jobbet også med analysene sine der hans indre reproduksjon kun var mulig gjennom et konstant blikk på søken etter ny informasjon.
Et av historiens mest kjente sjakkalias på Internett er "Hawkeye" - og det er ikke helt tilfeldig. Hawkeye var i mer enn 10 år verdens suverene bullet-konge. Den tyske stormesteren GM Roland Schmalz var mannen bak navnet - og før verdensstjernen Nakamura satte ham ubønnhørlig på plass lekte han barneskirenn med resten av stormesterkorpset - i hvert fall de som var villig til å stille opp i denne lett obskure sjakkformen som spilles over maksimalt 2 minutter totalt. Hawkeye visste at et skrapt blikk - som hele tiden er på full alert for å hente nødvendig informasjon raskt fra synsfeltet til hjernen - var selve nøkkelen til suksess. At det faktisk har betydning hvor stor skjerm du spiller på - hvilken oppløsning på grafikken du velger, osv. At valget må balanseres mellom det øyet lett ser - og det hånda klarer å føre musen over. En rask hånd, og et enda raskere blikk, er alfa og omega i dette spillet der øyet må være 100% komfortabel med situasjonen. Øyet er viktig! Det er øyets fysikk som skaper det indre erindringsbildet og som re-produsere slik at en har noe å bruke som referanse opp mot langtidsminnet. Det brukes til å hente frem åpningsteori fra minnet, til å sammenligne stillingen med referansestillinger, til å hente frem taktiske mønstre og en tematikk som er relevant å vite noe om. Til syvende og sist skal det sammenlignes og hentes frem fra minnet alt en ser for sitt indre blikk. Jeg har selv spilt utallige kamper med Hawkeye da jeg var på mitt aller beste i lynsjakk på slutten av 90-tallet. Jeg ble nr. 6 i NM i lyn i 1996 og i årene etter ble jeg vel stadig bedre til jeg la brikkene helt på hylla sommeren 1998. Jeg slo for eksempel legendariske Paul Svedenborg i en prestisjefylt vennskapsmatch i 1996 som jeg fortsatt husker mange detaljer om. Ingen la fingrene mellom selv om den var ment helt uhøytidelig. Året etter i 1997 slo jeg GM Michael Gurevich 2-0 på ICC på samme dag i 3-minutter lyn - Gurevich var på den tiden inne på topp-10 i verden i klassisk sjakk og var slett ikke en tullegutt.
I det første verdensmesterskapet i bullet i 1998 vant Hawkeye en suveren seier som alle forventet. I finalen banket han sin amerikanske stormesterkollega med hele 10-5 - det var ikke snakk om saken. Sin kanskje tøffeste match fikk han alt i første runde mot aliaset Hitchcock - spenningens mester. Ørneblikket til Hawkeye/Stealthfighter var i denne runden opp mot kreativiteten og angrepsvilligheten til nordmann bak nicket Hitchcock. Hitchcock var ikke nødvendigvis så veldig raskt i blikket kanskje, og tok vel ikke like raske avgjørelser heller og hadde ei en like rask hånd. I stedet satset Hitchcock alt på å skape tidlig ubalanse og kongeangrep i ånden til spenningens mester - derav navnet Hitchcock. I sjakk kan en kompensere mye ved strategisk bevisste valg, og ingen har absolutt alt av alt. Siden jeg hadde spilt mye med Hawkeye, og fått særdeles mye juling før VM, så hadde jeg trent meg litt opp på visse ting før dette VM'et. Blant annet gjennomførte jeg en trenings- session med max konsentrasjon over så mange partier at jeg i dag ikke helt våger å skrive det sanne tallet på denne bloggen i ren frykt for å bli referert til i all fremtid. Men selv det mentale konsentrasjonsnivået må trenes opp, og det må alt annet også om en vil lykkes i et VM. Hitchcock tapte 6-3 mot Stealthfighter/Hawkeye - men bak resultatet skjuler det seg en jevnere match enn en skulle tro. Hawkeyes store styrke var altså ørneblikket som igjen ga en voldsom speed med pre-moves og et overtak på klokka. Dersom noen utfordret han på hans svakere felter og klarte å unngå partier på mer enn 50 trekk - der han nesten alltid vant på grunn av klokkefordelen - så kunne han tape enkeltpartier. Likevel var 3-6 det nærmeste noen kom å tukte han i de 7 rundene denne cup-turneringen varte - han vant 6-3 også i semifinalen. I ekstreme grener blir gjerne også de helt nødvendige ferdighetene en må ha i sjakk så ekstremt viktig og de viser seg så tydelig. Derfor valgte jeg å bruke bullet og Hawkeye som eksempel for øyets fysiske betydning også i sjakk - og ikke bare i presisjonsgrenen skyting for eksempel.
