Sjakkfantomets erfaringer med åpningsteori og skumle varianter


Sjakkfantomet anno 1991 - samme år startet han opp med postsjakk og da måtte åpningene kvesses...
Foto: Arild Ernstsen
 

Mitt aller første møte med åpningsteori fikk jeg gjennom boka "Sjakk" av Olaf Barda fra 1943. Dette var på mange måter en gullgruve for en nybegynner i sjakk i 1986, og det eneste minuset var bokas anbefaling av Alekhins forsvar for de helt ferske. Dette er jo et provokativt forsvar som den erfarne spilleren kan prøve seg på - men helt stueren har åpningen aldri vært selv om den geniale sjakkspilleren Bobby Fischer fikk forbløffende gode resultater med nettopp Alekhines forsvar når han vant tre partier - og spilte tre remiser mot kvalifisert motstand - i sin ypperste storhetstid som strakk seg fra 1970-72. Og hvem husker ikke da Magnus dro Alekhines forsvar opp av hatten i Linares og banket Topalov? Jo, Alekhines forsvar er nok spillbart - men ikke for nybegynneren - så da jeg spilte min aller første turnering satt jeg der med et mareritt av en stilling i midtspillet etter at hvit hadde fått inn en springer på forpostpunktet d6 og blødde mens publikum smilte medfølende til denne nybegynneren som ikke kunne sjakkens hemmeligheter enda. Dette var i 1987 og jeg skjønte etter den turneringa at hardere lut måtte til for å få skikk på åpningsspillet sitt, enn Barda sin bok "Sjakk" fra 1943.

Neste stopp ble dermed biblioteket i Tromsø der jeg i 1987 fant en urgammel svensk lærebok i sjakk av Ludvig Collijn. Dette ble raskt mitt hemmelige våpen for lærdom av de enkleste nybegynner-variantene i åpninger som italiensk, spansk og Damiano-forvaret. Sistnevnte forsvar er strengt tatt ikke spillbart, men gjennom Collijns bok fant jeg ut at 1.e4 e5 2.Sf3 f6? 3.Sxe5 er vunnet for hvit og at det er forsert vunnet om svart tar imot springerofferet. Jeg lærte også mye mer om både et «fellespill» og om holdbare åpninger fra den boka som var min første ECO. Min neste ECO skulle bli klassiske Batsford Chess Openings 2, som hadde selveste Garry Kasparov hadde sitt navnetrekk på forsiden av. Selv om "Lärobok i Schack" av Ludvig Collijns var svenskenes store skatt før andre verdenskrig var basisen fra 1896! Riktignok var det mye nytt stoff i den fra storheter som Rubinstein, Reti, Spielmann og Nimzovitsch, men det var og ble en Encyclopedia over sjakkåpninger fra en annen tid - med Batsford Chess Openings 2 var jeg klar for min egen tid og dette ble min første viktige åpningsbok der jeg kunne slå opp varianter - sjekke ting jeg var usikker på i de første trekkene i et sjakkparti - og dermed forbedre meg. Boka kom ut i 1989 og var en gullgruve for oss litt late sjakkspillere som ikke hadde ECO fra Informator.

 


ECO i fem bind fra Informator-teamet var gull verdt!
 

Men trangen etter å bli bedre i sjakk stoppet ikke ved åpningsleksikonene og det de hadde å by på. Jeg kjøpte også bøker som forklarte idéene bak åpningene og den første boka av dette slaget fant jeg på biblioteket. Det var Efim Geller sin herlige bok "The Application of Chess Theory" Jeg tror jeg fant den en kald januardag nær bursdagen min i 1988 og innen en uke var den lest fra perm til perm med stor innlevelse. I hvert fall hadde jeg lest den før NM i 1988 der jeg vant klasse 2 og brukte flere ideer fra Geller sin bok! Efim Geller er en av de virkelig store sjakkheltene mine, som aldri ble verdensmester i sjakk. Han hadde dog en forbløffende god score på verdensmestre i sjakk med 37 seire, 31 tap og 124 remiser mot de 6 verdensmestrene han spilt mot i sin tid. Plusscore mot folk som Botvinnik, Smyslov, Petrosian og Fischer taler sitt tydelige språk om en meget sterk spiller. Geller sin bok ble en gullgruve for meg, og det var gjennom å lese den at jeg virkelig forsto hvordan spansk åpning skulle spilles fra både hvit og svarts ståsted.

Det stoppet ikke med å ha en Encyclopedia og noen bøker med idéene bak åpninger i sjakk. Etter hvert meldte også behovet for å kunne noen svartåpninger på fingerspissene og da gikk jeg først til mine to store forbilder Bobby Fischer og Garry Kasparov og søkte råd gjennom deres valg av åpninger. De spilte ofte siciliansk mot kongebondeåpningen og kongeindisk mot dronningbondeåpningen og dette ble mine første seriøse sjakkåpninger på slutten av 80-tallet. I 1989 fikk jeg min første repertoarbok: "Winning with the King's Indian" av Andrew Martin. En repertoarbok skiller seg fra vanlige teoribøker ved at de ikke prøver å gape over hele åpningen, ei heller prøver den å gi en mengde ulike varianter du kan spille? I bunn og grunn prøver en slik bok å gi deg en sti du kan vandre på i åpningen som du ønsker å spille. Det er den ene stien forfatteren finner mest hensiktsmessig å gå i akkurat denne åpningen i akkurat dette øyeblikket i tid, og en god repertoarbok har som oftest flere hoved-varianter som sin hoved fortsettelse. Dette fordi hoved-variantene er godt utprøvd og ofte er de mest betrodde og slitesterke åpningsvalgene. Det finnes dog mange unntak fra denne regelen, og gode repertoarbøker kan også ha overraskende og sjeldne forslag, som de anbefaler at du følger. Et must i en repertoarbok er uansett en oppbygning med mønstervarianter eller mønsterpartier som en lærer av og følger. Det starter alt fra trekk nr. 1 og så guider forfatteren deg gjennom stryk og fossefall - og prøver å bygge opp en levedyktig sti du kan vandre på inn i midtspillet neste gang du møter 1.e4 eller 1. d4.

 


IM Andrew Martin sin bok fra 1989 hadde jeg stor glede av i mange år!


I den kongeindiske boka fra 1989 var det mange fine forslag, og jeg ble veldig glad i akkurat den boka i årenes løp. Det var selvfølgelig endel varianter jeg styrte klar av - boka anbefalte blant annet Bronstein sitt berømte dronningoffer mot Saemisch-varianten - og det forslaget bet jeg aldri på. Men alt i alt bet jeg på mange av agnene i boka og jeg lærte meg mye om åpningen kongeindisk av å finstudere variantene som boka gir. I postsjakk flere år senere ble kongeindisk mitt eneste forsvar mot 1.d4 og jeg hadde en fryktinngytende score med denne åpninga. Under NM i postsjakk i 1995, som jeg vant, scoret jeg 2/2 mulige i kongeindisk som svart og som du sikkert forstår spilte de fleste 1.e4 mot meg der. Dessverre for meg kom Kramnik i 1995 opp med noen nye ideer i Bajonett- angrepet mot kongeindisk med 9.b4 - og dermed var det ikke like kult å ha kongeindisk som førsteforsvar i mange år fremover. Men det er en annen historie.

En god åpningsbok må altså ha gode forslag på alle hoved-variantene, og den må ha færrest mulig hull. En åpning er nemlig aldri sterkere enn dets svakeste punkt! Kommer det ut en repertoarbok med klare hull i - skal du være sikker på at mange sterke spillere vet om disse hullene og utnytter dem ved å styre partiet inn mot disse variantene. Slik var det selvsagt også med kongeindiskboka fra 1989 - og jeg husker at jeg ble fascinert av en variant boka anbefalte med svart mot hvit sin fianchettovariant. Varianten går under navnet Kavalek-varianten - og er slik 1. d4 Sf6 2. c4 g6 3. g3 Lg7 4. Lg2 O-O 5. Sf3 d6 6. O-O c6 7. Sc3 Da5!? med spennende spill for begge parter. Svarts sender dronningen si tidlig ut på vift - men den sikter mot fine felter på enten h5, a6 eller b4 der den har en misjon siden hvit har brukt så mye tid på å bygge opp et fint sentrum svart prøver å utfordre. Problemet med varianten i boka var at forfatteren ble for ukritisk - og ga interessante muligheter det ene utropstegnet etter det andre, og dermed ble den anbefalte fortsettelsen 8. e4 Lg4! 9. h3 Lxf3 10. Lxf3! Sfd7 11. Le3 a6! 12. a3 c5! gitt - og etter alle disse utropstegnene tenkte jeg vel i mitt lille sinn at svart måtte stå OK. Svaret på det spørsmålet fikk jeg noen år senere. Da betraktet jeg Eliteklassen under NM i Gjøvik og fikk se Atle Grønn som hadde fått opp akkurat nevnte stilling mot Tor Kristian Schølseth. I boka konkluderes det med at hvit bør spille 13.d5 - og at svart da får fint spill gjennom nok et utropstegnstrekk - nemlig 13...b5!. Dette visste jeg, men så enkelt er ikke sjakk og Atle Grønn satt på en grusom overraskelse da Tor Kristian spilte denne kongeindiske varianten som han hadde lest seg opp på i boka til IM Andrew Martin. Jeg spurte Grønn for noen dager siden om han visste at det var teori den gang? Han var ikke sikker på om han fant trekket 13.e5! over brettet, eller om han kjente stillingen fra før, men han sa at han bygget opp sitt kongeindiske repertoar uten bruk av repertoarbøker på den tiden. Noe jeg vil anbefale de fleste å gjøre selv den dag i dag. Uansett er 13.e5! uhyre sterkt i nevnte stilling - og et tematisk trekk som snur opp ned på stillingsvurderingen for svart. Fra å gi svart fordel, som i Quinteros - Panno, 1969 som forfatteren gir etter 13.d5 osv., står hvit nærmest til seier allerede etter kun 13 trekk etter Grønns trekk i partiet mot Schølseth som han også vant. Stillingen etter 13.e5 stinker nemlig for svart, og en rekke andre spillere har også vunnet den hvite siden av denne åpningen som gir hvit 80% score i de 15 partiene  som er spilt med varianten i min database.

Etter hvert som jeg spilte postsjakk ble det viktigere og viktigere å spille åpninger som best mulig passet meg og repertoarbøker er jo skrevet for de late massene. Min løsning på hele åpningsproblemet ble derfor "å gjøre forfatterens jobb" - altså å gå til kildene og de opprinnelige partiene og analysere dem selv basert på stormesteranalyser fra Informator og New in Chess. Tanken var å stå på skuldrene til giganter og kikke ut over åpningene mine og se hvor veien burde gå videre i de ulike variantene. Jeg kjøpte NicBase da jeg startet med postsjakk i 1991 - en stor database på over 100.000 partier - men uten noen form for analyseprogram. Allikevel var det mulig å lagre variantene i den og mulig å analysere rett i programmet ved å lagre variantene du hadde funnet. Dette gjorde jeg ofte om variantene var kompliserte nok - men ikke alltid. Av og til stolte jeg på hukommelsen også og i tillegg hadde jeg tre stabler med Informator liggende. Faktisk alle fra Informator nr. 24 til Informator nr. 60 havnet i samlingen min, og når jeg fikk et nytt postsjakk-kort brukte jeg som regel Informator som oppslagsverk - og ikke en vanlig teoribok. I tillegg hadde jeg Informator sine Encyclopediaer i 5 bind - A, B, C, D og E. Var det rart en ble Norgesmester i analytisk sjakk når en nedla så mye arbeid i det hele.

 


I 1995 ble Sjakkfantomet Norgesmester i postsjakk med 12.5 av 14 mulige
 

Jeg husker fremdeles godt hvordan jeg mot Bjørn Heggheim plukket fra hverandre den store Mikhail Tals sine analyser i Informator og vant i stor stil i Najdorfvarianten i siciliansk basert på en vinnende nyhet. Jeg husker også hvordan jeg lurte Jan Sørgjerd trill rundt i en kongeinder. Vi fulgte lenge et parti fra ECO i en skarp variant der jeg som svart i den klassiske hovedvarianten fulgte et parti fra ECO og plutselig la merke til at Sørgjerd gjorde det samme? Partiet var Paul van der Sterren mot en kar som het Douven i det nederlanske mesterskapet i 1987. Jeg hadde selvsagt tilgang på hele partiet via informator, og i mitt 20. trekk la jeg en slu felle for Sørgjerd. Jeg spilte kongen min til h7 der Douven spilte sin konge til h8, og ellers var partiene identiske. Sørgjerd fortsatte allikevel å spille slik van der Sterren gjorde, men da han ikke hadde en viktig åttenderands-sjakk i en kritisk variant 12-14 trekk senere - ble det nok en lett seier for felle-leggeren Wisløff Nilssen. Det var ikke få nyheter jeg hostet opp i det mesterskapet - og jeg tok nok NM mer seriøst enn de fleste andre og jobbet godt i forkant av mesterskapet ved å smi et åpningsrepertoar som holdt vann. Det fikk jeg også mye glede av i brettsjakken de to siste årene jeg spilte turneringssjakk.

Epilog:

I 2017 vil jeg anbefale deg å styre klar av rene åpningsbøker - selv kjøper jeg dem aldri. Unntaket er rene innføringsbøker i en åpning du overhodet ikke kjenner som legger stor vekt på å forklare prinsippene bak åpningen - og som lar deg selv gjøre jobben med å finpusse varianter og skape et repertoar. Hvordan bygger en så et repertoar i sjakk? Ved bruk av en innføringsbok, en computer som har både en søkemotor av typen Stockfish 8, et sjakkdataprogram av typen ChessBase 14 og ikke minst en åpningsexplorer som blir viktigere og viktigere å bruke. Du kan dermed selv bygge opp åpningene fra grunnen av og drille på dem i åpnings-utforskeren. I bunn og grunn lager du deg altså et stort tre med varianter som du med letthet kan gå frem og tilbake i ved bruk av åpningsutforskeren og legge til interessante muligheter som du tester opp mot analysemotoren. Høres det krevende ut? Ja, det er krevende å lære seg nye åpninger - men når jobben først er gjort får du gjerne glede av dem et helt liv og du blir rett og slett en bedre sjakkspiller.

 

Her er partiet i kongeindisk der jeg fikk inn en djevelsk forberedelse under NM i postsjakk i 1995:

 

Bokanmeldelse av Sverre Johnsens åpningsbok "Spill Siciliansk"


Sverre Johnsen sin nye bok "Spill Siciliansk" tar seg pent ut og anmeldes her av Sjakkfantomet
 

Innledning:

Sverre Johnsen har i samarbeid med Øystein Brekke sitt Norsk Sjakkforlag gitt ut noe så uvanlig som en norsk teoribok i sjakk. Det er en såkalt repertoarbok og det spesielle med denne boka er at den kun omhandler en åpning sett fra svarts synsvinkel - og dette gis altså ut på vårt eget språk. Åpningsvalget er godt - boka anbefaler den klassiske varianten i siciliansk og dette er et spennende åpningsvalg som Fabiano Caruana valgte i kandidatturneringa i 2016 da han måtte vinne med de svarte brikkene over Sergey Karjakin for å bli utfordrer til Magnus Carlsen. Partene spilte da Richter-Rauzer-varianten - som er mye omtalt i Sverre Johnsen sin nye bok - og Caruana fikk faktisk opp en spennende stilling med sjanser for svart i en noe annen variant enn den Johnsen anbefaler. Den store spilleren i moderne tid som fast har spilt klassisk siciliansk er Vladimir Kramnik. Fra 1992, og helt frem til VM-matchen i år 2000 da Berlinforsvaret overtok, spilte Kramnik frisk sjakk i klassisk siciliansk og i Sveshnikov. Her hjemme er det IM Atle Grønn som er mest kjent for å ha spilt denne klassiske varianten i siciliansk over tid - men virkelig populær har åpningen aldri vært på Elitenivå i Norge.

Mitt forhold til siciliansk:

Jeg har et kjærlighetsforhold til siciliansk som har vart i over 30 år. Jeg ser i partisamlingen min at det hele startet i april 1987 da jeg i min andre sjakkturnering, Rallar Open 1987, spilte svart i dragevarianten og endelig vant jeg mot kongebondeåpningen. I min første turnering spilte jeg nemlig Alekhines forsvar - basert på en aldeles vanvittig anbefaling av Olaf Barda i hans ellers glitrende gode bok "Sjakk" - og da gikk det ikke bra for meg. Å lære Alekhines forsvar som nybegynner er spinnvilt - åpningen egner seg rett og slett ikke for nybegynneren fordi den bryter med alt av kjente åpningsprinsipper om ikke å flytte samme brikke flere ganger og å kjempe om en romfordel. Dragen ble altså min første sicilianske kjæledegge. Senere lærte jeg meg Sveshnikov, Scheveningen og Najdorf og med et bredt sicilianskrepertoar var jeg berget mot kongebondeåpningen og kunne alltid by opp til kamp. Med Sverre Johnsen sin nye bok «Spill Siciliansk» skal ringen sluttes - jeg gikk inn for å lese hele boken for å lære meg noe om den klassiske varianten i siciliansk - for da har jeg studert alle de 5 store variantene i denne fascinerende åpningen.

Om å lese boka:

Øystein Brekke ga meg et frempek om at boken ville komme i posten og at det var en viktig og riktig bok for sjakk-Norge nå. Øystein skriver i forordet til boken at dette både er ment som en repertoarbok for den viderekommende og som en innføringsbok i siciliansk åpning for hobbyspilleren. Det nevnes at boken kan passe for alle som har kommet gjennom Brekke sin bok serie Sjakkskolen og blitt fortrolig med den - og helt opp til Elitenivå. Veldig ambisiøst med andre ord og jeg var kjempespent når boka kom i posten. Særlig fordi jeg aldri har lest noen av Sverre Johnsen sine tidligere utgivelser på engelsk, og jeg vet at han har fått veldig mye ros for sitt arbeid der.

Det var en fryd å åpne boka, den var passe stor, passe tung og lå godt i hendene. Da jeg åpnet boka åpenbarte det seg en nydelig layout som langt overgår det du kan forvente deg i den prisklassen. Det var tilsynelatende ingenting å utsette på layout og design. Pene diagrammer, sett fra svartspillerens side, og godt med luft. Flotte inndelinger i 13 kapitler, og mange gode grep underveis. Blant annet en slags dialog med forfatterstemmen, tilleggsopplysninger underveis og hele mønsterpartier som forhåpentligvis er sirlig plukket ut til å tjene prosjektet. Alt vel.

Et kritisk blikk med brillene på:

Når jeg tok brillene på og begynte å se nærmere på teksten, så begynte det å gnage i øynene når jeg oppdaget at de skriver åpningsvalget med to store bokstaver: "Klassisk Siciliansk" står det midt i setninger som om det var en boktittel eller noe annet fint. Djevelen ligger i detaljene sies det og hvorfor disse to store bokstavene? Det heter da klassisk siciliansk når en referer til en åpningen på norsk som ikke kommer fra en egennavn eller et sted. Da jeg så fant flere orddelingsfeil av typen «inn trykk», ble førsteinntrykket forringet for så si det slik. Og da det viste seg å være ulike skjønnhetsfeil av ymse art både her og der - så ble jeg egentlig litt trist på forfatterens vegne. Trist fordi feil av typen "komputer" og "komputerprogrammer" med k og ikke c - ser stygt ut i en bok som skal leve et langt liv. I tillegg kunne det være byttet ut med ordet «analyseprogrammer» eller «søkemotorer» som er mer presist og riktignok noe brukt i boka. Likevel var hovedinntrykket overveldende positivt - dette ser bra ut både pedagogisk, designmessig, strukturelt og rent språklig. Litt slakk må en gi en førstereisgutt som har lagt ut på en vanskelig reise. Det er ikke jeg som hadde våget meg ut på et slikt prosjekt - må vite.

Hva så med sjakkanalysene?

Det er jo analyser en slik bok står og faller på. Holder forslagene vann? Er de pedagogiske i formen sin? Er de lærerike nok til å kunne brukes av ferske spillere? Passer forslagene rett og slett bokens målgruppe? Det er spørsmålene jeg stilte meg og som dommen her faller på.

Det var bare en måte å finne det ut på. Starte med å lese boken og analysere alle partiene i Chessbase, med Stockfish 8 i bakgrunnen, som et slags sannhetsvitne kombinert med mine egne betraktninger. Dersom jeg eller Stockfish 8 ble rød av forslagene til Johnsen (Stockfish blir gul når den irriterer seg og rød når den synes det var et ordentlig dritt-trekk det er tale om) - så var det bare å analysere dypere for å se hvem som har rett. Jeg er nemlig ikke bare Norgesmester i postsjakk (analytisk sjakk). Jeg har vært sjakkanalytiker i to sjakkblader fra 1988-1993 og 1996-97 og har lang erfaring med å analysere både åpninger og partier. Jeg har en IM-norm i postsjakk i tillegg til Norgesmesterskapet i 1995 har jeg har analysert de fleste av Magnus Carlsen sine sjakkpartier etter at han kom opp i verdenseliten i 2006. Det er krevende å finne feil i en slik bok - men jeg burde ha kompetansen i orden til å finne ut av det. Kasparov sa en gang at det ikke er noe som heter «uklart» i sjakkanalyser - det er kun noe en skriver når en ikke har gravd seg dypt nok ned i stillingen. Jeg forholder meg til det så godt jeg kan.

Forfatteren berømmes for forfatterstemme og mange gode resonnementer, men det er skjær i sjøen...

Det første jeg vil berømme boka for er forfatterstemmen. Jeg likte godt at han skriver at en ikke skal være redd for teori fordi en er redd for å havne i feller. Han avviser dermed myten om alle fellene i sjakk, og han skrev mye klokt om rokade-retten flere steder. Essensen er at en skal gjøre rokade kun dersom en ikke har noe bedre trekk å gjøre - det er gamle Reti sine visdomsord og spissformulering som jeg opplever at folk ofte glemmer. De rokerer mer av plikt enn av stillingens krav. Så bra med litt myteknusing der Sverre! Men når jeg fosset meg fremover i de første avsnittene av denne boka for ferske siciliansk-spilleren - ble jeg mer og mer skeptisk til prosjektet.

Under tittelen: "Det er et spill"; skriver nemlig Sverre Johnsen:

"Det er imidlertid viktig å huske at "sannheten" om en stilling egentlig bare kan seier, remis eller tap - andre resultater finnes ikke, så forskjellen på en komputervurderingen på '-0,54 og +.79' er kanskje ikke mer enn at den første stillingen er lettere å spille for svart, den andre for hvit."


Dette blir et lite havari i mitt sinn - og med en slik innstilling til analysemotorene sine resultater - må det nesten gå galt et sted. Det handler litt om innstillingen en har og hvordan du skal forstå det søkemotoren viser. Har du en fordel på 0.79 og den dropper til -0.54 er det nemlig verdt et spørretegn - og det er en enorm forskjell på stillinger som er oppe på 0.8 for hvit og stillinger som er nede på 0.5 for svart - både for deg og for meg. Så enkelt er det med den saken.

Når jeg setter tegn i sjakk er jeg alltid streng fordi jeg mener at en lærer mest av å se hva som faktisk er beste trekk i stillingen. Er forskjellen "klar" og jeg ikke er i tvil om det etter helt nødvendige menneskelige tilleggs-analyser utført av både menneske og maskin - som støtter synet mitt - så skal en ikke la være å sette et spørretegn bak et meget svakt trekk. Dessverre synder Johnsen i hele boka med hvordan tegn gis og han behersker overhode ikke en konsekvent måte å gjøre dette på. Han setter i stedet det jeg vil kalle følelsesladede tegn og de pedagogiske tegnene som forteller all verden om at likevekten brytes - finnes knapt og ofte brukes det ikke tegn for å markere at partiet blir tapt etc. Synd!

Når forfatterstemmen også bruker vage formuleringer som "enda enklere er nok" - og ord som «kanskje, antakelig og nok» for å la det skinne gjennom at han slett ikke har søkt sannheten - så blir inntrykket deretter. Det ligger ikke gode nok analyser bak dette bokprosjektet til at jeg kan la meg imponere. Når han f.eks. gir blankt "?" til et trekk som er førstevalget til Stockfish i minst to partier - og som på meg virker helt OK - så lurer jeg på om han har tastet feil - eller hva som skjer!? Et sted var det åpenbart at han rett og slett hadde skrevet feil tegn og da spør jeg med kritisk røst om det er kvalitet nok i partianalysene til boka.

La meg ta et par eksempler. Det er to hele Magnus partier i boka i tillegg til en referanse til Anand-partiet fra Bilbao 2012. Det ene er Mønsterparti 6A. Dette er et kjent blindsjakkparti fra Amber 2010 mot Peter Svidler der Magnus spiller dragen som svart. Magnus får opp en totalt vinnende stilling etter hvit sitt svake 22.De1?. Så kunne Magnus avgjort direkte i flere trekk fremover, men gjorde det ikke da begge overser en meget sterk ressurs i 26. Sd7!. Magnus har altså spilt bort en fordel på over 5 på Stockfish - og Svidler får en gylden sjanse etter svart 25. trekk - men ser det ikke og gir opp.

Sverre Johnsen velger først å ikke gi noen av Magnus sine trekk, fra han spiller ned en fordel fra +5 til det er +0.5, et eneste spørretegn eller tvilsomttegn. Stockfish blinker rødt så det holder... Når Svidler så gir opp i en vanskelig stilling der han ikke ser redningen Sd7! - skriver Johnsen "Antakelig tapte hvit her allerede på tid i en ekstremt vanskelig stilling". Det samme gjør han andre steder i boka - antar ting som aldri har skjedd. Det er fint å ikke anta for mye og i stedet bruke sannhetsvitner i slike situasjoner. To tastetrykk unna ligger sannheten hos Chessgames.com, som ikke er en kilde i Sverre Johnsen sin kildehenvisning.  Der tok det tok meg ca. 1 minutt å finne frem til sannheten der - nemlig ved å gå inn på partiet på denne ressurssiden og lese i kommentarfeltet.

Jeg gir Magnus ordet fra bloggen hans i 2010:

"...I subsequently missed a couple of good continuations, but what I did was enough to make him resign after 25 moves, in a position we both thought was dead lost for white. However, as we both realised later, his resignation was clearly premature. In the final position white could have fought on with 26. Nd7, a move both of us missed. Still, black would have been clearly better, but there was still everything to fight for."

«Alt å kjempe for» sier altså Magnus - computeren sier -0.38 (dybde 33) og jeg er enig i at det er en meget vanskelig stilling for hvit, men den er fortsatt kampdyktig er det ingen tvil om. Slik går tråden gjennom boka. Flere stillinger anbefales som har en stillingsvurdering på over 1.0 i fordel til motstanderen underveis på en viss dybde - noe som en ikke bør ha for vane å anbefale noen. Flere steder gis det også et uriktig bilde av hvem som står til vinst - eller om stillingen er remis i kommentarene. Et eksempel på det er et gammelt postsjakkparti som ender opp i et lett vunnet sluttspill for svart - uten at forfatteren virkelig problematiserer det. I en stilling der Stockfish 8 viser mer enn +6.5 (dybde 30) for 29...Tab8 skriver Johnsen: "29...Tab8 er langt sterkere, og nærmest vunnet for hvit". Sannheten er altså at stillingen er +6.5  - altså klart vunnet. Det er så vunnet som det kan forbli og når han så gir det pragmatiske trekket som blir spilt og som også vinner et "?" - så er det rett og slett dårlig håndverk.

At den 12.5 år gamle Judit - som spilte i sjakk-OL i Thessasloniki i 1988 - plutselig er blitt 11 når hun gjorde sin bragd i 1988 og scoret 12.5 av 13 i OL er en ting - men når mønsterpartiene som boka er bygd opp av ikke er troverdige - så trekker det mye ned på helhetsinntrykket. Det står i boka at det ikke er så farlig om en gjør en feil på 0.5 - fordi motstanderen trolig vil besvare denne feilen med en tilsvarende feil innen tre trekk... Slike tanker kjøper jeg ikke, og når jeg først bruker tid på å lese en bok om en sjakkåpning - håper jeg å få en kunnskap som holder livet ut og gode anbefalinger jeg kan bygge videre på. Å ta en offiser på g5 - og dermed åpne en angrepslinje for hvit med farlig kongeangrep i - ser sprøtt ut i partiet Anand - Kasparov, 1995; og slikt anbefaler en ikke ferske spillere om variantene ikke er klare. Da lurer jeg litt på om en nybegynner har noe å lære av denne boken for risikoen ved et slikt spill er for høy og noen av variantene er rett og slett for krevende til å lære seg som hobbyspiller. (PS: Her må jeg i rettferdighetens navn påpeke at partiet Anand - Kasparov, 1995 er et av mønsterpartiene i boka - men at det ikke er en hovedanbefaling å ta imot offeret på g5 og å spille nevnte variant.)

La oss ta en titt på et par eksempler som anbefales i boka:
 

I boka finner vi varianten: 1. e4 c5 2. Sc3 Sc6 3. f4 e6 4. Sf3 d5 5. Lb5 Sge7 6. exd5 exd5 7. De2 g6 8. De5 Tg8 9. Lxc6+ bxc6 10. O-O Lg7 11. De1 Kf8 12. Df2 c4 som vi skal følge om vi blir utsatt for Grand Prix-angrepet. Dette er kjent fra flere partier og er skrekkelig for svart - kanskje tapt!

Hvit er i trekket og står enormt i denne sicilianskvarianten som anbefales:



I følge Stockfish er svarts stilling svært vanskelig - og mye mulig tapt  - etter 13.b3! på dybde 30  - den gir + 1.03

Jeg spør meg selv om ikke svarts dårlige kongestilling i seg selv ikke er nok til at en hobbyspiller skal finne noe bedre enn dette. Forslaget mot Grand Prix-angrepet står rett og slett til stryk.

Hva med hovedvarianten da - er det mye rart der også. Dessverre er det det. Her er et av mange eksempler på stillinger jeg aldri ville finnet på å spille i langsjakk selv på min tid før computerne kom:

I boka finner vi varianten:

1. e4 c5 2. Sf3 d6 3. d4 cxd4 4. Sxd4 Sf6 5. Sc3 Sc6 6. Lg5 e6 7. Dd2 Le7 8. O-O-O O-O 9. f4 Sxd4 10. Dxd4 Da5 11. Lc4 h6 12. h4 Td8 13. De3 Ld7 14. Lb3 Tac8 15. Kb1 Lc6 16. Tdf1 Dc5 17. Dg3 Kh8 18. f5 Ld7 og nå kan det følge helt forsert 19. fxe6! Lxe6 20. Dd3! som ikke er nevnt i boka:

 

Da får vi denne stillingen som er et mareritt for svart - noe analyser bekrefter:



Hvit har her en nær vinnende posisjonell fordel. (Stockfish 8 gir +1.00 på dybde 27)

Hvits kontroll over feltet d5 og angrepssjanser mot svarts konge er frie goder da svart overhodet ikke har motspill her. Mine analyser av stillingen viser at den er mye verre for svart enn den ser ut til å være ved første øyekast - og det er nettopp slikt vi skal få hjelp av en sjakkbokanalytiker til å styre klar av. 

 

Konklusjon:

Det er veldig mye positivt i denne boka - men den lugger noe voldsomt i partikommentarene sine, det er vanskelig å følge med i svingene når det kommer til tegnsetting og det er dette som skal vise oss kursen i et partiforløp. Her stemmer ikke alltid kart og kompass med terrenget og noen typestillinger virker i tillegg rett og slett ikke spillbare for svart. Når det er sagt, så er det som nevnt den aller første repertoarboka som er ute på norsk. Den fungerer fint som en innføringsbok i siciliansk - for de aller fleste i ratingsjiktet fra fersk klubbspiller til ca. 1500 i rating. Er du ikke klubbspiller - styr klar av en slik bok og gå for noe tryggere. Kunsten å lage seg et åpningsrepertoar er vanskelig og jeg anbefaler - som Sverre Johnsen selv også gjør i boka - å lage et førsterepertoar rundt kongebondeåpningen. Det kan bli et sunt og solid repertoar du har glede av livet ut. Siciliansk kan du få mye glede av også - og de fleste dragevariantene i boka har jeg ikke noe å utsette på for svart. Boka gir utvilsomt leseren et realistisk bilde på hva minstekravet er for å mestre en åpning på hobbynivå.

Oppbygningen av boka er dens store styrke og her har Johnsen vært god. 13 mønsterpartier er plukket ut og jeg liker veldig godt Johnsen sitt forsøk på å skape en Plan A, Plan B og Plan C for leseren. Plan A er å spille dragevarianten mot alt som er harmløst for dragespillere. Hvis hvit stiller seg opp slapt er det fianchetto for alle pengene som gjelder - og dermed en drageoppstilling. Plan B er en strukturer med d6 fulgt av e5, kjent fra blant annet Najdorf og Plan C er Richter Rauzer og en slags Scheveningen oppstilling der - med en dristig damemanøver til kongefløya kalt Wittmans Spesial som tvist i boka. Å anbefale Wittmans Spesial er spenstig - men det er altså andre anbefalinger i boka jeg reagerer mer negativt på. Uansett har forfatteren prøvd å ta oss inn i et spennende landskap - der Wittmans spesialvariant i Richter-Rauzer angrepet i klassisk siciliansk er krydderet i retten. Det er en meget interessant bok og jeg er spent på om jeg får noe ut av den i lynsjakk selv - for dette kan være et godt overraskelsesvåpen mot de rette folka.

Jeg kan likevel ikke fri meg fra at forfatteren ikke har gravd dypt nok. Han gir dagens analyseprogrammer en kjølig skulder flere steder i teksten, men de er våre beste analysepartnere når det kommer til åpningsspill. Tro meg som er gammel nok til å ha gjort jobben på egenhånd! Når han nesten påstår at det ikke er en grensesprengende forskjell på 1.2 på Komodo - er det mildt sagt naivt. Når forfatteren i tillegg argumenterer for at det ikke er så farlig at en gjør en bommert på 0.5 - med begrunnelsen "... mest sannsynlig gjengjelder han feilen i de tre første trekkene han må gjøre på egenhånd" -  så kjøper jeg ikke tankegangen hans. I fotball har jeg hørt at det er slik at det laget som scorer først - vinner 90% av de matchene som får en avgjørelse. I sjakk er det trolig noe lignende. Den spilleren som får det første virkelig store overtaket har en meget klar sannsynlighetsovervekt til å vinne partiet - selv på et lavere nivå.

Sverre Johnsen har levert et ærlig arbeid - men for mange mangler og feil gir meg ikke rockefot.

Dette er en bok midt på treet og kan kun anbefales spesielt interesserte - terningkast 3.

Anmeldt av Sven Wisløff Nilssen,
Tromsø 12/07-2017.

Boka har en hyggelig pris på 240 kr og kan kjøpes hos Sjakkbutikken der du finner omtale av Øystein Brekke

Landsturneringen i sjakk 2017


En ung utgave av Sjakkfantomet ble aldri Norgesmester i brettsjakk - men det var nært i juniorklassen i 1989...
Foto: Arild Ernstsen

Jeg inviterer dere først med på en reise tilbake i tid og rom. Det er i erindringene mine vi skal reise i og året er 1989 der Madonna sin «Express Yourself» runger utover hytta i Randaberg der jeg og vennene mine bor. Det er morgen, vi må jazze opp stemningen og mens colaen glir ned til frokosten nynner jeg på Madonna sin go'låt: "Don't go for second best, Baby!" nynner jeg og tenker plassering i juniorklassen... Tilsynelatende spiser jeg frokost og hører på musikk, men tankene mine er alt fullstendig fortapt i sjakken. I Caro Kann, i Bobby Fischer og hans glansparti mot Petrosian fra 1970 og hvordan Stavangers hjemmehåp Stein Arild Aarland skal få smake pisken. Jeg har bestemt meg for hvilken åpning det skal skje i og pulsen kan begynne å senke seg. Det skal bli en fin og solfylt dag i Randaberg og Stavanger denne søndagen.

Jeg rocket hele juniormesterskapet frem til runde syv der jeg møtte mitt Waterloo. Med 5.5 av 6 trodde en naiv nordlending at han kunne gå på vannet og da måtte den kommende Sørlandsteologen Årstein Justnes fra Kristiansand ta han ned i en drage og påpekte at kun Jesus gjorde akkurat det. Å gå på vannet altså. Jeg sank selvsagt bunnløst i dragens uransakelige varianter og snipp, snapp snute - så var det eventyret ute. I den påfølgende runden med svart mot Roy Fyllingen ble det nok et drage-tap. Dragetemmer Fyllingen var vel litt heldig siden jeg sto til kliss vinst det meste av veien i det partiet - og kunne sjakket til meg et helt tårn i tidsnøden... Men tap ble det. Jeg som trodde dette skulle bli lett match da jeg ledet og hadde fem og et halvt poeng etter seks runder - så feil kan en ta og nå var det snart klart for siste runde.

Odd Øyvind Bergstad brukte ord som "kometen fra Tromsø" i Klassekampen, Bukne i Dagbladet skrev om kombinasjonspill fra en av sjakkens Feinschmeckere og Knut Jøran Helmers i Arbeiderbladet mente at denne nordlendingen aldri la fingrene mellom. Det gjorde han heller ikke. Heftig angrepssjakk kombinert med en stor dose selvtillit og regneferdigheter førte til noen severdige partier i mesterskapet som altså fant veien helt til hovedstadspressen - og mange poeng inn på kontoen min. Men så tok det plutselig slutt. Dragen spydde ild mot den storkjefta karen fra det høye Nord. Ikke klarte han å temme denne skumle åpningen med hvit og ikke klarte han å traktere den med svart. Men det var altså en runde igjen der jeg skulle gjøre opp for meg slik at regnskapet gikk i pluss.

Nå skulle jeg altså få min revansje - spille hjem poenget for å få stikkamp om NM-tittel - og et par av mine kompiser i hytta hadde tilsvarende skumle planer i Kadettklassen. Temperaturen var høy - vi var Gutta i vinden - Gutta fra Nord - som kunne spille sjakk - tenkte vi - og slik føltes det vel også. Resten er historie. Pål Røyset klarte å bli Kadett-Norgesmester den dagen - den første offisielle Norgesmesteren fra Tromsø gjennom tidene! Selv spilte jeg meg til stikkamp mot Lars Hjelmås gjennom å slå Stavangers Stein Arild Aarland i nettopp Fischers Caro Kann-oppstilling. Det var tider det, og samholdet og livet i hytta på en Campingplass i Randaberg den sommeren, med Pål Røyset, Thomas Robertsen, Thormod Furu og Jon Kristian Røyset, vil jeg huske resten av livet. Takk gutter!

Dette er Landsturneringen i sjakk i et nøtteskall. Vennskap knyttes, opplevelser skapes og oppturer og nedturer følger hverandre. Men det er flere oppturer enn nedturer som deles ut under en slik Landsturneringen - den har nemlig så mye å by på. I Randaberg fikk jeg mitt andre vennskapelige møte med legenden Paul Svedenborg fra Narvik. Første gang fikk jeg ikke pratet med han engang - og senere skulle jeg ha gleden av å slå han i fire langsjakkpartier i kampen om hegemoniet i nord. Men i Randaberg var det Paul som var sjef og jeg som var læregutt og jeg så opp til den dobbelte Norgesmester som et barn ser opp til sin far - med ærefrykt. Paul kom til lynsjakkfinalen det året og der knivet han om gullet med Roar Elseth fra OSS i en spennende duell som sikker kunne slått begge veier. Elseth trakk det lengste strået og Paul ble dermed en god sølv-vinner 42 år gammel. En dag under mesterskapet - det var etter 5. runde der jeg posisjonelt nedspilte juniorklassens høyest rangerte spiller, Jarle Reite fra Trondheim - kom Paul bort til meg og skrøt hemningsløst av partiet som han fulgte tett. Partiet var avbrutt til hengeparti og Paul sa at han alt hadde sett hvordan jeg kunne vinne forsert. Vi satte oss så til analysebrettet og Paul flashet noen varianter her, og noen varianter der, og lyset gikk opp for meg! Det viste seg å være såre enkelt - i hvert fall med Paul som mentor.