Stormestre spiller mye svakere i blindsjakk med bind for øynene enn de gjør i klassiske partier. Ingen blind sjakkspiller har noensinne blitt stormester i sjakk. Det er faktisk en fysisk umulighet å bli verdensmester i tankespillet sjakk uten å se. Konkurransefortrinnet ved å se er alt for stor, noe empiri tydelig viser. Dette viser i seg selv at sjakk ikke utelukkende er en kognitiv greie der alle fysiske attributter er tilsidesatt. GM Schmaltz sitt haukeblikk som Hawkeye gjorde det mulig å ta beslutninger på tidelen av et sekund - beslutninger han overhodet ikke kunne tatt om synet var svekket eller om øyet ikke responderte raskt nok. Min gode sjakkvenn Paul Svedenborg - den nordnorske legenden som ble Norgesmester i den gjeveste formen for sjakk foran snuten på søringan i en alder av bare 17 år vant i alt to NM-gull før fylte 20 år og deltok ved to anledninger på Norges OL-lag før fylte 20 år! Han var et unikt talent som jeg vil hevde at selv IM Svein Johannessen ikke helt kunne måle seg mot. Svedenborgs bane ble en alvorlig øyensykdom i ung alder som satte en absolutt stopp for videre topp-spill i mange år. Da han igjen gjorde comeback mange år senere måtte han ha med seg en egen lyslampe for å se brettet godt nok. Dess eldre en blir dess mer lys trenger en for å få samme informasjon fra synet viser forskning og ved øyensykdommer blir også synet svekket slik at en trenger mer lys for å se det samme som vi andre gjør med mye mindre belysning. Så jeg lar legendariske Svedenborg avslutte bevisbyrden. I en alder av 42 år deltok han for første gang siden tidenes morgen i NM i lynsjakk i Randaberg. Han kom fra lille Narvik og hadde vel neppe hatt matchtrening på aldri så lenge. Dette var før han startet sine beryktede herjinger på Internett og i en tid der han lekte barneskirenn med samtlige i Narvik Sjakklubb når det kom til favorittdisiplinen lynsjakk. I øverste klasse delte Paul Svedenborg, med et svekket syn, førsteplassen med lynhaien Roar Elseth fra Oslo i NM i Randaberg i 1989. Paul tapte dessverre omkampen om NM-tittelen - men sagnet om hans ubestridte talent lever videre. Det fikk ny næring da han begynte å banke sterke stormestre på ICC i en alder av 50 år. I en alder av over 60 år i dag er han rapportert til å ha en ICC-lynsjakk-rating som flere ganger har vært over det magiske tallet 3000. Resten av Norgestoppen over 60 år kan med andre ord sannsynligvis bare gå og legge seg når det gjelder lynsjakkhegemoniet. Det kan bare være en mann som er best - Paul Svedenborg som altså fikk ødelagt en stor sjakk-karriere av noe så trivielt som dårlig syn.
Magnus er vitterlig Norges eneste dominante sportsutøver i sin konkurransegren dersom vi snakker om en idrett med millioner av aktive utøvere. Jeg snakker selvsagt om en gren der det konkurreres på et høyt nasjonalt, europeisk og ikke minst globalt nivå i en gren med NM, EM, VM og eventuelt OL. Det må da være et tankekors, hvordan man enn snur og vender på problemstillingen, at Magnus ikke er nominert som årets beste mannlige utøver i en landsomfattende kring som dette! Riktignok står Norges Sjakkforbund utenfor NIF, men der det er hjerterom er det husrom. En kunne lett gjeninnført kategorien der Årets beste utøver i en kondisjonsidrett ble kåret - sist udelt til Ole Einar Bjørndalen under gallaen i 2003. Å lage et unntak som åpnet for Magnus i en, eller flere, kategorier bør vurderes. Fjoråret for Magnus ble virkelig sett på som et stort år sportslig, med ratingrekord og ny prosentmessig alltime high. Hvorfor avfeie en så verdig kandidat med historisk sus?