Et annet minne jeg har fra den turneringen er da jeg selv ble mentor noe ufrivillig. Jeg sto i foajeen og snakket med Dagbladets Roald Bukne, som lurte på om jeg holdt remis mot Reite i hengepartiet som svart? Jeg forklarte han at det var lett vunnet for meg og at Reite trolig ville gi opp uten å ta opp spillet. Bukne ble forbløffet for da ledet jo Tromsøværingen Juniorklassen med 1.5 poeng - hva skjer? Så kom redningen min, en kar i klasse 4 snakket om et springer og løpersluttspill mot enslig konge - og dette sluttspillet innstuderte jeg rett før NM. Dermed kunne jeg frigjøre meg fra Bukne og forklare denne karen teknikken en bruker når en matter med L+S+K mot K - det er for så vidt ikke så enkelt og jeg hadde vel mine tvil om han forsto noe av W-manøveren og hvordan kongen nesten smetter ut i det fri underveis i prosessen. Men det gjorde han - neste dag kom han nemlig bort til meg og skrøt. Wisløff Nilssen sa han - jeg vant! Da vant jeg også litt - jeg følte nemlig jeg hadde innvidd han i en sjakkens hemmelighet som han ville huske resten av livet.

 


Simen og Hammer - nr. 2 og nr. 3 på den norske Adelskalenderen i sjakk!
Foto: Anniken Vestby
 

Sist uke ble Norgesmesterskapet i sjakk, kalt Landsturneringen 2017, spilt i Stavanger til terningkast 6 og stående ovasjoner. Under en ledertrio bestående av Petter Fossan, Carsten Beer Jacobsen og Per Blikra ble det en stor suksess, og et minst like godt arrangement, som i Randaberg i 1989. I Eliteklassen konkurrerte de beste i Norge - selv om Magnus Carlsen selvsagt glimret med sitt fravær. Våre fem stormestre Jon Ludvig Hammer, Simen Agdestein, Aryan Tari, Frode Urkedal og Kjetil A. Lie kastet ikke bare glans over mesterskapet - de kjempet på nebb og klør i et av tidenes mesterskap! I sisterunden ble det dramatisk nok og en selvsikker Jon Ludvig Hammer kom der over i et sluttspill som ikke var så lett å holde som han trodde, og der kunne faktisk motstander Kjetil A. Lie spist han levende etter en stygg overseelse fra Norgesmesteren anno 2013. Ingen av partene så dog den raffinerte vinsten og i sannhetens navn må en si at Jon Ludvig Hammer trolig ville blitt Norgesmester uansett resultat i dette partiet i  sisterunden. Men en skal aldri si aldri i slike situasjoner for Simens parti pågikk enda og mon tro om den gamle kjempe da ville fått noe mer til mot Elsness enn det han fikk. Seier for Simen ville i så fall betydd turneringsserier. Simen Agdestein prøvde virkelig å vinne et kampparti mot IM Frode Elsness i siste runde. Han strakk strikken så langt at den var i ferd med å ryke da Elsness feilet og Simen kom tilbake i partiet og kunne kjempe om seier. Han slo voldsomt til på kongefløyen og det så virkelig farlig ut for Elsness en stund. Når det først stilnet hadde Simen en stilling på brettet som så vunnet ut for meg - et meget godt sluttspill var det i alle fall. Dette er dermed ukas parti her hos Sjakkfantomet.

IM Frode Elsness sitt mål for turneringen var å hente hjem stormestertittelen - og med en flott andreplass i mesterskapet - kom han veldig nær målet sitt! En seier mot Agdestein i siste runde - og stormestertittelen ville vært hans til odel og eie. Men jeg tenker ofte at stormestertittelen er en ettertraktet og verdifull ring - og at ringens vokter er stormestrene selv. En må nemlig spille i turneringer der det er minst tre stormestre som deltar, og der en møter minst tre stormestre selv - for å ta disse normene som skal til for å få tittelen GM i sjakk. IM Elsness mangler kun en norm nå, som han har jaktet på i årevis, og han har hatt mange anledninger til å ta den, men sagaen fortsetter. Det bruker å skjære seg mot sterk motstand på slutten, men Elsness gir alltid jernet når han må og jeg tror han lykkes til slutt for lykken bruker å stå kjekke gutter bi. Stormestrene vokter dog om tittelen de selv har oppnådd slik at den ikke skal forringes - i hvert fall føles det slik. I norsk sjakk er det Simen som er Ringens Herre - han vokter om tittelen i mang en turnering og det er slik det være. Vi ønsker derfor Frodo Elsness lykke til mot Sauron Agdestein ved neste anledning.

 


Simen Agdestein og Frode Elsness spilte et virkelig kampparti i siste runde - Ukas parti her hos Sjakkfantomet!
Foto: Anniken Vestby
 

Hammer spilte mye god sjakk, og noe ikke fullt så god sjakk, under Landsturneringen. Gli, se det hadde han nok av, men først og fremst gjorde han det selv. Det var uansett godt å se at han vant til slutt med god margin - at han ville vunnet selv om Simen hadde fått et halvpoeng mindre, mener jeg. For det er alltid ergerlig med alt for jevne tabeller. Simen imponerte meg virkelig under Landsturneringen. Det som imponerte meg mest var hans evne til å spille kreativ, men allikevel god sjakk. Hans evne til å få opp vinststillinger med hvit på løpende bånd og hans stamina ved brettet. Simen er god! Agdestein spiller til tider festsjakk og en gang i tiden var han Norges desidert beste sluttspillkunstner - det er han selvsagt ikke lenger i The Magnus Carlsen era. Da Simen var på topp hadde han gjerne 2.5 eller 2 timer på 40 trekk og en fikk 1 helt time mer per 20 nye trekk deretter. Da kunne en fordype seg i sluttspillene og spille dem på en svært så nøyaktig måte ved å regne, regne og regne. Simen er en regnemaskin - og mot Karpov i 1991 fikk han veldig god bruk for de ferdighetene i flere flotte sluttspill. Men i dag er det annerledes med tiden i sjakk, og en pragmatisk spiller som Magnus - med sin gode intuisjon - spiller sluttspillene på et klart høyere nivå. Allikevel er Simen selvsagt fortsatt helt der oppe i skyene i sluttspill også - og nettopp derfor tror jeg han vil klandre seg selv etter NM når han ser hvilke sjanser han hadde underveis i dette mesterskapet.

Ja, for i tre sluttspill mot slutten av mesterskapet kunne Agdestein vunnet klart og klokkerent. Det første var mot Aryan Tari i et tårnsluttspill der Simen ble presset på klokka og der han aldri fikk regnet ut vinsten og da han forserte begivenhetene inn i et K+D mot K+T+b sluttspill - var dette teoretisk remis. Et annet sluttspill han virkelig kunne ha vunnet var mot Frode Urkedal der Simen fikk to lette for tårn og bonde - men der han hadde en avgjørende joker i a-linja i form av en vinnende fribonde. Heller ikke dette partiet vant Simen og når han ikke vant mot Elsness i siste runde i et meget godt sluttspill der også - så ville det seg liksom ikke helt for Simen i dette mesterskapet der han endte på tredjeplass med hederlige 6 av 9 i Stavanger.

Jon Ludvig Hammer fikk sterke 6.5 av 9 og i dag hyller vi han som Norgesmester i sjakk for andre gang. Pengepremien var på 25.000 kroner - noe som kommer godt med. I tillegg vant han en flott designklokke verdt 25.000 kr + en kongepokal. Det er stas å være storkar! Hammer ønsket også å spille Nordisk Mesterskap 2017, som i år dessverre kolliderte med Landsturneringen i sjakk. Uansett er Hammer utvilsomt glad for at han tok det rette valget i år og spilte om ære, berømmelse og mest mulig penger under Landsturneringen i Stavanger. Det er ellers bare å lovprise arrangøren som klarte å lage en massemønstring med hele 606 deltakere, og samtidig skape en toppsterk turnering der fem av våre sterkeste stormestre stilte til start. Ja, alle over 2500 i rating deltok om vi ser bort fra verdensmester Magnus Carlsen - som jo er to divisjoner over et NM-nivå. Vi må altså hylle arrangøren også, og de fem andre Norgesmestrene som ble kåret etter en lang uke med mye sjakk i Stavanger.

 


Jon Ludvig Hammer ble en velfortjent vinner av Norgesmesterskapet 2017 i Stavanger!
 

Juniormester ble FM Sondre Merkesvik - et stort talent fra Bergen som virkelig har satset tungt på sjakken i mange år nå. Kadettmester ble André Nielsen fra Alta som er Finnmarks største sjakktalent siden Kirkenesgutten Benjamin Arvola startet sine herjinger. Nielsen har faktisk enda sterkere resultater enn Arvola hadde som ung, og han er allerede blitt både Lilleputtmester og Kadettmester i de siste års Landsturneringer. I tillegg har han sølv fra miniputtklassen - en ekte NM-grossist er født. Dette er en spiller for fremtiden og han kommer til å delta på Alta sitt Eliteserie-lag kommende sesong - det blir spennende!

Lilleputtmester ble Noam Aviv Vitenberg fra 1911 der Johs Kjeken alltid har hatt en hånd med i gamet når det kommer til skolesjakk, og det å legge forholdene til rette for de unge. 1911 har en lang tradisjon for å være blant våre aller fremste sjakklubber for de yngste. Sandnes kommer som en storm når det gjelder skolesjakk for tiden. Stedet, som har fostret store sønner som Erik og Petter Fossan, har i dag en skolesjakksatsing som er beryktet i de kretser der det snakkes om barn og sjakk i Norge. Sandnes sin evne til å skape unge topp-talenter er nemlig imponerende - hva gjør de som andre ikke gjør? Alle er riktignok enda veldig unge, men de fikk Miniputtmesteren i Sergey Eliseev og jammen tok ikke Sverre Lye fra samme klubb sølvet i miniputt i år - vel blåst gode Sandnes! Seniorgullet gikk til en gammel traver i Rogalandssjakken i år - nemlig til Terje Melkeråen som dermed ble Seniormester i sjakk 2017.

 

Vi gratulerer alle klassevinnerne - resultater finner dere i Turneringsservice!


Vi skal se det viktige oppgjøret mellom Sauron Agdestein og Frodo Elsness fra siste runde:

 

 
 

Sjekk ut Turneringsservice for partier, resultater og tabeller

Magnus Carlsen vant ny Grand Chess Tour-turnering


Magnus Carlsen kunne smile hele veien til Rom etter seier nr. 2 i årets Grand Chess Tour
Foto: Lennart Ootes | De offisielle Twitter-sidene til Grand Chess Tour
 

I musikalen Chess synger en av karakterene, Molokov: "The man is utterly mad - you're playing a lunatic!", hvorpå en av hovedpersonene, russeren repliserer: "That's the problem. He's a brilliant lunatic and you can't tell which way he'll jump - like his game he's impossible to analyse- you can't dissect him, predict him - which of course means he's not a lunatic at all." Jeg elsker de strofene! Det forteller oss noe om å være uforutsigbar om vi ikke vil gås gjennom i sømmene. Om å hoste opp en ny resept for hver ny situasjon en møter. Om å variere selv de første trekkene i et sjakkparti - noe som kan gi motstanderens forberedelser store ripe i lakken, og partiet taulengde nok til at motstanderen klarer å henge seg selv. Musikalen Chess baserer seg hovedsakelig på to legendariske VM-matcher, Fischer mot Spassky i Reykjavik 1972 og Karpov mot Korchnoi i Baguio 1978, og jeg vil anbefale den til alle sjakkelskere der ute.

Eventyret om Askerladden Magnus Carlsen blir det kanskje aldri lagd noen musikal av. Til det er eventyret for rosenrødt og uten de store tornekvistene. Akkurat når vi aner at Magnus sin selvtillit er på nedadgående, når spillet hans ikke sitter som det skal, og de andre løvene nærmer seg byttet for å glefse i seg det som er verdt å ete - elopoengene hans - så smetter han unna! Magnus ga seg selv en opptur i Leuven og smelte siste helga til med en lynsjakkfinale i Grand Chess Tour som det virkelig luktet svidd av. Magnus har noe på gang og han vet det. I Leuven spilte Magnus så god lynsjakk som jeg aldri har sett en Tiger fra Madras gjøre. Ei heller en Big Vlad fra Russland har vært på et så skyhøyt nivå noensinne og jammen tror jeg vi må lete med lys og lykter for å finne tilsvarende suverene prestasjon fra Garry Kasparov. Disse tre verdensmestrene var god, men Magnus er ekstrem i lynsjakk. Han scoret nemlig 14.5 av 18 mulige i lynsjakkdelen og det ville gitt det eventyrlige elotallet 3051-prestasjon om vi brukte langsjakkratingen til å regne ut en prestasjonsrating med. Ellevilt - og vi må helt tilbake til 1970, og Bobby Fischer sitt storspill i Novi Herceg der han satte det meste av verdenseliten ettertrykkelig på plass med 19 av 22 mulige, for å finne en større prestasjon. Magnus har nok en gang skrevet seg inn i historiebøkene med gullskrift.

At Magnus storspiller er ikke noe nytt. At Magnus slår tilbake etter motgang er også noe vi har opplevd en rekke ganger tidligere. Men denne gangen var krisen til å ta og føle på, og den er ikke erklært over, før Magnus igjen har fått en luke på langsjakkratingen til de nest beste som han fint kan leve med og som gjør han til den dominerende sjakkspilleren i verden som han egentlig er. Før Magnus sin neste turnering, Sinquefield Cup som spilles i begynnelsen av august i USA, skal flere store kanoner ut i ilden og forsøke å passere Magnus på verdensrankingen per 1/8-2017. De med best sjanse til å kapre førsteplassen er armenske Levon Aronian som skal spille FIDE GP i Geneve som går fra 06-15 juli og russiske Kramnik som skal spille Sparkassen Chess-Meeting i Dortmund fra 15-23. juli. Vi gleder oss til å følge deres ratingjakt og krysser fingre for Magnus at topp-plassering står seg.

 


Flotte spillelokaler med historisk sus over seg i Leuven i Belgia
Foto: Lennart Ootes | De offisielle Twitter-sidene til Grand Chess Tour

 

Eller er det slik at alle trenger motgang for å lykkes fullt ut? Trenger vi å se mørket for å oppdage hvor herlig lyset er? Trenger vi å kjenne regnet piske mot huden for å kunne elske sol fra skyfri himmel? Å se nederlaget i hvitøyet for å bli en vinnerskalle? Jeg tror det. I hvert fall tror jeg motgang inntil et visst punkt er sunt for deg og således kan det tenkes at Magnus denne våren har gjennomlevd en nødvendig nedgangsperiode for å komme styrket ut. Kanskje var det akkurat dette som måtte til for at Magnus i 2019 skal klatre til 3008 i elorating og sette en rekord som ikke blir slått på et tiår? Kanskje kommer Magnus tilbake med flere verktøy i skrinet sitt enn de han hadde fra før og kanskje er det et av dem, vinkelsliperen, som skal til for å slå Wei Yi i VM-matchen i 2020? Magnus har fra ca. 2013 blitt mer forutsigbar med årene og siden forandring fryder og gjør motstanderne svimle av alt de må tenke på, så var det på høy tid med en kursendring i 2017. En kursendring der skuta la 2-3 grader mot øst, og fikk ny inspirasjon og en ny destinasjon.

Ja, for Magnus har gjort grep. Jeg kan ikke huske sist han spilte så skarp sjakk som han gjorde i lynsjakken i Leuven. Det var nesten skammelig å se på hvordan han fikk opp den ene angrepsstillinga etter den andre. Hvordan han mattet Jobava med h-bonden! Hvordan Vachier-Lagrave måtte gi kvalitet tilbake bare for å utsette et allerede tapt slag. Hvordan Nepo overså et dronningoffer med påfølgende matt i to trekk. Eventyrlig spill av Magnus og kreativiteten på brettet boblet i takt med at roen la seg i sinnet hans. Han spilte en sjakk som fikk de gamle angrepsløvene Nigel Short og Garry Kasparov til å lovprise den nye mesteren. De gamle mestrene Anand og Kramnik ble kun en del av det slagne felt. De kunne lite gjøre med Magnus og den nye vinen. Ja, for de som utfordret Magnus var de yngre kreftene. Delikat amerikansk vin representert ved Wesley So og fransk årgangsvin representert ved Vachier-Lagrave. De to kom nærmest Magnus i sammendraget og de to er nærmest Magnus i Grand Chess Tour 2017. Magnus fikk i Leuven totalt 25.5 poeng, Wesley So fikk 22.5, mens Vachier-Lagrave på tredjeplass fikk 22. Det er verdt å merke seg at Anand kun fikk 16 - han er sterkt på nedadgående, også i fartsdisiplinene, der han engang var så stor.

Jeg har hyllet Magnus som virkelig imponerte meg i Leuven, men allikevel er det sandkorn i maskineriet fremdeles og vi så det særlig i hurtigsjakkdelen der Magnus endte opp på tredjeplass. Etter klassisk score endte Wesley So opp på sterke 7 av 9 - enestående etter det svake spillet hans i Paris - mens Vachier-Lagrave endte opp på 6 poeng. Magnus fikk 5.5 etter å ha tapt mot Wesley So i et smertefullt parti der Magnus ville litt for mye.  Han stakk hånda inn i kakkelovnen med g4 og fikk brent seg så det holdt. Magnus spilte forøvrig hjem en av seirene sine mot Jobava - som tapte omtrent alt han tok i - og han spilte hjem to fine seire mot Kramnik og Aronian. Spesielt Kramnik-partiet likte jeg godt og dette er ukas parti her hos Sjakkfantomet.

 


Ex-verdensmestrene Anand og Kramnik er ikke gode nok til å tukte Magnus i lynsjakk lenger
Foto: Lennart Ootes | De offisielle Twitter-sidene til Grand Chess Tour

 

God sjakk stammer fra et sted. Vi har våre referanser, våre helter og våre inspirajonskilder. Selv Magnus, som sier at han egentlig ikke har hatt noen forbilder, har sine hemmelige helter som han ser opp til. Tro meg. Capablanca vet vi er stor i Magnus sin verden - men ikke fortell meg at Kramnik ikke er stor hos en spiller som vokste opp med Kramnik som verdensmester. Magnus sa i et intervju med meg en gang at favorittboka hans var "My Life and Games" av Vladimir Kramnik. Kramnik på sin side har kalt Magnus klienten sin når det har gått godt mot Magnus og et geni når det har gått tilsvarende dårlig. Du skjønner tegninga. De to ser opp til hverandres beste sjakk og lærer ting og tang av hverandre.

 


Magnus Carlsen virker avslappet, fokusert og med god energi i Leuven
Foto: Lennart Ootes | De offisielle Twitter-sidene til Grand Chess Tour

Derfor var det spesielt moro når Magnus spilte mannen, og ikke brettet, i oppgjøret mot Kramnik. Når han spilte 1.f4, og prøvde å trekke Bambi ut på glattisen, uten helt å klare det. Ja, for Kramnik kom veldig greit ut av åpninga - men allikevel kom han inn i en ukjent struktur for han og det var jo også halve meninga til Magnus. Kramnik kom dermed ute av boken og komfortsonen sin og han tapte da også partiet etter utsøkt sluttspillkunst fra Magnus. Da Nigel Short var kommentator under Norway Chess spiste han en privat middag med Magnus Carlsen og Vladimir Kramnik en dag. Short fortalte på sendingene fra Leuven at han spurte Magnus om det å bli influert av andre spillere, og Magnus begynte, i veldig positive ordelag, å snakke om Bent Larsen og hvordan han hadde influert spillere i Skandinavia. Leserne mine vet vel at Bent Larsen har influert en hel generasjon danske sjakkspillere som Curt Hansen, Peter Heine Nielsen, Lars Bo Hansen og Sune Berg Hansen o.s.v.? Selvsagt har denne påvirkningen gått utenfor landegrensene også, som Magnus påpekte, så dette var et godt poeng fra Magnus sin side. Kramnik lyttet til dette med undring og repliserte at en i Russland ikke studerer Bent Larsen ifølge Short. Han ble nemlig ansett for å være en slags kafesjakkspiller og det er kanskje ikke så rart at en tenker etter å ha sett hvordan Larsen tapte mot Spassky i 1970 i et berømt parti eller hvordan Larsen tapte 6-0 mot Bobby Fischer. Short, som fortalte essensen i denne historien på LIVE-sendingen fra Leuven, undret seg så om Magnus sitt åpningsvalg av Birds åpning - en av Bent Larsen sine favoritter - mot nettopp Kramnik. Var det virkelig et bevisst valg akkurat mot Kramnik - som da fikk kjenne på "Kafesjakken" til Bent Larsen og på det kapitelet i sjakkhistorien som han altså ikke hadde studert? Vi får spørre Magnus en gang, men jeg husker godt da Magnus for moro skyld spilte Kongegambit mot Wang Yue i Kings Tournament eller da han spilte engelsk mot engelskmannen Adams i London for å hedre turneringene og spille publikum et puss. Det er derfor sannsynlig at Magnus trakk opp kaninen, eller skal vi si fuglen, Birds åpning fra hatten nettopp for å overraske Kramnik og få han ut av komfortsonen. Fint triks det!

 

Her er ukas parti. Magnus mot Kramnik i Birds åpning kommentert av Sjakkfantomet selv:

Sjekk ut de offisielle hjemmesidene til Grand Chess Tour

Sjekk ut Chessgames.com for lynsjakkpartier og resultater

Sjekk ut Sjakkspalta.no for mer godt sjakkstoff

Magnus til topps i Paris Grand Chess Tour 2017


Magnus Carlsen og Karjakin var på plass i Paris der Magnus gikk helt til topps i sammendraget
Foto: Paris Grand Chess Tour 2017

Magnus Carlsen tok en knusede seier i omspillet av Paris Grand Chess Tour mot hjemmehåpet Maxime Vachier-Lagrave der han vant det første omspillspartiet i hurtigsjakk etter meget overbevisende spill, for så å surfe seg frem til seier gjennom å nøytralisere hvits spill i en Marshallgambit i spansk som svart. Der var det kun en spiller som hadde sjansene - og han het Magnus Carlsen. Jeg er dypt imponert over at Magnus kom så sterkt tilbake i omspillet - for i lynsjakkdelen av Grand Chess Tour stemte lite for Magnus andre spilledag. Han satte bort gode stillinger i tur og orden og brukte mye tid. Nervene var nok tynnslitte etter mye sjakk og han nølte med å gjøre trekk og hostet opp tabber som han sjelden gjør ellers. Da blir det vanskelig å være best. Best i lynsjakken var nemlig Vachier-Lagrave - han spilte hjem 13 lekende poeng på 18 partier og utdistanserte resten av verdenseliten med hele 2 poeng. I det slagne felt fant vi kjemper som Magnus Carlsen, Hikaru Nakamura og Alexander Grischuk. Franskmannen var altså en kjøter og spilte storslått og frisk angrepssjakk hele veien fra start til mål. Det står det respekt av. At han så tapte omkampen etter nesten ikke å ha prøvd å vinne som hvit - ble likevel et antiklimaks for hjemmepublikum og malurt i begeret til Lagrave.

Magnus vant hurtigsjakkdelen i Paris i fin stil med 7 poeng på 9 runder med klassisk score. Dette la grunnlaget til totalseieren hans i Grand Chess Tour sin første delturnering i Paris. Resten av Touren består av en tilsvarende turnering i Belgia, som starter opp allerede på onsdag, der noen fra Paristurneringen deltar og noen faller ut.

Feltet som skal spille hurtig- og lynsjakk i Your Next Move i Leuven 2017 er:

Magnus Carlsen
Ian Nepomniachtchi
Wesley So
Maxime Vachier-Lagrave
Viswanathan Anand
Levon Aronian
Baadur Jobava
Vassily Ivanchuk
Anish Giri
Vladimir Kramnik

Jeg gleder meg som en smågutt som har fått bare harde pakker til jul og jeg gleder meg ikke bare til å se Magnus. Lynsjakk og hurtigsjakk er først og fremst gøy og fargerike spillere som Jobava og Ivanchuk kaster utvilsomt glans over arrangementet og gir partiene et sus som de eller ikke ville hatt. Dette blir fest - ta ut ferien tidlig folkens. Rigg deg til med to PC'er og en godstol. Pass på at kaffen, og nogot attåt er innkjøpt, og kos deg hvis du har anledning til det!

 


Magnus storspilte til tider i Paris - men tidvis var han helt nede i kjelleren også...
Foto: Paris Grand Chess Tour 2017

 

Magnus hadde som kjent store problemer med både psyken og formen under første del av Grand Chess Tour - og andre del blir sikkert ikke noe lettere. Demonene vil være der, mørke tanker vil komme - så gjenstår det å se om selvtilliten er på vei opp eller på vei ned og hvordan Magnus vil takle presset. Vil han avstå fra å gi intervjuer underveis slik han i en viss grad gjorde under lynsjakken i Paris. Vil han få slappet ordentlig av og gjenvinne energi før det braker løs - det er mye å tenke på for Magnus!

Caruana gjorde et mesterstykke under Paristurneringen. Han startet med å spille høyst varierende i hurtigsjakken og fikk en elendig poengsum som resultat. Seks tap på ni runder svir for en verdensstjerne. Men Caruana har jobbet steinhardt med lynsjakken sin og han imponerte mange ved å komme sterkt tilbake i denne delen av turneringa. 11 av 18 var meget sterkt av Caruana som nå er oppe på 7.plass på verdensrankingen i lynsjakk - imponerende av en herremann som for få år siden virket hjelpeløs mot de aller beste. Nå briljerer han tidvis og selvtilliten er på vei opp.

Er selvtilliten til Caruana god, så må selvtilliten til Wesley So virkelig ha fått seg en knekk. Ni strake remiser under Norway Chess ropte ingen hurra for og når han kun tok 50% i hurtigsjakken i Paris skjønte selv jeg, som er So fan, at noe virkelig var galt med gromgutten som har klatret helt opp i verdenstoppen nesten helt på egenhånd. For når lynsjakken begynte - så begynte det å gjøre virkelig vondt for Wesley So. Da hadde So allerede spilt 7 oppgjør uten seier på rad og rekke i hurtigsjakken, og jammen måtte han spille hele 11 lynsjakkpartier før han vant det 12 partiet han spilte. Det betyr 18 oppgjør på rad uten seier for So - hva er det for noe? Kan resultater virkelig variere så mye? Total stopp - og trolig må han ha fått en mental blokade et sted - for da det løsnet, og han vant mot Nakamura, tok han like godt skalpen til Grischuk, Topalov og Bacrot i tre av de fire neste partiene. Det er ofte slik. Trender definerer selvtilliten og hvor godt man spiller og serier med tap eller seire kan forplante seg.

Caruana og So fikk det altså tøft i hver sin disiplin i Paris. Den tredje amerikaneren, Hikaru Nakamaura - hadde også en nedtur på lynsjakkens siste spilledag. Han startet denne dagen opp med kun ett av fem mulige poeng etter tre stygge tap og til slutt ble det fire av ni for Nakamura som på slutten av dagen slo Magnus Carlsen i innbyrdes oppgjør. Nakamura var nok likevel relativt godt fornøyd med turneringen i Paris, selv om han vant i fjor, og gjerne ville vinne igjen. Han ble totalt nr. 3 i Grand Chess Tour - tok med seg 8 poeng fra Paris - og med tredjeplass i hurtigsjakken og delt andreplass i lynsjakkdelen - så var totalresultatene sterke. Når han i tillegg hadde pluss score 2-1 mot Magnus sett under ett - så smakte dette søtt selv om amerikaneren kun teller antall seire.

Grischuk er et av lyspunktene på sjakkstjernehimmelen. Han er en ekte publikumsspiller på godt og vondt og han tok altså fjerdeplassen totalt og sitter igjen med syv poeng på Grand Chess Tour kontoen sin. Grischuk imponerte stort i hurtigsjakkdelen, men falt litt fra hverandre i lynsjakken der han bare tok 50% score. Det er ikke hverdagskost fra en tredobbelt verdensmester i disiplinen, og russeren var da også irritert over seg selv, og han kjente tidlig i lynsjakken at noe ikke stemte. Dermed ble det mer solid spill en vanlig - selv om partiene hans ofte ble tidsnødsdueller, og fullt kaos mot slutten likevel. 10 remiser totalt på 18 partier taler sitt tydelige språk. Grischuk var ikke på topp.

Den siste spilleren jeg vil nevne sitter på seks poeng i Grand Chess Tour etter sin fine femteplass. Mamadyarov tok 5.5 av 9 i hurtigsjakken og spilte tidvis stor sjakk selv om han fikk tungslegg av Magnus som roet han ned tre hakk etter en lysende periode over sjakkbrettet. I lynsjakken viste Mamedyarov at han kan hamle opp med de fleste og 50% er helt OK i dette selskapet. Allikevel tror jeg ikke han er fornøyd. Mamedyarov har nemlig vært det hete navnet i lang tid nå og han kan virkelig mye på sitt aller beste. I lynsjakken kom ikke dyret hans ut i full kamp - selv om han scoret seks seire, seks remiser og seks tap, slik at tallet er 666...

 


Magnus vs. Vachier-Lagrave - duellen mellom de to rivalene varte helt ut i en omkamp!
Foto: Paris Grand Chess Tour 2017

 

Vi må hylle vinneren av lynsjakken i Paris - Maxime Vachier-Lagrave. Han jobber utrolig seriøst med sjakken og har en herlig humor og en snert i spillet en skal lete lenge etter. Med gudsbenådede regneferdigheter, og både Grünfeld og Najdorf på repertoaret, så spiller han en skarp, publikumsvennlig sjakk med mye dynamikk og mye aktivitet som er særs severdig og spennende å følge. Franskmannen har vært oppe på andreplass i verden i klassisk sjakk og nå er han jammen meg oppe og snuser på førsteplassen i lynsjakk! Lagrave er bare 9 poeng bak Magnus på lynsjakkratingen og dermed har han passert Nakamura med god margin og er oppe på 2890! Jeg er spent på Lagrave i både FIDE GP, der han ligger på en pen tredjeplass med 211 poeng og kjemper om en av de to plassene til kandidatturneringa 2017, og i World Cup 2017. Dersom franskmannen vinner frem, og kvalifiserer seg til kandidatturneringa, kan han godt gå hele veien selv om jeg tror Magnus vil sette en klar stopper for franskmennenes verdensmesterdrømmer dersom han når en VM-match. Dette er altså en spennende spiller, med en spennende spillestil som kaster glans over sjakken. Det fine med dagens toppsjakk er ellers - for oss fra Norge og Vesten - at Vesten er med på kartet på alle mulige måter og i alle valører. Spillere som Magnus, Lagrave, Giri, Caruana, So og Nakamura er fargerike, sterke og gjør at sjakken er i ferd med å få et oppsving som den ikke ville hatt uten disse spillerne. Det er hyggelig.


Hvis du vil lese mer om Grand Chess Tour Paris, Magnus sine oppturer og nedturer for tiden?

Sjekk ut Sjakkspalta sin oppsummering her

 

Her er Magnus sin flotte seier over Mamedyarov kommentert av Yours truly, Sjakkfantomet:

 

Dette var en klassisk Sjakkfantomet blogg - liker du disse lange, analytiske tankene du ikke får noe annet sted?

Bloggen Sjakkfantomet har eksistert siden juli 2007 og etter 10 år er Mr Walker selv i tenkeboksen. Skal bloggen få leve videre, og oppdateres til en moderne design på domenet www.sjakkfantomet.no, eller skal bloggen få dø ut per 1/9-2017? Det er spørsmålet jeg tar stilling til i disse dager.

Svaret får du i august. Før den tid har du sjansen til å støtte bloggen slik at det blir lettere å forsvare fortsatt skriving online. Det gjøre du enklest ved å donere en slant i brønnen til formålet Sjakkfantomet. Da får jeg kanskje råd til å profesjonalisere bloggen på eget domene. I dag eies bloggen vel så mye av Nettavisen og blogg.no - som av meg - og dermed er mulighetene begrenset. Støtt meg her gjerne.

 

Norway Chess, Magnus Carlsen og tanker fra Sjakkfantomet


Aronian med hvit brikker mot Giri under et parti som endte i remis - Aronian vant Norway Chess 2017
Foto: Altibox Norway Chess 2017

Norway Chess! En kan bli varm under trøya, og ikke så lite stolt over at denne flotte turneringa arrangeres i hjemlandet vårt, Norge. Verdens sterkeste turnering i 2017 ble altså spilt i Stavanger i begynnelsen av juni og det var en stor suksess for arrangøren som har fått mye velfortjent skryt. Eneste ripe i lakken ble en hjemmeside som så kosmetisk flott ut - men som totalt manglet innhold. Trist. Særlig siden de var top notch på TV og streaming og helt OK på både Facebook og Twitter. Ved enkle grep kunne de laget en flott side med substans i og den står seg i årevis i motsetning til alt det andre.

Turneringa var ikke årets viktigste for de fleste deltakerne - ei heller for publikum. Både FIDE GP og World Cup er viktigere for de fleste spillerne siden dette kvalifiserer til kandidatturneringen. Det er også diskutabelt om det er årets viktigste turnering for publikum - siden Wijk aan Zee tradisjonelt er mer prestisjefylt å vinne og London Chess Classic er viktigere å vinne på grunn av høyere pengepremier for de som gjør det bra i Grand Chess Tour. Allikevel tror jeg dette var årets viktigste turnering for noen av spillere - deriblant Magnus! Magnus ville så gjerne vinne på hjemmebane - han skal ikke kvalifisere seg til noen kandidatturnering, han skal ikke vinne en VM-match i år og han trenger ikke vinne mye penger lenger - men han må vise seg frem, holde navnet sitt hett og beholde verdensenerposisjonen gjennom å skinne på hjemmebane. Magnus beholdt riktignok verdensener posisjonen etter litt om og men, men han skinte virkelig ikke under Norway Chess og derfor ble Magnus den store taperen under årets turnering.

Dette er virkelig ikke hverdagskost - men allikevel begynner vi å bli vant til at Magnus under-presterer i turneringer og særlig i turneringen på norsk jord. Trenden i det siste har nemlig ikke vært god. Under Wijk aan Zee gikk det så som så - andreplass og 2826 i ratingprestasjon. I Grenke Chess Classic 2017 gikkd et verre tross ny andreplass, med kun 2765 i ratingprestasjon over 7 runder var Magnus svært misfornøyd. Norway Chess ga en ratingprestasjon på magre 2755 og nest sisteplass på poeng blant 10 deltakere! Slikt svir. Magnus sin totale prestasjonsrating over de siste 16 partiene er dermed like under 2760 - slikt blir langt merke til. Magnus er dermed i et sjakklig ingenmannsland og der har vi aldri sett han tidligere. Et sted der folk kan passere han på verdensrankingen med det aller første - uten at Magnus selv kan forhindre det. Han er dermed definitivt ikke er ubestridt ener lenger og nødvendigvis den beste spilleren i verden. Riktignok har han hatt klare formsvikter tidligere - som minner veldig om det vi ser nå. Men nest siste plass på poeng i en turnering med 10 mann? Bare et lykketreff unna det å ikke vinne et eneste parti og minusscore totalt sett i en turnering med 9 runder? Det er ikke Magnus sin stil og det er bekymringsfullt.


Magnus sitt spill svingte i år - men mot Vachier-Lagrave spilte han et saklig og bra parti
Foto: Altibox Norway Chess 2017
 

Jeg minnes en periode i karrieren der Magnus var modell og drev med mye utenom sjakken. Han ar gjennom sin aller første større romanse, som var kjent i sjakk-kretser, på den tiden og han slet resultatmessig så det holdt. Fokuset manglet og under OL i Khanti-Mansiysk i 2010 scoret Magnus kun 4.5 av 8 og fikk en ratingprestasjon på katastrofale 2664.  Når han i en turnering like etterpå fikk nok et svakt resultat, med to tap på 6 partier og kun en seier og dermed en ratingprestasjon på 2718 - så var det et stort varselskudd om at noe var var på ferde. Den gang var det trolig en hands off-situasjon - Magnus kom tilbake på rett kjøl i neste turnering og smelte til med en 2900+ prestasjon under Nanjing 2010. Allikevel hadde han en samlet ratingprestasjon på svake 2687 over hele 14 partier den gang og det minner meg mye om dagens situasjon. Dette bør likevel helle noen liter is i de strupene som roper krise nå - kanskje er det en krise, men kanskje er det slett ikke noen krise på gang. Tiden vil vise akkurat det og Sjakkfantomets konklusjon er at Magnus er ved et vendepunkt som kan slå begge veier - eller i et ingenmannsland der mye kan skje. Da er det ofte klokt å sitte rolig i båten og tro på det en holder på med, mens en søker små forandringer som kan være det som trengs.

Den neste gangen Magnus hadde en klar formsvikt var sommeren 2015, da han trynet på tid mot Topalov i vunnet stilling i første runde av Norway Chess. Magnus kom også da fra en fantastisk 2983-prestasjon under Gashimovs minneturnering - akkurat som han kom fra en stor prestasjon i 2010 da det gikk galt. I Norway Chess 2015 tapte Magnus hele 4 partier! Det må ha vært skremmende for en verdensmester for slikt er uvant selv i historisk målestokk. Ratingprestasjonen over 9 runder lå på svært beskjedne 2693. Når heller ikke Sinquefield Cup gikk på skinner - Magnus fikk to tap der, og endte på en prestasjonsrating på 2827, så var ikke ubehaget over. Under EM for nasjonslag 2015 noe senere, fulgte Magnus dette opp med 50% score og igjen fikk han to tap og kun 2670 i ratingprestasjon. På disse partiene scoret altså Magnus en prestasjonsrating på 2727 over 23 partier før det snudde og han igjen vant en turnering i desember 2015. Det var London Chess Classic. Magnus er altså ikke nå i noen større krise enn det han har vært i tidligere objektivt sett og han har alltid kommet tilbake. Allikevel har spillerne på verdensrankingen nå nærmest seg Magnus og det føles nok verre nå enn noen gang tidligere å underprestere - for det er nå reelt at noen kan gå forbi Magnus på verdensrankingen ved første og beste anledning.

Magnus har vunnet 26 Supereliteturneringer i sitt unge liv og de kom tilsynelatende rekende på ei fjøl for de som ser Magnus på distanse. Slik er det selvsagt ikke. Magnus har gjort utrolig mye riktig og han imponerer fortsatt tidvis med mye god sjakk selv om det nødvendigvis ikke gir resultater. Noen av remispartiene til Magnus under Norway Chess var det klasse over, men noe manglet likevel. Jeg mener å se at fokuset ikke er det samme som det har vært. Magnus har det meste på stell fortsatt og han viste, som Jon Ludvig Hammer nylig påpekte til VG, at han har X-factoren fortsatt - dette lille ekstra som det er vanskelig å sette ord på. Det viste nemlig Magnus da han knuste til under lynsjakken der han var helt suveren. Men fokuset over tid - konsentrasjonen som gjør at han nesten ikke gjør klare feil - svikter litt for tiden - det er det ingen tvil om. Objektive data-analyser viser nemlig at Magnus sine tidligere partier - sammenlignet med hans nåværende partier - var på et høyere nivå. Dette er ikke bare en elo-ting. Men hva det kommer av vet ingen sikkert. Magnus selv mener at han spiller med mindre selvtillit - og at det kan være grunnen til at han ikke kommer inn i bobla si. Det er fullt mulig slik jeg ser det.