2011 var Magnus for første gang verdensener gjennom hele årets på samtlige FIDE-lister hos verdenssjakkforbudet FIDE. Han vant den prestisjetunge Grand Slam-finalen i Bilbao for første gang. Tross sitt kanskje beste år noensinne året sett under ett ble han ikke nominert til en eneste pris som årets utøver. - det er altså en stor inkonsekvens i forholdet til Magnus Carlsen og priser på idrettsgallaen. Noen år er han verdig «Årets navn» - noen år ikke. Selv om han må være vårt aller mest stabile ess i verdenstoppen. Denne inkonsekvensen så vi allerede i 2009. Den gang hadde Magnus forbløffet en hel verden med å vinne superturneringen i kinesiske Nanjing foran verdenseneren Veselin Topalov (2813) med hele 2.5 poengs forsprang. Et uforskammet sterkt resultat av en spiller som enda ikke hadde fylt 19 år! Resultatet skapte sjokkbølger langt utover sjakkens egne rekker da det var lett å identifisere seg med resultatet 8 av 10 og en prestasjons--rating som for første gang i historien på dette nivået oversteg tallet 3000... Likevel var det altså ikke nok til å bli innstilt til "Årets navn" - i stedet mottok Magnus en spesialsydd ekstrapris som tegn på at han tross alt var lagt merke til.
Spørsmålet Idrettspresidenten bør stille seg selv er ikke om sjakk er idrett eller ei - svaret gir nærmest seg selv. Han bør i stedet stille seg det viktige spørsmålet: "Gir et fravær av Magnus sitt kandidatur vesentlig mindre legitimitet til de prisene som deles ut og dermed vinneren av en pris som årets mannlige utøver mindre ære når Magnus sitt åpenbare kandidatur er forbigått?" Svaret på dette spørsmålet bør være et unisont: "Selvfølgelig!". Om ikke annet bør Magnus nomineres som en idrettsutøver fordi det kaster ytterligere glans over arrangementet og bidrar til å gjøre det hele mer seriøst.
Før sendingen lørdag kunne Magnus sin manager Espen Agdestein til Sjakkfantomet opplyse at han mente det virket helt åpent i kveldens avstemning på årets navn der Magnus av mange ble regnet som den heteste kandidaten. Agdestein la til at det ville vært gøy om Magnus vant akkurat i år, men at han trodde det egentlig ikke var noe Magnus tenkte veldig mye over lørdags kveld. Det tror ikke jeg heller. Magnus har allerede vunnet ut utall priser og en pris fra eller til spiller mindre rolle for han personlig, selv om dette må være en av de gjeveste prisene en kan vinne her hjemme. Magnus vant i fjor blant annet Peer Gynt-prisen, sjakkens-Oscar for 2011, sportsjournalistene i VG sin idrettspris og ikke minst Folkets Idrettspris i Dagbladet. Men størst av alt er resultatene som ligger bak hans nominasjon - altså alle de fine turneringsseirene.
Espen sier videre til Sjakkfantomet at det er stas med sine priser og at Magnus syntes det var veldig hyggelig at han vant både VG og Dagbladets kåringer av årets idrettsutøver for 2012. Espen kunne også opplyse at Magnus ikke ville vært på video-link fra Wijk aan Zee lørdags kveld om han vant prisen og det forstå vi godt siden Magnus skal opp mot verdenstreer Levon Aronian med de svarte brikkene søndag i årets kanskje nest viktigste turnering! Dette er selvsagt Tata Steel-turneringen, som er siste test før den kjempeviktige VM-turneringen som starter i mars og der Magnus er favoritt blant 8 deltakere som kjemper om en plass mot Vishy Anand i neste VM-match. I dag, lørdag, startet Tata Steel opp og Magnus spilte en kampremis mot Fabiano Caruana fra Italia med hvit uten å ha noen reelle vinstsjanser underveis.
Magnus føler seg jo absolutt som en sportsutøver i måten han forholder seg til sjakk på sier manager Espen, og det er det mange andre som også føler og jeg tror de fleste av oss her hos Sjakkfantomet vil skrive under på at det Magnus bedriver - er stor idrett! Espen synes videre at det ville vært ekstra morsomt om Magnus vant folkets pris for "Årets navn" i et år der diskusjon om sjakk er idrett eller ikke har rast - særlig på SoMe. For egen del vil jeg legge til at det ville føltes svært fortjent om Magnus vant prisen for første gang akkurat i år da Kasparovs rekord nettopp har falt og Magnus hadde sitt beste år noensinne med en vinstprosent på suverene 67%! Hvem hadde noe slikt sist i sjakkens verden? Garantert ingen andre enn legenden Kasparov!
Du kan se en oversikt over alle vinnere hos wikipedia, Magnus vant altså ingen pris denne gang - og vi ønsker lykke til neste gang!
Grattis til Cecilia Brækhus med en velfortjent seier i åpen klasse. Hun har en utstråling, evne til å gi av seg selv i intervjusituasjoner og en selvtillit som både er unorsk og samtidig treffende. Hun treffer rett og slett det norske folk midt i hjertet, og da er det ikke overraskende at akkurat hun vant folkets egen pris som "Årets navn 2012".





























