En annen forklaringsmodell, som jeg heller, til er at noe forårsaket den sviktede selvtilliten og at dette er det egentlige problemet. Sviktende selvtillit kan rett og slett være symptom Magnus kjenner på for et manglende fokus kombinert med dårligere, og et mindre variert, åpningsspill som gjør at han ikke vinner like mange partier som tidligere. Ja, for Magnus spiller mye 1.e4 som han gjorde i matchen mot Karjakin og flyter fortsatt på VM-forberedelsene sine. De var solide og gjorde susen der og da - men andre har tatt inn forspranget Magnus hadde der og det blir kanskje litt enkelt og noe sedat over det å kun spille VM-forberedelser. Kanskje burde Magnus variere mer, kanskje mer 1.d4, kanskje en sicilianer mot Kramnik som ikke spiller så skarpt og kanskje mindre kongebondespill enn det Magnus nå gjør. Ikke vet jeg, men jeg føler at konkurrentene har fått det lettere i å forberede seg mot Magnus - og det er kanskje ikke meninga når en vil dominere sjakken. Vi tar en titt på noen analyser fra Sjakkfantomet som har gått gjennom en lang rekke Magnus-partier og gjort en jobb for å se bak resultatene til Magnus.

Her er noen analyseresultater fra Stockfish 8 på Lichess:

Norway Chess 2016:

1: Magnus Carlsen (23cp) vs. Pentala Harikrishna (48cp) - Se analyse her
2: Veselin Topalov (6cp) vs. Magnus Carlsen (5cp) - Se analyse her
3: Magnus Carlsen (10cp) vs. - Nils Grandelius (19cp) - Se analyse her
4: Li Chao (4cp) vs. Magnus Carlsen (3cp) - Se analyse her
5: Magnus Carlsen (4cp) vs. Anish Giri (4cp) - Se analyse her
6: Vachier-Lagrave (6cp) vs. Magnus Carlsen (6cp) - Se analyse her
7: Magnus Carlsen (9cp) vs. Vladimir Kramnik (30cp) - Se analyse her
8: Levon Aronian (9cp) vs. Magnus Carlsen (28cp) - Se analyse her
9. Magnus Carlsen (13cp) vs. Pavel Eljanov (41cp) - Se analyse her

Magnus Carlsen: 11.2 cp loss.
Motstanden:   18.6 cp loss.

 

Norway Chess 2017:

1: Magnus Carlsen (7cp) vs. Wesley So (6cp) - Se analyse her
2: Fabiano Caruana (4) vs. Magnus Carlsen (4) - Se analyse her
3: Magnus Carlsen (10) vs. Hikaru Nakamura (8) - Se analyse her
4: Levon Aronian (11) vs. Magnus Carlsen (39) - Se analyse her
5: Magnus Carlsen (6) vs. Anish Giri (6) - Se analyser her
6: Magnus Carlsen (6) vs. Vachier-Lagrave (5) - Se analyse her
7: Vladimir Kramnik (15) vs. Magnus Carlsen (42) - Se analyse her
8: Magnus Carlsen (11) vs. Sergey Karjakin (25) - Se analyse her
9: Vishy Anand (7) vs. Magnus Carlsen (6) - Se analyse her

Magnus Carlsen 14.6 cp loss.
Motstanden: 9.7 cp loss.

PS: Det er verdt å merke seg at normalt sett gir en forskjell på 3 cp's overvekt et vunnet parti. Det vil si at spiller hvit på kun 8 cp loss og svart på 11 - vinner normalt hvit.

 

Kommentar til analysen:

Det er mange interessante slutninger en kan komme frem til gjennom en slik analyse. Vi ser at Magnus, som vant Norway Chess 2016 med 6 av 9 mulige, i år spilte endel svakere enn i fjor. Den store forskjellen er likevel slående - motstanden var utrolig mye sterkere i år enn i fjor! Det er faktisk en enorm forskjell som tydelig viser at turneringa var særs sterk og at motstanderne har tatt Magnus på alvor i år og spilt virkelig solid sjakk mot han. Snittet på 9.7 er lavt - og det oppsiktsvekkende for meg er at det er lavere enn Magnus selv spilte på da han vant Norway Chess 2016. En skal ikke legge for mye i en slik automatisert analyse - men noe sier den oss likevel. Grafene forteller også en historie om hvem som har ført partiene - en de gir en mye bedre historie enn det ren menneskelig synsing får frem. Jeg har f.eks. hørt at det er sagt at Magnus hadde stang ut i denne turneringen. At han burde vunnet flere partier ut fra spill og sjanser? Jeg ser ikke at analysen støtter et slikt synspunkt. Snarere tvert i mot viser den at Magnus sine svartmotstandere Wesley So, Nakamura og Lagrave spilte bedre enn Magnus underveis som svart i disse remispartiene og at Karjakin bukket bort en god stilling - vi kan trekke den slutningen at Magnus har et hvit-problem. Han hadde jo også et svart-problem - han fikk to stygge tap med svart mot Aronian og Kramnik - så det er sannsynligvis ikke et ensartet fargeproblem som er årsaken til nedgangen - noe som støtter opp om at det ikke er på det sjakkfaglige planet det ligger.

 


Magnus Carlsen skal reise kjerringa - tror du han får til den jobben?
Foto: Anniken Vestby


Hva hva bør så Magnus gjøre for å komme tilbake i form?

For første gang på svært lenge skal jeg røpe for leserne mine det rådet jeg ville gitt hvis noen spurte meg privat - og så håper jeg Magnus følger de rådene han får av sine beste menn som virkelig kan sjakkfaget ut og inn. Selv er jeg kun en uskolert røver i faget. Allikevel mener jeg å se en klar utvikling i verdenstoppen der flere og flere skolerer seg i tråd med Magnus sitt spill - og Magnus sin spillestil. De akklimatiserer seg på 2800-høyden og noen lykkes med dette, mens andre ikke lykkes og faller nedover igjen. Radjabov og Karjakin var begge fryktede angrepsspillere i sin ungdom, og begge kom nær 2800 i rating, før fallet kom. Begge har hatt ambisjoner om en verdensmestertittel, og begge har prøvd å "kopiere Magnus" ved å bli mye mer solid, ved å bli sterkere i sluttspill og ved å bli mer sedat i åpningsspillet. Begge har delvis mislyktes i sine prosjekter vil jeg hevde. Det er altså ikke lett å kopiere Magnus. Jeg kunne nevnt Nakamura også, men han har falt tilbake til sin gamle stilart med den nye soliditeten intakt i grevens tid og jeg tror vi får se mer til Nakkis i tiden som kommer. Han er en spennende spiller eller en «resourceful player» som Aronian sier. 

Wesley So er den som har lyktes best med sitt soliditetsprosjekt og jeg tror det er meget nyttig for han i et lengre perspektiv. Han har fått profesjonell hjelp fra en trener for å oppnå dette og har en proff innstilling til karrieren sin. Uansett så har verdens beste sjakkspillere blitt bedre på Magnus tingene. Det å spille solide åpninger, det å ikke gi langvarige strategiske fordeler fra seg i unøden og på det å spille skvisesluttspill helt ut. Det gror bak Magnus. Analysene støtter også synet mitt på at det spirer og gror blant den nye, unge generasjonen spillere. Jeg tenker på Wesley So, Nakamura, Giri, Lagrave og Caruana som alle spilte med en latterlig lav feilrate (cp-tap) mot Magnus. Med slikt spill er det umulig å vinne mot dem i enkeltpartier. Dette får meg til å tenke at Magnus må gjøre noen grep i forhold til sine unge rivaler - og i forhold til eget spill - for å forbli verdens beste sjakkspiller over lengre tid slik ha har vært det siden 2010! Når det er sagt så tror jeg at nettopp Magnus er klok nok til å se dette selv og til å gjøre grepene som nå er nødvendige.

Magnus har hatt den samme treneren i over 4 år nå - det er lenge i en trenersammenheng. Der trenger en nemlig nytt blod stadig vekk for å fornye seg. Peter Heine Nielsen er sannsynligvis den aller beste Magnus kunne fått i 2013 - og Heine er nylig kåret til verdens beste trener for 2016. Det er han vel unt. En fantastisk ressurs som vil være i Magnus sitt trenerteam i mange år fremover vil jeg tro. Allikevel klarer jeg ikke å fri meg for en klar tanke om at også Team Magnus må fornye seg. Kanskje bør de få inn en autoritet i Magnus sitt trenerteam som kan gi friskt blod til en som trenger nye ideer, ny input og nytt engasjement? Sekundanter er vel og bra - nye sparringspartnere er det samme. Det jeg her tenker på er altså en hovedtrener med stor pondus og verden har dessverre kun en håndfull av disse som kan passer Magnus sitt nivå. Jeg skal ikke spekulere i hvem Magnus trenger, men jeg har lov å ta av og drømme litt. Da drømmer jeg selvsagt om en situasjonen der Garry Kasparov øser av sin kunnskap om åpningsspillet, om dynamisk sjakk, om det å variere serven og servemottaket og om det å øke kompleksitetsgarden i spillet. Under Kasparovs vinger gjorde Magnus sin livs turnering i Nanjing i 2009 - tenk deg da hva Dream Team kunne gjort anno 2018? Det er en spennende tanke. Hold fast ved den litt og drøm.

Hvorfor tenker Sjakkfantomet at Magnus trenger nytt blod inn i teamet sitt? Fordi jeg ser en sult og appetitt på sjakk hos Magnus som magefølelsen min sier at han ikke får full respons for hos en Heine Nielsen eller en Fressinet som allerede kjenner han så godt. De blir litt for lik han, er litt for mye venn med han og hoster opp ting som kanskje han selv kunne hostet opp bedre. Når en har jobbet sammen lenge nok stivner en litt. Krybben næringen kommer fra blir til slutt tom, og da kommer en til et punkt der en trenger ny næring fra en ny kilde. Jeg tror Magnus er der. Om dette stemmer er det i så fall godt nytt for da er det lett å endre kabalen innad i teamet og prøve ut noe nytt etter hvert og prøve å se om de fungerer. Det er nemlig lenge til neste VM-match - så Magnus har tiden på sin side. Å endre noe over natten går jo uansett ikke. Først skal Magnus nemlig spille hurtigsjakk og der tror jeg han blir nifs i Paris og Leuven nå i slutten av juni. Etter det er det skal han sikkert trene litt og spille Sinquefield Cup i begynnelsen av august og der kommer vi til å se en revansjesugen Magnus. Etter den tid har nok trenerteamet til Magnus gjort mye mer grundige analyser av situasjonen enn det en norsk hobbyblogger om amatør er i stand til - og så får vi se hva som skjer videre. Uansett blir det spennende å følge med på Magnus i tiden fremover.

Jeg både tror og håper at Magnus kommer styrket tilbake. Bak min sterke tro ligger det tre pilarer som bygger opp om idéen at Magnus kommer til å slå tilbake. Det første er alderen hans - han er ung, vital og skal i prinsippet ha sine beste år foran seg akkurat nå i 26-årsalderen. Før det andre sa han i et intervju nylig, i full begeistring, at han har stor appetitt på sjakk - og at "det beste han vet er å tenke på sjakk". At sulten og lysten på sjakk er der lover godt. Det tredje er at motivasjonen for å gjøre det bedre også er der - han sier at han garantert vil gjøre det bedre i Sinquefield Cup enn han har gjort det nå - dette er dermed et uttalt mål han vil jobbe mot. Han blir også lynende sint når han taper, eller spiller dårlig, og det er også et godt tegn. Magnus har fortsatt ambisjoner. Summa summarum: Er alt opp til Magnus - kommer han tilbake!

Men så er det ikke slik i sjakk - alt er ikke opp til en selv. Det finnes et trenerteam rundt deg, det finnes motstandere som du må overvinne og det finnes utfordringer i hverdagslivet som må håndteres. Alle andre gjør også sine ting og de lærer av det Magnus gjør og derfor kommer det yngre krefter som vil opp og frem. Da tenker jeg på Wesley, Giri, Vachier Lagrave og Caruana - men også på Wei Yi som alt fra 2018 trolig blir en virkelig klassespiller. Det betyr at Magnus må ta steg for å holde på forspranget han har hatt.

Magnus har likevel to trumfer som ingen andre har og som gir meg god tro på prosjektet hans. For det første har vist en stabilitet over tid - noe som ingen andre har oppvist så langt av de som er i verdenstoppen selv om Wesley So er på vei mot å oppvise en fin stabilitet han også. For det andre har Magnus vist et toppunkt som bare Caruana kan matche på sitt aller beste. Magnus er nifs når han er i flytsonen og han er verdens ubestridt beste sjakkspiller i perioden 2010-2017. Vil han fortsette å være det fremover også?

 

Til slutt vil jeg dele noen tall med dere. La oss kalle det bakgrunnstall for videre analyse.

I grafen under deler jeg med dere ratingprestasjonene til Magnus Carlsen i de siste 35 turneringene han har spilt fra, Grafen starter i Nanjing i oktober 2010 og slutter i Stavanger under Norway Chess 2017. Den viser ikke VM-matchene og heller ikke lagkamper. Den viser derimot at Magnus mellom Nanjing 2010 og Norway Chess 2015 (der grafen gjør en skarp nedtur) spilte 25 turneringer på rad på et ekstremt høyt nivå. Den viser videre at Magnus hadde fire toppturneringer som det virkelig luktet svidd av - tre av dem var over 2950 i eloprestasjon! Grafen viser at Magnus flater ut og faller i de siste 10 turneringene sine og den forklarer også elofallet da den jo er bygget på elo-prestasjonene til Magnus Carlsen.

 


Vi ser at Magnus startet med et smell i Nanjing 2010 og at han i 25 turneringer på rad spilte meget sterkt!

 




Vi ser at alt under 2819 i ratingprestasjon er svært sjelden kost for Magnus - de to siste turneringene har vært under

 

Ukas parti er Magnus sin seier over Sergey Karjakin under Norway Chess:

 

 

Dette var en klassisk Sjakkfantomet blogg - liker du disse lange, analytiske tankene du ikke får noe annet sted?

Bloggen Sjakkfantomet har eksistert siden juli 2007 og etter 10 år er Mr Walker selv i tenkeboksen. Skal bloggen få leve videre, og oppdateres til en moderne design på domenet www.sjakkfantomet.no, eller skal bloggen få dø ut per 1/9-2017? Det er spørsmålet jeg tar stilling til i disse dager.

Svaret får du i august. Før den tid har du sjansen til å støtte bloggen slik at det blir lettere å forsvare fortsatt skriving online. Det gjøre du enklest ved å donere en slant i brønnen til formålet Sjakkfantomet. Da får jeg kanskje råd til å profesjonalisere bloggen på eget domene. I dag eies bloggen vel så mye av Nettavisen og blogg.no - som av meg - og dermed er mulighetene begrenset. Støtt meg her gjerne.

 

Nakamura leder Norway Chess 2017


Nakamura imponerer og Magnus sliter under Norway Chess 2014
Foto: Altibox Norway Chess 2017 på twitter
 

Med et ratingsnitt for 10 spillere på hele 2797 er Norway Chess en av de sterkeste turneringene noensinne og den høyest ratede 10-mannsturneringen i historien. Det er en meget spennende turnering på papiret, men i praksis bruker disse gigantturneringene, der kun de aller fremste er samlet, å ende opp med mange remiser og lite blod. Det har historien lært oss, men et godt eksempel på at det kan bli morsomt er Las Palmasturneringen i 1996 - som er en het kandidat til å bli kalt tidenes sterkeste sjakkturnering - da 4 verdensmestre sto på startstreken og ratingsnittet var på hele 2757. Dette var himla høyt på den tiden. I Las Palmasturneringen endte 19 av 30 partier remis - og hele 11 seire i en slik turnering var finfint. Kasparov vant turneringen foran Anand, Kramnik, Topalov, Ivanchuk og Karpov. Det var tider det!

Arrangøren i Stavanger gjør en formidabel jobb, og turneringa når ut med flott streaming du kan se på Youtube, til hele verden - og det spilles utvilsomt mye god sjakk under Norway Chess i disse dager. Derfor fortjente de at deltakerne tok helt av i fjerde runde av Norway Chess etter at det ble mange og lange remiser i de tre første rundene. I første runde slo riktignok Nakamura til med en flott seier mot Anish Giri og Vladimir Kramnik smelte til med en kampseier mot Vishy Anand i andrerunden - men ellers var det remiser over hele fjøla i de tre første rundene. Så eksploderte Norway Chess - for i fjerde runde kunne alle de fem partiene endt med hvitseier. Det skjedde ikke - men med tre flotte seire på fem partiet, ble det mye action og mye god sjakk i denne runden.

Magnus Carlsen tapte så det smalt mot Aronian som virkelig storspilte mot verdensmesteren. Aronian har ikke den store respekten for Magnus og det gjør partiene deres svært interessante. Aronian startet med ofre kvalitet, deretter smelte han til med et klassisk løperoffer på h7 - The Greek Gift kalles slikt på engelsk - og en forgiftet gave var det virkelig og Magnus ble stående veldig dårlig etter at kruttrøyken la seg. Etter flere dårlige trekk på slutten tapte Magnus i dette dramatiske oppgjøret. Aronian storspilte virkelig, men det skremmende var at Magnus spilte langt under pari og ikke ga Aronian den motstanden han fortjente. Du finner neste hele partiet mot Aronian kommentert i mitt nye sjakkprosjekt Sjakkspalta.no.

Matt og Patt melder at Magnus så langt i år har spilt 24 partier, i Wijk aan Zee, Grenke og Norway Chess, der han har vunnet 5 partier, tapt 2 partier og spilte 17 remiser - noe som i følge Matt og Patts beregninger gir en ratingprestasjon på 2789 over 24 partier. Dette er svært svakt for en spiller av Magnus Carlsen sitt kaliber. Sjakkfantomet erfarer at dette er 64 elo-poeng lavere enn snittet Magnus hadde i årene mellom 2010 og frem til 2017 sett under ett. Magnus har med andre ord hatt et dramatisk fall i prestasjonene sine den siste tiden - det er det ingen tvil om.

En annen måte å se dette på er at Magnus trolig ikke vil vinne årets Norway Chess - og i så fall har han spilt hele 3 eliteturneringer på rad uten en eneste turneringsseier. Det er svært sjelden kost for en spiller som ønsker å dominere sjakkverdenen slik Magnus gjør det og dette fallet i spillestyrke gir utvilsomt inntrykk på verdensmesteren. Sjakkfantomet har kikket tilbake på Magnus sine turneringsresultater - og vi må tilbake til før London 2009 - der Magnus vant - for å finne en serie på mer enn to turneringer på rad uten Magnusseier!? Det er oppsiktsvekkende på to måter. For det første på den måten at Magnus har dominert toppsjakken gjennom snart 8 år nå - imponerende! For det andre fordi det viser at han er i en slags krise akkurat nå. Denne krisen skal vi ikke krisemaksimere, men det er en utvilsom en stor utforing Magnus nå står ovenfor.

Anish Giri spilte hvit mot Anand i fjerde runde, og han hadde da ristet av seg tapet mot Nakamura i første runde, og spilte veldig mye god sjakk i oppgjøret mot Anand. Det er litt trist å se at ex-verdensmesteren ikke spille med den samme utsøkte kompleksiteten, kompromissløsheten og energien som han gjorde i sine velmaktsdager og Giri fikk en relativt enkelt fallseier i dette oppgjøret. Det startet som en engelsk åpning der Giri fikk en liten fordel som utviklet seg til et vedvarende initiativ. I midtspillet fikk Giri så opp et sterkt press på kongefløya med særlig sterkt press mot f7 og taktiske muligheter. Til slutt slo nederlenderen igjennom og han er dermed inne i turneringsvarmen igjen.

Wesley So synes jeg litt synd i etter et praktparti mot Sergey Karjakin. Karjakin klarte nemlig å finne en remismulighet på slutten av partiet med en flott pattfelle som Wesley gikk inn i. Dess mer jeg ser på partiet, der mer elegant blir Karjakins forsvarsspill og dess verre blir det vanskelig å finne noe som vinner partiet helt klart for hvit. Da var det klarere at Caruana hadde en klart vunnet stilling mot Kramnik. Også dette partiet inneholdt særdeles mye godt spill fra begge parter og en uvanlig frekk posisjonell idé fra Kramnik som vevde kongen sin fast på g4-feltet der den aldri kom inn i et mattnett - men der kongen sto og plagde hvit. Det endte med rmeis - ergerlig for Caruana som virkelig vil noe over sjakkbrettet i dette partiet og som fikk en sjeldent god åpning, men Kramnik er en gammel sirkushest og hans intuisjon og hans posisjonelle forståelse skal ingen kimse av. Kramnik må slås i både åpningsspillet, midtspillet og i sluttspillet.

At fjerde runde ble en historisk kjemperunde kan ha mange årsaker. En årsak kan være at runden kom etter en forfriskende fridag, en annen årsak var at det ble en kollisjon mellom ulike stilarter på mange brett. La oss brodere det ut. Drømmescenariet under sjakk-VM er for nemlig meg når to helt ulike stilarter kolliderer! Capablanca - Alekhine 1927: Posisjonsløven møter angrepskongen. Tal-Botvinnik 1960: Den kreative angrepshissige sjakken møter en vitenskapelig dypt strategisk forankret sjakk. Karpov-Kasparov 1985-1990: Posisjon intuitiv forståelse måter den konkrete regnehissige sjakken. Kramnik-Kasparov 2000, den kreative intuitive posisjonssjakken møter angrepssjakkens mester. Anand-Kramnik 2008: Motangrepets mester spiller mot posisjonskongen. The clash of Styles. Jeg elsker det og dette er mine favoritt-VM matcher gjennom historien. Ingen Magnus-match? Nei, dessverre - men jeg håper og tror at vi får en episk Magnusmatch, men det gjenstår å se. Uansett gir ulik spillestil en grobunn for spennende sjakk med mange avgjørelser og spennende partier.

I fjerde runde fikk vi Magnus mot Aronian. Den lekende, intuitive posisjonelle sjakken mot Aronian sin taktiske, kreative regnesjakk. Vi fikk Giri sin posisjonelle sjakk mot Anand sin regnetunge sjakk. Vi fikk allrounderen Nakamura mot regnehesten Vachier-Lagrave og ikke minst fikk vi regnesterke Caruana mot intuitive og posisjonelle Kramnik. Vi fikk også skvisemester Wesley So mot forsvarsminister Karjakin. Mange fine oppgjør med andre ord - der kampen mellom det intuitive og det konkrete gikk hånd i hånd. Nå ligger det i kortene at alle spillere i verdenstoppen har både en god intuisjon og gode regneferdigheter - men en liten forskjell ute og går er det altså. Denne forskjellen kan utgjøre ett vinn eller forsvinn og det er der spenningen ligger. Jeg håper på flere slik runder - der brettene står i brann og alle sjakkelskere koser seg - så får vi se om det skjer i Altibox Norway Chess 2017 eller ikke.

 

Vi tar en titt på partiet mellom lederen Hikaru Nakamura og Maxime Vachier-Lagrave:

 

Forhåndsomtale av Norway Chess 2017


Magnus Carlsen høsten 2016 før VM-kampen mot Karjakin - bildet er tatt i Oslo
Foto: Anniken Vestby

Norway Chess 2017 blir årets sterkeste sjakkturnering der hele 8 av de 10 beste i verden deltar. I år feirer nemlig Norway Chess 5 års jubileum og da slo de like godt på stortromma og valgte å kjøre på med en sterkest mulig turnering på papiret. Ikke nødvendigvis en best mulig turnering, ikke en mest mulig fargerik turnering, ikke en turnering med norsk særpreg og ikke en turnering med flest mulig avgjorte partier - men en på papiret sterkest mulig turnering. Dette har sine fordeler og ulemper som alle andre valg - og en fordel er at Magnus nå får brynet seg mot nesten alle de beste og det tror jeg skaper entusiasme hos verdensmesteren. På skyggesiden har vi dermed ingen kinesere med, men ellers en fin miks av østblokkspillere, vest-europeere og amerikanere. Årets Norway Chess blir interessant.

Jeg gleder med til å se Vladimir Kramnik. Etter hvert som jeg blir mer posisjonell av meg av ved å tenke og analysere mye sjakk - så er det nemlig en stjerne som vokser der ute - og det er stjernen til Kramnik. Denne stolte russeren på over en nitti vet at han har en stor sjakkforståelse, men han klarer å balansere en viss ydmykhet inn i regnestykket og med en viss mengde selvtillit blir han en bra fyr. Han strutter ikke av selvtillit slik Kasparov gjør, men han er leken og lar spillet tale sin egen sak. Nå er Kramnik oppe på 2808 på ratinglistene per juni 2017, og han spiller en fin form for sjakk der det posisjonelle går hånd i hånd med offerspill og sterke, tankevekkende ideer. Jeg tenker på små bondeofre i katalansk og kongeindisk, på store kvalitetsofre allá Petrosian eller på et springeroffer her og et vidunderlig sluttspill der. Kramnik har hele spekteret av god sjakk innen rekkevidde og derfor er jeg blitt glad i hans spill. Hadde staminaen vært som i yngre år ville den 41 år gamle russeren vært min soleklare favoritt i Stavanger - men det er han ikke.

Wesley So er heller ikke den største favoritten - sett gjennom Sjakkfantomets øyne. Wesley er oppe på 2812 i FIDE-elo og han er nifs i turneringer der det er noen prygelknaber han kan kneble og spille rett ned. Han kan nemlig dette med å spille sjakk the American way, altså slik de gjør i store åpne turneringer Over there. Der spiller de hardt på vinst med både svart og hvit, men er gjerne litt mere forsiktig mot de aller ypperste og på slutten av turneringen gir de alt. Wesley har vunnet mange turneringer det siste året. Jeg nevner i fleng: individuel-t og laggull under sjakk-OL 2016 i Baku, vinner av Sinquefield Cup, Loncon Chess Classic og Tata Steel samt totalvinner i Grand Chess Tour. Bedre kan det knapt gjøres! Men ser vi bak resultatene ser vi et mønster. Wesley spiller sjakk ved å slå de svakeste. I Tata Steel slo han ingen av sine syv nærmeste konkurrenter - men han tok 5.5 av 6 mulige mot de svakeste. I London Chess Classic slo han også de to svakeste - Topalov og Adams samt Nakamura som endte midt på treet. I Sinquefield Cup var det igjen Topalov og Nakamura som var hoggestabber - og selv om de kom høyere opp i denne turneringen, og Wesley ikke slo de svakeste her, så er tegninga klar. Wesley So har heller ikke slått Magnus i klassisk sjakk - men bortsett fra det har han gjort det meste. Han har fått et godt tak på Nakamura og Giri, han har slått Kramnik, Caruana og Aronian i enkeltpartier og han har altså vunnet en rekke store turneringer. Wesley So blir farlig også i Norway Chess - hvor farlig gjenstår å se ? men han vil kjempe i toppen.

Magnus Carlsen er min klare favoritt under Norway Chess. Ikke bare har han noe å revansjere etter to turneringer i år uten en eneste turneringsseier. Han er også regjerende verdensmester og regjerende mester fra Norway Chess som ble vunnet av Sergei Karjakin de to første årene (2013 og 2014) før Topalov tok turneringsseieren der og i fjor ble det altså Magnus. Magnus er ellers ved en skillevei - jeg tror han vet det. Han har funnet dame, livet er forandret seg litt og han må vise profesjonalitet og fokus for å klare brasene på to arenaer samtidig. Det har andre klart før han og Magnus er en vinnerskalle som kan omstille seg og jeg tror han vil klare å mestre situasjonen - men sikker kan en slett ikke være da inntrykket Magnus ga under Grenke Chess Classic ikke var det beste.
Det er ellers verdt å nevne at de beste kommer stadig nærmere Magnus på verdensrankingen og at det nå er kun 20 poeng ned til Wesley So og 24 poeng ned til Kramnik og Caruana. Et mislykket Norway Chess for Magnus - og voila - det blir svært jevnt! Når jeg tror at Magnus vil lykkes, så skyldes det først og fremst at denne turneringen er skreddersydd for han. Bare de beste deltar. Ingen 2650-2700 som kan gjøre ran mot verdensmesteren, ingen 2700-2750 som ikke er skyggeredd og som vil være opportune mot Magnus - men spillere han kjenner ut og inn og som han vet hvordan han skal felle. Han har spilt en bråte partier mot disse før, og han liker å vise sitt beste mot dem. De to tidligere parhestene Espen Agdestein og Jøran Jansson - som i virkeligheten drifter Norway Chess skuta når det kommer til profil og spillerutvalg - har satt sammen en meny i år som passer verdensmesteren som hånd i hanske og slik var det også i Kasparovs tid - mens det i Fischer sin tid nok var annerledes. Da hadde spillerne mer enn nok med å passe sin side av brettet.

Vachier-Lagrave har vært oppe over 2800 i en periode nå, men er så vidt under igjen med sine 2795. Han er rufsete i stilen, regnesterk, taktisk og varierende i prestasjonene sine. Trolig en topp-10 spiller noen år frem i tid - men at vi får se han innen topp-5 i mange år fremover - betviler jeg. Der tror jeg Magnus, Caruana og Wesley So vil være og de to siste plassene innen topp-5 tror jeg vil variere litt etter form.
Lagrave er et friskt pust i verdenseliten, ikke bare er han fransk, temperamentsfull og angrepsvillig - han spiller også ganske kompromissløst, og til tider originalt, og selv om jeg kaller han rufsete i stilen er ikke det ment som noe nedsettende. Å være for slepen og dressert kan også være et onde ? bare se på Anish Giri. Lagrave har en høy stjerne hos Kasparov, som ser på han som en av tre mulige utfordrere til Magnus om VM-tittelen. Han kan nå langt i Norway Chess om formen er inne - men jeg tror han får det tøft og jeg tror ikke han klarer en topp-5 plassering.

Fabiano Caruana kan vinne partier mot de beste på sitt beste og han er fortsett ratet over 2800 med sine 2808 som Kramnik. Caruana har en fin balanse mellom aggresjon og soliditet - men fremdeles føles det som om han leter litt etter angrepsmuskler og at han enkelte ganger vil mer enn han får til. Da tenker jeg blant annet på Caruana som hvit i siciliansk der han har fått en rekke stygge riper i lakken etter for skarpt spill der han har mistet kontrollen. Caruana er meget seriøs, kontrollert og ikke minst risikovillig og han spiller en type sjakk som virkelig tiltaler meg. Er det en match der Magnus ikke deltar jeg ville elsket å se - så var det Kramnik mot Caruana. En posisjonell Kramnik mot en angrepshissig Caruana. Ja, for Caruana er den universelle sjakkspilleren som kan det meste og som også han spille på angrepsstrenger og det faller seg helt naturlig for han - bortsett fra kanskje i siciliansk som hvit. Jeg forventer en topp-5 plassering av Caruana under Norway Chess - alt annet vil forundre meg.

Aronian er en enten-eller-spiller og for tiden virker han å være i form. Han er likevel det mest usikre kortet under Norway Chess - slik jeg ser det. Enten kliner han til, eller så puser han ut. Sting i spillet eller soliditet! Spille de gamle trauste åpningene, eller få noe sprekt og ungdommelig på menyen? Det er spørsmålet Svaret får vi snart. Aronian har virkelig imponert meg den siste tiden både i Grenke og i Bundesliga der han faktisk trakk en ny kanin opp av hatten! Nemlig Modern-åpningen som han aldri har spilt tidligere. Det gikk brillefint og det blir derfor spennende å se om Aronian har flere kaniner han vil trekk opp av hatten når det drar seg til i Stavanger.

Hikaru Nakamura er fortsatt høyt ratet med sine 2785, selv om han er mer solid enn på lang tid, og samtidig har blitt mer voksen i stilen. Allikevel er det akkurat som om jeg skimter at han har skjønt at han aldri blir en Magnus Carlsen. At han nå vet at den posisjonelle stilen han har søkt - ikke gagner akkurat han og hans prosjekt. Hvis det stemmer finner han kanskje tilbake til den stilen som en gang gjorde han så fryktet - selv blant toppspillere. Stilen som har vært med på å nedlegge Anand gang etter gang og som i Gashimovs minneturnering nedla Nepo etter alle kunstens regler. Det er den lett spekulative, hardtslående stilen der han røsker og river i motstanderens stilling og setter brettet i brann om han må. Men innerst inne tror jeg ikke Nakkis tørr å dra den helt ut - det er mer et ønske hos meg enn en realitet. Dette er hans levevei og det betyr så mye å være innen topp-10 i verden at han frykter konsekvensene av det som skjer om han ikke lykkes med sin gamle stilart. Slik tenker jeg i hvert fall. Men den som intet våger - intet vinner og Nakamura må ta grep om han vil få ut hele potensialet sitt og det bør skje raskt.
Vishy Anand (2786) er den staute spilleren som blir mer og mer dressert og mindre og mindre sprek. Det gir færre seire, men fortsatt få tap. Anand kan dog veldig mye sjakk, han kan også overraske og han kan smelle til med kallas form. Allikevel tror jeg ikke helt på det. Jeg tipper på en 6. eller 7. plass for Anand med veldig mange remiser. Sorry to tell. Sergei Karjakin har jeg heller ikke den stor troen på. Han venter på kandidatturneringer før han spiller ut sine beste kort. Han har også fortsatt litt preget av VM-spillet og den trangen til soliditet som han der spilte på.

Anish Giri er sistemann på startstreken og ingen forventer at han vil tape mange partier, men vil han vinne noen? Det gjenstår å se. Giri overrasket meg stor nylig ved nesten å tukte Wesley So i en stor nettmatch de hadde på chess.com med lynsjakk og bullet på menyen. So vant til slutt - men det kunne nesten like gjerne blitt Giri som virket raskere, mer angrepshissig og mer fokusert enn på lenge. Det kan skyldes formatet lynsjakk på nett - men det kan også skyldes at han nå tar grep. Vi håper alle det siste og at grepene han tar er færre remis, mer kalkulert risiko og mer publikumssjakk. Norway Chess starter på mandag med en lynsjakkturnering som trekker startnumrene, så starter moroa kl. 16 norsk tid på tirsdag. Det spilles mellom 6.-16. juni. Vi gleder oss!

Ukas parti er Magnus sin seier mot Loek van Wely fra Wijk aan Zee:

 

Om datakåringer av verdens beste spillere


Shak Mamedyarov er en av de største eksponentene for rå angrepssjakk i verdenstoppen
Foto: Wikipedia Commons  |  Karpidis from Piraeus

 

I disse dager blir "Performence Rating" - en vurdering av hvor få feil en gjør i sjakk - målt direkte av datamaskinen - brukt stadig oftere i sjakk. Det har blitt en populær måte å måle spilleres spillestyrke på. Hos LiChess kan du lage egne, automatiserte, analyser som viser din tapte markedsverdi - ifølge computeren - målt som gjennomsnittlig verditap av centibønder. Hos Chess DB - en av internetts flotteste databaser - kan man få oversikt over hvordan de beste i verdens spiller i forhold til en beregning utført av computeren. De bruker nok ikke siste skrik innen denne teknologi, for GM Gheorghiu troner på topp foran Capablanca på andreplass der. Det handler om å gjøre få feil - og det er jo ikke nødvendigvis det samme som å spille god sjakk. Ja, for Magnus er nede på 266. plass i denne "kåringen". Chess.com har sitt eget system, som er regnet som noe av det mest moderne, mens dataguru Ken Regan har sitt eget system som brukes for å ta juksemakere. Mange har altså tenkt på dette med datavurderinger i sjakk. Hvor mye gir du bort i forhold til perfekt spill? Siden jeg har tenkt mye på dette temaet lenge før det ble en realitet - vil jeg i denne artikkelen komme med noen av mine betraktninger. Dersom du trenger mer info om temaet - les gjerne VG sin enkle versjon av det hele - eller en mer vitenskapelig artikkel her.

Men har ikke alle slike vurderinger gjort av datamaskiner (og Gud forby, synsing utført av mennesker!) store svakheter? Jo, selvsagt! Og disse målingene eller datavurderingene legger til grunn en del premisser som ikke er sanne - ergo må utfallet også bli "usant".

De tre største svakhetene ved det å måle et feilvurderingstall på sjakkpartier er, slik jeg ser det, følgende:

A) Datamaskinen spiller ikke perfekt sjakk og vet ikke hva perfekt sjakk er for noe. Det er fortsatt et slags filosofisk spørsmål hva best sjakk virkelig er for noe.

B) Den menneskelige faktoren i spillet betyr noe - og den ligger i rommet mellom dine trekk og motstanderens trekk! Så kun å måle en parts trekk gir ikke den fulle og hele sannhet.

C) I forlengelsen av disse to punktene har vi det faktum at "perfekte partier er remis" - og at perfekt spill derfor tenderer til å helle mot remis. Derfor blir sterke forsvarsspillere, som kun er villig til å ta en svært liten risiko, "premiert" og sterke angrepsspillere som tar skje i egen hånd blir diskreditert i slike feilsnitts-beregninger vurdert av datamaskinen.

La oss filosofere litt rundt dette:

A) En illustrasjon på at dette med perfekt sjakk ikke er så lett

Hvem vil gjøre det best i en VM-turnering mellom Stockfish, Komodo, Fischer, Magnus, Gud og Djevelen? Hvem vet? Gud vil nok slå de feilbarlige menneskene Fischer og Magnus, men han vil kanskje remisere resten av feltet fordi han blir for forutsigbar med sitt "perfekte spill". Mot djevelen fordi djevelen vet at triks preller av på Guds overflate og han prøver derfor å spille sitt beste spill. Stockfish og Komodo fordi de spiller svært godt, og ikke går på noen av fintene til Gud. Gud prøver jo ikke å finte, men kun å spille gode trekk - han blir dermed forutsigbar. Djevelen slår menneskene med sine djevelske planer, men taper så mot Komodo da han prøver seg på en finte som maskinen avviser. Så remiserer djevelen Stockfish - klok av skade. Møtet mellom Stockfish og Komodo går denne gang i Komodos favør og VM vinnes dermed av Komodo som har nerver av stål (bra mot mennesker og Gud), spillestyrke som fy (bra mot Stockfish og djevelen) og samtidig litt hell (den slo jo rivalen Stockfish). Slik kan en tenke seg at Guds perfeksjon ikke slår inn - selv om han ikke kan tape noe parti - for sjakk er et spill som søker det imperfekte i søken etter å vinne. Det er nemlig feilene som berettiger sjakkens eksistens. Poenget mitt her er at en hele tiden spiller en motstander - denne motstanderens trekk tas ikke inn i feilvurderingsmålingene - og dermed blir målingene ikke like relevante som de kunne vært. Perfekt sjakk kan altså være så mangt.


B) Den menneskelige faktoren i sjakk

Judit Polgar sa en gang noe klokt. Nemlig at sjakk er 70-80% psykologi. Det ligger en sannhet begravet i denne påstanden selv om jeg ikke kan kvantifisere, eller på noen annen måte verifisere, tallene hun gir. Poenget mitt er uansett at det finnes en 9-rad som det kan spilles på - slik Karpov i sin tid snakket varmt om den 9-raden, snakker jeg nå varmt om den. Jeg skal ikke dra hele regla her, men dra inn fire klare faktorer som teller når en spiller sjakk, og som handler om det enkelte menneske, dets psykologi, dets særegenheter i sjakken og om de psykologiske mulighetene på brettet og i samspillet med motstanderen. Vi ser på disse fire faktorene her:


1. Kreativitet: Kreativitet i sjakken er vanskelig å måle. Allikevel vet alle at stor kreativitet kan gi bedre resultater. Det er en korrelasjon ute og går. Simen Agdestein er i så måte et strålende eksempel på en spiller som ofte finner disse uventede, kreative trekkene som slår den sedate sjakkspilleren helt ut, og får han til å dette ned fra sin høye hest der han føler seg så trygg og solid. 
Men hva er kreativitet? Slik jeg ser det er kreativitet i stor grad det å finne gamle eller nye ideer, og lenke dem sammen på en uventet måte. Ofte må en skape ting gjennom originalitet og kompleksitet - som begge deler er viktige innen det psykologiske spillet i sjakk. Kunstneren er per definisjon kreativ. Han skaper noe som aldri før er skapt og vi kaller det derfor for et kunstverk. I sjakken er de som er først ute med ideene sine kunstnere - det er de som er de kreative. Vi andre er kopister som gjentar det som er prøvd ut tidligere. Når slike målinger gjøres av computeren - for å måle feilene som gjøres i et enkeltparti måler den ikke kreativitet: Om det er en idé som kommer bardus på motstanderen eller om det er en sliten idé som et offer på h7 - som alle kjenne igjen. Det spiller ingen rolle for computervurderingen - selv om det kan gjøre stor forskjell på resultatet. Den kreative spilleren blir altså på en måte snytt i slike tester om han gjør noe smart og helt nytt - for alle som kopierer det smarte i ettertid - vil få den samme kreditten og «spillestyrken» i fremtiden...

2. Å utnytte motstanderens akilleshæl: Å utnytte feil hos motstanderen er essensielt i sjakken, men ofte vanskelig. Tenk deg at motstanderen din ofte liker å rokere sent, at han ofte går på rov med dronningen en gang for mye, eller at han har en preferanse for å rokere motsatt vei når sjansen byr seg. Når du vet dette på forhånd, eller finner det ut underveis, kan du i en match justere spillet ditt slik at det utnytter disse tendensene. Skape feil av dem. Kanskje koster det deg litt på Stockfish sin evalering i utgangspunktet - men gaven du får i enden av tunnelen vet du er større ut fra innsikt. Allikevel vil denne typen innsikt, og spill på innsikten, tape for deg i en analysesituasjon slik analysene er gjort i dag. Det måles jo ikke resultater - og det måles jo ikke opp mot motstanderens spill/feil.

Det som måles i disse feilberegningene som maskinen gjør er hva du selv gir bort i forhold til computerens "perfekte spille". Dette gir altså det utslaget at en Lasker vil score svært dårlig på slike tester - selv om han kanskje vant mer overbevisende mot f.eks. Rubinstein - enn det Capablanca gjorde. Disse feilvurderingsanalysene viser nemlig ikke hvor overbevisende en vinner i enkeltpartier - men i stedet viser de en stor mengde partier - og hvor mange "feil" en gjør i disse. Poenget mitt her er altså at det er en menneskelig faktor oppe i det hele - en nerve hos motstanderen som en kan trykke på - som igjen gir resultater som maskinen ikke fanger opp. Det beste eksempelet fra nyere tid på dette er Anands svartspill i VM i Bonn i 2008 der han spilte noe maskinen vil se på som spekulativ sjakk. Og det var det kanskje. Men det var en iskald, kalkulert risiko som lå bak, og et angrepsspill som førte frem. Vi må alltid huske på at så lenge sjakkens berettigelse er tilstede så vil det begås feil - derfor er spekulasjon helt innenfor - og ofte godt - om den er iskaldt beregnet.

3. Angrepsspill scorer dårlig: Dette er litt i samme gate som punktet over. Tenk deg Topalov, i matchen mot Kramnik, eller i VM 2005 i Mexico. Tenk deg Kasparov i det brutale partiet mot Topalov i 1999. Heftig angrepsspill som er godt forankret, og som har et element av overraskelse i seg, vil være vanskelig å møte selv for sterke forsvarsspillere. Det fungerer nemlig mot mennesker fordi motstanderens datamessige feilvurdering går mer opp enn din egen! Det er her hunden er begravet. Det en bør trakte etter som sjakkspiller er nemlig ikke å ha lavest mulig teoretisk "feilvurderingstall" når en setter seg ved brettet for å slå sin motstander. Da ender en opp som Gud i "vår turnering" over. En spiller "for perfekt". Målet er i stedet å spille så mye bedre en klarer enn motstanderen sin. Så mye bedre som overhodet mulig! Det nytter ikke å spille på 0.00 hvis motstanderen spiller på 0.05. Da blir det remis! Matematisk kan det uttrykkes slik. I stedet for å tenke at "mitt feilvurderingstall skal være lavest mulig" - så bør en tenke "min motstanders feilvurderingstall minus mitt feilvurderingstall skal være størst mulig"! Poenget er altså alltid å skape en størst mulig kløft mellom reelt spill hos deg og motstanderen din. Dette måles ikke i slike tester. Derfor scorer angrepsspill, der du lokker motstanderen din ut på glattisen, for så å slå han med erfaring - ikke like bra som forsvarsspill der du hele tiden søker det "perfekte" i troen på at det scorer best slik.

4. Kompleksitetsgrad i sjakk scorer dårlig: Er du god i sjakk - lønner det seg å være god på det komplekse. Bobby Fischer var en mester i å finne en rød tråd, og en mening, i selv de mest kompliserte stillinger. Han vant ofte partiene sine i stor stil til syvende og sist, etter mye komplisert, og elegant spill underveis der kompleksitetsgraden ofte var stor. Dermed ble han den mest suverene verdensmesteren i nyere tid - i forhold til sin samtid. Hvorfor er det slik at gode spillere, som behersker stor kompleksitetsgrad, vil bli mer suverene? Fordi dess mer komplekst et spill er - dess viktigere er ferdigheter og spillestyrke. I mer komplekse spill enn sjakk - la oss si i spillet go - betyr spillestyrke enda mer, og forskjellen i spillestyrke gir enda større utslag. Så ved å øke kompleksitetsgraden kan du øke scoren din - om du er best forberedt på det som vil skje. Behersker du denne typen spill gir det grobunn for suverenitet. Dette er vanskelig å implementere i feilvurderings-analyser og spillere som spiller enkel sjakk scorer derfor bedre. Tenk deg et parti i klubben hvor du spiller bevisst på det å spille svært enkel sjakk. Det kan gi mange avbytter tidlig, kjent bondestruktur - gjerne med symmetri. Et langt tårnsluttspill som det står skrevet om i bøkene. Da er du trolig sikret et lavt feilvurderingstall fra maskinen - men spilte du egentlig god sjakk likevel?


Svaret mitt er nei, mens svaret til maskinen er ja. Så nå vet du hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Dette med computerstatistiske feilvurderinger av sjakkpartier er meget interessant og spennende å lese om - men må tas med to klyper salt. Det finnes nemlig ingen fasit på det å måle spillet opp mot «det perfekte» - og derfor blir ikke resultatene helt reelle.

I ukas parti skal vi se Mamedyarov spille et spennende parti der han spiller på mange strenger, og med stor kompleksitetsgrad vant han et nydelig spill. Allikevel er maskinen kanskje litt hard mot han. Det bør legges til at Shak Mamedyarov har vunnet 9 av sine 22 siste partier og har passert 2800 i rating. Jeg tror altså at vi enn så lenge skal holde oss til at rating er en god måte å bedømme sjakkspilleres reelle spillestyrke på.

 

Vi tar en titt på Mamedyarovs spill med Stockfishanalyser hos LiChess

 

Vi tar en titt på Mamedyarovs spill med menneskelige analyser her hos Sjakkfantomet:

 

FIDE GP i Moskva: Ding Liren helt til topps!


Ding Liren ble en velfortjent vinner av FIDE GP i Moskva
Foto: Anastasiya Karlovich, FIDE

 

Det ble jevnt under FIDE GP i Moskva men til slutt fikk vi en meget fortjent vinner! Ja, for to menn kjempet om seieren side om side i de siste rundene - men en av dem la ned sverdet sitt og håpet at den andre ville gjøre det samme og at de ville komme likt over målstreken. Det var Mamedayrov som la ned sverdet først - han spilte to trøstesløse remiser som hvit - uten å forsøke å vinne en gang - mot Grischuk i 7. runde og Lagrave i 9. runde. Den slags snakk ville ikke Ding Liren ha - dele Grand Prix poengene med en kar som allerede har en førsteplass? Nei! Ding Liren spilte på mot Boris Gelfand i siste runde - som en kinesisk villkatt gikk han i strupen på byttet sitt ? den godeste Boris - og kastet bøndene fremover til g5, f5! For så å pøste på. Ding Liren ville noe, han tok grep og slikt liker folk som leser Sjakkfantomet!

Ding Liren vant dette oppgjøret mot Gelfand. Posisjonsspilleren mot angrepsspilleren. Gelfy mot Ding! For et oppgjør! For en kamp! Flott parti og du skal selvsagt nyte det servert med god vin, og fin musikk til - her hos Sjakkfantomet i ukas parti. Kos deg. Ding Liren er det hete kinesiske navnet for tiden. Wei Yi sviktet nemlig denne uka i det asiatiske mesterskapet - mens Ding Liren virkelig smelte til med 6 av 9 mulige i Moskva og vant en udelt førsteplass. Slikt imponerer, og nå er kineseren for alvor med i kampen om en av de to øverste plassene som gir plass i kandidatturneringen 2017. Her skal det kjempes! Kineseren er en spennende, kreativ og aggressiv spiller med stor sjakkforståelse og meget gode kampnerver. Derfor tror jeg han blir farlig i årene som kommer. Kina vil om kort tid ha 2-3 spillere over den magiske 2750-grensa der spillere får de feteste, og beste, turneringsinvitasjonene. Da tar kineserne grep, blir enda bedre og ypper raskt til strid om VM-tittelen også kjenner jeg dem rett. Kina som supermakt i sjakken har kommet for å bli.

Vi la nemlig også merke til at Hou Yifan smelte til i Moskva med mye godt spill! Ding Liren og Hou Yifan var faktisk de eneste i feltet som vant hele 3 partier. Det høres kanskje ikke så mye ut, men på dette nivået er det sterkt. Yifans ulykke er at hun enda blir litt for lett mot noen av de aller beste og at hun tapte to partier. Det ene mot Ding Liren, det andre mot Grischuk. Den tidligere verdensmesteren for kvinner spiller nå mer og mer kun mot menn - og hun gjør det skarpt. I FIDE-GP hadde Hou Yifan en prestasjonsrating på pene 2770 - det gror også på kvinnesiden i sjakkens rike. Hou Yifan slo typisk nok noen av de svakeste i feltet. Hammer, Inarkiev og Nepomniachtchi. Sistnevnte var helt ute av form - raste ned hele 16 elopoeng - og gjorde et slett inntrykk.

Det gjorde ikke Mamedyarov som lenge så ut som en vinner før han mot slutten sluttet å kjempe om Caissa sin gunst og tok remis mot Grischuk etter kun 16 trekk med hvit i 7. runde. Mamedayrov visste nok at han uansett ligger svært godt an i totalsammendraget i FIDE GP om han holder folk som Grischuk og Vachier-Lagrave bak seg - og derfor ville han ikke risikere noe mot akkurat disse to. Det kan fort vise seg å være en riktig beslutning, da disse tre vant første utgave av FIDE GP sammen, og alle fikk da 140 GP-poeng. Mamedayrov fikk nemlig 140 poeng for sin udelte andreplass og med det leder han sammedraget med 280 poeng. Ding Liren fikk 170 poeng for seieren, han hadde 70 poeng fra før, og er oppe på 240 poeng på andreplass. Tredjeplassen deler Alexander Grischuk og Vachier-Lagrave med 211 poeng og det ser ut som det står mellom disse fire spillere i FIDE GP når to turneringer gjenstår.

Stillingen i FIDE GP etter 2 av 4 turneringer:

1. Shak Mamedyarov        280
2. Ding Liren             240
3. Alexander Grischuk     211
4. Maxim Vachier-Lagrave  211

Neste FIDE GP spilles i Geneve i juli.

Jon Ludvig Hammer gjorde en fin figur uten virkelig å imponere. Vi vet nemlig allerede at Jon Ludvig kan spille jevnt med denne gjengen når han er i form - så første steg videre blir trolig å tette helt igjen bakover på banen. Han tapte mot Hou Yifan og mot Nepo - noe som nok svidde for nordmannen da dette ikke var feltets farligste spillere ut fra form og tabellposisjon. På den positive siden så spilte Jon Ludvig opp mange gode stillinger underveis - han vant en rekke åpningsdueller og han viste at han kunne vinne et parti mot 2700-folk ved å nedlegge GM Ernesto Inarkiev. Slikt blir lagt merke til. Jon Ludvig har en turnering igjen i FIDE GP, og der bør han etter mitt syn klemme til fra start, med den samme positive ånden over seg som han hadde i de første rundene i Moskva.

Hva så med resten av feltet - folk vet at dette er VM-spill og de spilte derfor veldig "fornuftig sjakk", grep sjansene de fikk, men kokte ikke suppe på en spiker. Med det mener jeg at de spilte solid, tok få store sjanser og flesket ikke til. Det blir for risikabelt mener disse spillerne. Dermed tok Radjabov, Grischuk, Svidler, Vachier-Lagrave, Nakamura og Giri alle +1 - etter å ha gått tapsfri gjennom turneringen og vunnet et parti hver. Åtte remiser smaker det ikke fugl av og sjakken dør ut om folk ikke våger å ta en risk. Derfor føltes det ekstra velfortjent med Ding Liren som ville noe i partiene sine og han kunne fort tatt en enda mer overlegen seier, da han spilte mye god kampsjakk underveis. Vi gratulerer og ser på et Ding Liren-parti.

Ukas parti kommentert av Sjakkfantomet:

 

Wei Yis navn skinner på sjakkstjernehimmelen


Wei Yi er del av et sterkt kinsisk sjakkmiljø som er på vei opp og frem!
Foto: Andreas Kontokanis  |  Wikipedia Commons

 

I kinesiske Chengdu spilles årets asiatiske mesterskap i disse dager over 9 runder og vidunderbarnet Wei Yi (2730) er i favoritt sammen med folk som Rustam Kasimdzhanov (2702) og Wang Hao (2680). Wei Yi startet med en forrykende hvitseier som er ukas parti her hos Sjakkfantomet og de siste månedene har 17-åringen virkelig briljert og fått navnet sitt til å skinne igjen på sjakkstjernehimmelen. Wei Yi er alt oppe på 2730 i elorating og han klatrer nå på nytt etter en stagnasjonsperiode på over 2 år. Verdensstjernen ble kinesisk mester for kort tid siden foran de to stormestrene Lu Shanglei og Wen Yang med 8 1/2 av 11 mulige. Han har virkelig noe på gang. I det mesterskapet ble det mye god sjakk på Wei Yi og også i årets Wijk aan Zee imponerte han stort med 7.5 av 13 mulige og en flott delt tredjeplass sammen med Aronian og Adhiban.

Det er i verdensmesterskapsammenheng vi frykter Wei Yi mest. Først og fremst fordi han allerede har vist at han kunne slå noen av Magnus Carlsen sine ungdomsrekorder, og da tenker jeg først og fremst på det å bli yngste spiller over 2700, som Wei Yi ble kun 15 år gammel og 9 måneder gammel. Wei Yi viste med det et enormt potensiale og det skal bli interessant å se hvordan han klatrer videre nå som det igjen har løsnet for kineseren som fyller 18 år 2. juni. Jeg minner om at Magnus også hadde perioder i sin utvikling der han måtte akklimatisere seg på nye elohøyder, så dette er helt normalt. Kunsten er å klare akklimatiseringen for så å ta nye steg og jeg har stor tro på at Wei Yi klarer akkurat det.

Kineserne har nemlig et meget sterkt og godt sjakkmiljø som bor sammen i et leilighetskompleks i Beijing. Det er spillere som blant annet har vunnet sjakk-OL i Tromsø i 2014 som var Wei Yi sin første store internasjonale medalje i sjakk. Han var reserve på det unge, kinesiske laget som tok gull, og han scoret sterke 4 av 5 mulige i sjakk-OL. Wei Yi trener sammen med folk som Wang Yue, Yu Yangyi, Ding Liren, Li Chao, Wang Hao og Bu Xiangzhi og han er på siste eloliste nr. 3 i Kina - bare slått av Ding Liren (2773) og Yu Yangyi (2743) - Wei Yi sin siste hete rating er 2732 - det gror godt i kinesisk sjakk for tiden og det store spørsmålet er om de kan klare å få verdensmesteren i sjakk i de nærmeste årene.

Når en ny verdensmester kåres er det ofte en som har en stilart som kolliderer med verdensmesterens stil. Du husker Alekhines angrepsspill som utfordret Capablanca sitt posisjonsspill, Tals trolldom som vippet strategen Botvinnik av brettet eller Kramniks spill som var basert på å være "best uten dronning" som nedla selveste Kasparov i år 2000 i London. Verdensmesteren er nemlig ledende på sin spillestil og kommer det noen opp og frem med samme spillestil vil verdensmesteren lett kunne omstille seg, snappe opp de nye ideene og spille enda bedre med samme stilart. Det er ikke like lett dersom det kommer en som bryter fullstendig med det du selv holder på med, og Wei Yi bryter kraftig med Magnus sin mer posisjonelle spillestil. Wei Yi har også uttalt at han liker Kasparovs spillestil godt!

Wei Yi har spilt mye forrykende angrepssjakk allerede og sammen med Wesley So så mener jeg han er en av de to mest brennhete kandidatene til å utfordre Magnus sitt hegemoni på sikt. Følelsen av at ingen av dem rekker opp er dog til stedet og i så fall kan det hende at vi må vente på at to unge indere vokser opp før Magnus virkelig får kjørt seg i verdenstoppen. Da tenker jeg på 11 år gamle IM Praggnanandhaa Rameshbabu (2471) og den 12 år gamle IM Nihal Sarin (2454) fra India. Kanskje kan en av disse vokse opp i kulturen etter Anand og bli seriøse verdensmesterkandidater i sjakk. Men mye vann skal renne i havet før den tid og Wei Yi er vanndråpene som det er mest spennende å følge ferden til i vår tid. Hans kraft er stor og hans spill er spektakulært som da han kom på andreplass i en turnering i Vietnam tidligere i år. Der storspilte han virkelig og fire av seirene hans kom som en konsekvens av rått angrepsspill! Dette er altså en farlig herremann som tar skjea i egen hånd og som om få år trolig kan utfordre hvem som helst.

Vi tar en titt på hans første vinstparti i årets asiatiske mesterskap:

 

Mamedarov vant Gashimovs minneturnering


Mamedyarov med trofeet som viser at han har vunnet Gashimovs minnerturnering 2017!
Foto: De offisielle hjemmesidene

Aserbajdsjans sterkeste sjakkturnering heter Gashimovs minneturnering og ble spilt fra 20.-30. april i Shamkir i Aserbajdsjan. Dette var nok en Superelite-turnering, men denne gang var ikke Magnus Carlsen med så verdenstoer Wesley So var favoritt foran sterke spillere som Kramnik, Karjakin, Topalov og ikke minst hjemmehåpet Shak Mamedyarov. Det skulle vise seg å bli en meget jevnspilt turnering med mange kamppartier og mange remiser - men også store og vakre seire. Her vil jeg spesielt nevne Karjakin sin nedspilling av Veselin Topalov, Wesley So sin flotte nedspilling av Kramnik, Eljanov sin sylting av Harikrishna - Mamedyarov sin Kramnikslakt og ikke minst det spektakulære partiet Kramnik vs. Harikrishna for å nevne et utvalg partier det er verdt å se på.

Vinner av turneringen ble arrangørlandets Shak Mamedyarov som virkelig imponerte og som er inne i en meget fin stim. Han storspiller rett og slett for tiden og vant som kjent FIDE Grand Prix i Sharjah 2017 tidligere i år sammen med Grischuk, som hadde best kvalitet, og Vachier-Lagrave. Alle tre fikk dermed 140 poeng i Grand Prix-sammendraget der det spilles om to plasser til neste års kandidatturnering. Mamdeyarov er med det nærmere kandidatturneringen enn mange store verdensstjerner som liker å kalle seg en bedre sjakkspiller enn MameD. Hvorfor tenker de slik kan du spørre deg? Mamedyarov er jo høyt oppe på verdensrankingen og en god spiller? Ja, men han er rufsete i stilen - spiller ganske originalt og kan være litt primitiv til tider og slik sjakk er ikke like høyt verdsatt av sjakkens åndselite som den universelle posisjonelle stilen som Magnus og Giri er eksponenter for. En Anish Giri ergrer seg derfor stort over at han har negativ score mot nettopp den hemningsløse angrepspropellen Mamedyarov - vi andre elsker det!

Mamedyarov dro forøvrig rett videre til spill i den russiske ligaen der han startet med tre stolper mot habil stormestermotstand og følgelig har han gått opp mer enn 20 elopoeng siden mai-listene ble publisert for kort tid siden. Mamedyarovs nye LIVE-rating er 2793 - en solid forbedring av hans all time high på 2775 fra august 2013. I Shamkir tok Mamedayrov 5.5 av 9 mulige og det holdt til en udelt førsteplass. En avgjørende faktor for Mamedyarovs fremgang - slik jeg ser det - er at han er tro mot sine styrker og sin angrepsstil. Han lefler ikke unødig med posisjonelle faktorer og ei heller med soliditet foran dynamikk. Mamedyarov er seg selv lik - han er tro mot seg selv og sin stil og vet at sjakk er et spill mellom to mennesker og han tar derfor hensyn til den menneskelige faktoren. Det tjener han på.

På delt andreplass kom Wesley So og de to tidligere erkerivalene Kramnik og Topalov. Wesley So sin sammenhengende rekke av partier uten nederlag - ofte kalt streak - ble til slutt på 67 partier. For alle møtte sitt Waterloo i Shamkir! Selv vinneren måtte ned og So tapte alt i første runde mot en sterktspillende Eljanov som i starten av turneringen så ut som en vinner etter to fryktinngytende seire. Deretter gikk han på en smell og da han klarte å tape de tre siste rundene, etter å ha gått på en mental mine, så skar det seg fullstendig for sterke Eljanov som er stor jojo i verdenstoppen. Enten er han helt der oppe - eller så inntar han bunnen slik han var det etter Shamkir. Wesley So tapte kun ett parti, men spilte ikke like besluttsomt som han pleier selv om det ble mye god sjakk til slutt og en herlig seier over Kramnik i femte runde. Der fikk Kramnik smake egen medisin i Katalansk og dette er ukas parti her hos Sjakkfantomet!

Kramnik selv spilte et fyrverkeri av sjakk mot Harikrishna der han ofret et helt tårn for tre bønder etter å ha blitt utspilt i en spansk åpning. Med ryggen mot veggen, så slo altså Kramnik tilbake med et posisjonelt offer som hadde en herlig human tough og som vant partiet for han etter noen feil fra inderen Harikrishna. Kramnik er ett hett navn for tiden. Nr. 3 på verdensrankingen og en klar kandidat til å vinne plass i kandidatturneringen neste år på rating. De to beste i verden etter Magnus vil nemlig få en plass i kandidatturneringen til VM der Magnus sin neste VM-utfordrer kåres. Selv håper jeg på Wesley So eller Caruana, men Kramnik ville også vært et spennende kort i denne sammenhengen. Alle vil kunne gi Magnus en fair match på sitt beste og kanskje er det Magnus som må heve seg etter de siste månedenes bravader der Magnus har vært igjennom to turneringer uten å ha vunnet noen av dem.

Topalov tok altså fjerdeplassen på dårligst kvalitet av de tre på 5 poeng og han fikk kun ett tap i Shamkir. Det kom mot nevnte Karjakin etter vold på brettet - ellers vant Topy to partier der han spilte ut posisjonelle ulver som Eljanov og Wojtaszek. Det er typisk for Topalov å slå de posisjonstro - han er jo selv en hissig mann med mye aggresjon i spillet sitt. Karjakin tok 50% - han virker ikke å ha lagt VM-matchen bak seg og de som trodde på en oppblomstringstid for Karjakin i etterkant av VM har tatt feil. 50% tok Mickey Adams og Radoslaw Wojtaszek også - ett tap på begge og syv remiser samt en seier. Slik går det ofte med svært solide sjakkspillere som ikke våger noen jojo-effekt og ei heller det å vinne turneringer. Nei, da har jeg mer respekt for en Mamedyarov som virkelig vil noe.

Hjemmehåpet Teimour Radjabov var også med - men han har blitt et sørgelig skue som bør forbigås i stillhet. Den tidligere verdensstjernen, som slo Kasparov bare 15 år gammel tilbake i 2003, var den gang spådd en lysende karriere og alt så veldig fint ut helt frem til år 2013 da han sjakklig sett kollapset i kandidatturneringen i London og kun vant ett av de fjorten partiene sine der. Vi husker alle at Magnus vant og senere ble verdensmester - men det mange har glemt var at dette ble en nedtur og en kollaps for Radjabov som han aldri har kommet ordentlig over. Ulykken hans, slik jeg ser det, startet alt to år tidligere. Radjabov skulle da opp mot Kramnik i kandidatmatchene i 2011 i Kazan og han forberedte seg ordentlig! Men forberedelsene handlet om å være solid, solid og solid. Dermed spyttet han på sin egen stilart - angrepsspilleren og drømte om å spille sjakk som Magnus Carlsen. Dessverre for Radjabov er det bare en Magnus og drømmen om å bli solid, vinne VM og erobre verden falt i grus. Radjabov ble nemlig plukket fra hverandre av Kramnik, men han ble også plukket fullstendig fra hverandre i tiden som kom i London sin kandidatturnering. Den tidligere uforutsigbare eksperten på kongeindisk og siciliansk og det som bedre er - blant annet dragen(!) - var nå blitt en sedat og forutsigbar spiller som hostet opp den ene kongebonde åpnings etter den andre og gjorde han ikke det så var det dronninggambiter til krampa tok han. Slikt ble det ikke hallelujaspill av og Radjabov sin holdning gjorde at han mistet seg selv, han mistet angrepsspillet sitt og han ble en blek skygge av det han var da han var oppe på 2793 og luktet på den absolutte verdenstoppen i sjakk. Trist for Radjabov som var et stort talent i sin tid, men i Shamkir ble det kun 4 poeng på han og 8 avsluttende remiser. Deriblant en kompisremis mot Mamedyarov.

Vi tar en titt på det flotte partiet til Wesley So der han lar Kramnik smake hvordan egen pisk føles:

 

Dere finner mer om Gashimovs minneturnering på de offisielle hjemmesidene

Chessgames.com har partiene, tabell og et diskusjonsforum

Sjakkfantomet presenterer... Sjakkspalta.no!


Sven Wisløff Nilssen har startet opp et nytt nettsted med daglige sjakkspalter
Foto: Rebecca Lundqvist
 

Jeg har gått svanger med en drøm om å skrive en daglig sjakkspalte på norsk veldig lenge. Nå tar jeg steget helt ut og starter opp nettstedet "Sjakkspalta.no". Jeg håper at også du blir med på en dannelses-reise innen sjakkens rike der. Ja, for jeg håper å kunne fortelle små daglige drypp om dagsaktuelle tema innen sjakk og å vise en spennende stilling med minst et godt trekk. Jeg er veldig interessert i din mening om hva godt sjakkstoff for en slik spalte er. Så gi gjerne innspill på mail til sjakkfantomet@gmail.com eller i kommentarfeltet under. I første omgang vil sjakkspalta leve i to måneder og deretter blir prosjektet evaluert der jeg vil prøve å finne ut om dette var et sjakktrekk - eller ei. Levetiden kommer i stor grad an på hvor mange lesere spalten får.

Sjakkfantomet vil i første omgang fortsette å eksistere - den vil fremover ha fast ukentlig spalte hver søndag

Send meg til Svens nye spalte - Sjakkspalta.no

 



 

Sjakkfantomets lynsjakkbravader

En sjelden gang drar Mr Walker ut i verden med Ulv ved sin side. Han kjemper en evige kamp mot det onde og av og til spiller han en sjakkturnering mot de mørke kreftene der han nedlegger motstandere med hard hånd. LiChess Spring Marathon 2017 er hans aller siste turnering. Blant 6766 deltakere - som tilsammen utkjempet 69886 partier - kom MrWalker seg opp på en hederlig plassering til slutt. Her er historien om hvordan det gikk til.

LiChess Spring Marathon ble spilt i påsken og gikk over 24 timer med non-stop sjakk! Sjakkfantomet deltok for å prøve å forbedre sin 6.plass fra en tilsvarende turnering sist sommer. Da spilte han Summer Marathon 2016 med stor suksess og det ble der en flott 6.plass til slutt.

Denne gang skulle slaget utkjempes i lynsjakk med Fischertid - 3 minutter og 2 sekunders tillegg per spiller per parti. Turneringen er også slik at en får et bonuspoeng om en reduserer tiden sin til det halve - da går en såkalt Berserk. En får også bonuspoeng dersom en er "On Fire" - det er man alltid dersom en har to strake seire eller mer i forkant av partiet sitt. Det er mange mulige strategier å bruke under en slik Marathon - min var å sove 5 timer underveis og satse på en god avslutning.


'
Your's Truely Sjakkfantomet anno 2006 da han gamblet mye om mangt og meget

 

Det ble ingen stor start slik jeg la opp til. I den siste turneringen jeg spilte lå jeg i en tidlig ledelse og fosset frem til 2. plass etter 12 timers spill blant mer enn 4821 deltakere. Det var tøft - for tøft - og da 15 timer var unnagjort var hjernen helt kake og jeg tok ikke mange poeng i resten av turneringa! Lærdommen fra dette var å sove litt underveis. Turneringa startet natt til søndag kl. 0200 og jeg var med i de første 3 timene før jeg la meg til å sove litt. Planen var å få en FLYING-start i de tre første timene - med det skjedde ikke! Her er tabellen etter en times spill.

 

16.plass etter en times spill var OK - men ikke noe mer. Jeg brant mye krutt med strategien om å spille sylskarpt på matt - få flest mulig partier inn og å vinne disse. Det gikk dårlig og jeg tapte hele 5 av de første 14 oppgjørene. Grep måtte tas!


IM Andrew Tang er helt rå i bullet, men i blitz er han overkommelig. Allikevel er han en mye bedre spiller enn meg og etter 5 strake tap mot han var jeg derfor svært godt fornøyd med å vinne ett og remisere det neste oppgjøret mot denne fenomenale spilleren. I januar spilte IM Tang mot Hikaru Nakamura i bullet og mot klodens raskeste mann ble det selvsagt tap på IM Tang - men han slo godt i fra seg og sluttresultatet ble 84.5 - 32.5 til Nakkis over 117 partier. Alt ligger ute på YouTube til glede for spesielle nerder av slik moro. Over ser dere sluttstillingen i Mr Walker sin vinst mot IM Penguingim1 som er IM Tang sin handle. Det finnes ingen motgift mot Tc8! fra hvit.


Etter å ha sovet fra 0500 til 0900 om morgenen søndag var jeg uthvilt og i god form. Jeg jukset nemlig litt og sov en middagslur på lørdags kveld før det startet og da jeg våknet så jeg at to av de fem tapene jeg fikk i startet - skyldtes juksemakere som brukte computerhjelp. Dermed fikk jeg i det minste tilbake tapte elo-poeng - men tapt spillefølelse fikk jeg ikke tilbake.



Jeg våknet til beskjed om at to juksemakere var tatt


Som du ser helt til høyre i grafikken under, så lå jeg kl. 0900 helt nede på 155. plass i turneringen etter 7 timers spill. Jeg hadde jo sovet i 4 av timene! I tillegg til dette sov jeg etter hvert i 3 bolker av 20 minutter - altså små power-naps når det røynet på. I et av de første partiene etter søvn fikk jeg inn kvelermatten - ingenting er så morsomt som å få inn en ny vri over det gamle temaet med matt på f2 med springeren!


 

Etter 9 timers spill hadde jeg spilt meg opp til 38. plass - jeg var pigg, jeg var frempå og jeg jeg var i flytsonen. Kunne det bli en topp-10 plassering eller enda bedre? Det var tidlig å si enda - mange gode spillere deltok - selv et par stormestre kom inn som etterslengere og i toppen kjempet IM Andrew Tang sammen med to andre IM'er om å frata legenden Lance5000 fra Russland hans domene. Lance er nemlig vinner av en lang rekke slike turneringer tidligere og når det kommer til Marathon sjakk er han helt rå! Der må en nemlig ha både stamina, interessen i behold over tid og stor spillestyrke i minst 16 timer i strekk! Dette er ikke en øvelse for barn.


Etter 9 timers spill - med 15 timer igjen - lå MrWalker på 38 plass i det fine selskapet

 

Etter dette tok jeg av silkehanskene og smelte til med en serie på 14 partier uten nederlag - men med en remis - på rad og rekke. Det var gøy! En av mine spesialiteter er å spille med ubalansert materiell. Det elsker jeg og der kan jeg være nifs. I stillingen under har vi fått opp en stilling der svart er kvalitet under for kun en bonde - men de posisjonelle plussene er mange og de to fribøndene på kongefløya kan bli sterke om blokaden brytes. Svart har faktisk en vunnet stilling om han spiller rett - men det finnes kun ett vinsttrekk! Ser du det?

Svart trekker og vinner:

 

Ja, selv etter mange timers spill fant jeg selvsagt Sb1! med planen Sd2+! som vinner on the spot. Pent! Når jeg spiller lynsjakk spiller jeg ofte litt såkalt udde varianter. Åpninger som ikke har det aller beste rykte på seg  - men som jeg føler er litt undervurdert eller subsidiært er spennede. En slik åpning er Alekhines forsvar som jeg har spilt i partiet under.


Svart trekker og vinner

 

Etter 14 timers spill fant jeg her selvsagt det enkle Sxc4 som er fullstendig drepende, men også veldig enkelt å finne da det vinner materiell. Uansett spilte jeg fortsatt bra og jeg var nå oppe på en finfin 9.plass som du ser nede til høyre. 9. plass ville være akseptabelt - men det var tross alt 10 timer igjen å spille og jeg begynte alt å kjenne at dette var slitsomt! Av og til kom det likevel enkle seire inn på kontoen og de varmer alltid. Du ser hvordan jeg slaktet min motstander i stillingen under?


Hvit trekker og vinner!


Ja. Jeg smelte til med Sxh7 fulgt av Txh7! og Dh2+ og helvetes hunder var over svart. Nå var det 9 timer med spill igjen. MrWalker lå på 6.plass - kunne det gå mot en liten sensasjon? En pallplassering på en aldrende mann fra Norge i denne store påsketurneringa? Vi får se!



MrWalker har tatt av silkehanskene og sitter i kamputstyret de siste timene av turneringen!


MrWalker tar av seg kappen - og på med kampbeltet og nå er det ingen kjære mor lenger. Vil 6.plassen holde helt inn? Kan den forbedres. Dette ble spennende! Først ut var et vilt kampparti på bare nevene. Jeg hadde uforskammet stor kontroll i komplikasjonene som oppsto i en frekk Sleipner-åpning! Med to gamper i kampsonen og en Alekhines kanon som står klar til å runge ut sin røst i a-linja ser det lyst ut om ikke mørke skyer svevde over hvits konge etter det sterke Dd5! fra svart i siste trekk! Men Sjakkfantomet har en resept - ser du hva han spilte i fortsettelsen her?


Hvit trekker og vinner etter hvert en interessant sluttspill!

 

Jeg smelte til med et planlagt dronningoffer:1. Da8+! Lxa8 2. Txa8+ Kb7 3. Sc5+ (3.Sd6+! er enda bedre ifølge Stockfish) Lxc5 4. Lxd5 Txa8 5. Txa8! Txc2 6. Te8! og hvit gikk hen og vant sluttspillet.​ Pent spill om jeg må si det selv. Allikevel var det steintøft å holde plasseringen og jeg falt ned til 7.plass og måtte bitene tennene sammen på slutten. Her ser vi et fransk parti der alt har gått hvits vei. Nå gjelder det bare å sette prikken over i'en i en stilling der "alt vinner" for hvit.

 

Hvordan ville du satt prikken over i'en i denne stillingen?


Jeg smelte selvsagt til med et nytt dronningoffer - kunne ikke dy meg selv om Tg3! også er godt. Etter 26.Dxg6!! hxg6 27.Tg3! valgte så min motstander å kaste inn håndkleet. Livet lekte, men enda var det 6 timer igjen av turneringen - hva nå? Jo, jeg spilte bort flere lovende stillinger og lå følgelig nede på 7. plass da følgende skjedde:

Svart fikk inn en sjelden svindel med mye materiell under:

Slike uforskammede billige poeng er ikke helt min greie å glede meg over - særlig ikke i 3 2 lynsjakk som jo er mer enn nok tid for ikke å sette seg helt bort i forlegenhet. Men herren tar og herren gir og her fikk Herr Walker ekstra energi. Fortsatt 7. plass dog - det blåser på toppene! en av de som tidligere år har gjort det skarpt er den mye profilerte videostemmen CM KingsCroucher. Jeg fikk gleden av å banke han hele tre ganger  både gul og blå under Li Chess Spring Marathon, men var mest ergerlig over at jeg spilte bort en klart vunnet kongegambit mot samme spiller. Allikevel var det artig å få inn denne perlen. Skal vi kalle det en Queens Crucher?

Svarts dronning står i slag og tar den på a4 eller flytter til d7 - kommer Lb5! og lyset går!

Når det var 4 timer igjen å spille beveget jeg meg opp på 6. plass igjen, men i de siste timene ble det så hektisk at jeg ikke hadde tid å lage flere bilder fra turneringsforløpet. Det var bare å henge med i svingene, ta sine sjanser og prøve å kjempe som en helt for å få en pallplassering. Ja, for på slutten spilte jeg meg opp og ikke ned og jeg passerte faktisk på et punkt sterke IM Andrew Tang. Utrolig. Helt oppe på 4.plass lå jeg da under 1 time gjensto av turneringen. Kunne dette holde? Vi får se. Det som ga energi til en ordentlig sluttspurt var kanskje lykken av å få opp et K+L+S-sluttspill mens jeg lå på 6.plass. Det mestret jeg med lekende letthet. Vi tar en titt på sluttstillinga.

MrWalker fikk en boost av å matte med L+S i lynsjakken

Men så kom selvsagt IM Andrew Tang som en foss på slutten! Selv feilet jeg kapitalt i de 8 siste oppgjørene etter å ha vært oppe og snust på 3.plassen når kort tid gjensto. Jeg falt som en stein. Øynene var begynt å klistre seg igjen og ammetåke hørtes ut som en lykketilstand. Allikevel kjempet jeg som en mann i siste parti. Det sto om en 5., 6 eller 7.plass Jeg vant partiet - men det telte dessverre ikke med da min motstander valgte å hale ut tapet slik at turneringstiden gikk ut før partiseieren var i havn. Dermed ble det 6.plass - ett fattig poeng fra 5.plassen som jo ville vært en forbedring på en plass fra Summer Marathon. Allikevel er jeg godt fornøyd i ettertid. Det var en artig reise!

Her er sluttresultatet fra Lichess Spring Marathon 2017 med MrWalker på 6.plass

6. plasser er ikke det en samler på - men blant så mange spillere var det selvsagt helt OK og målet var å komme blant topp-10 som får et eget "trofe" til eie på nettsidene sine. Jeg har nå to slike. De ser slik ut:


Bevisene på Sjakkfantomets to topp-10 plasseringer! - Så mye fuzz for så lite...


Etterspill:

Underveis fikk jeg sjansen til å kopiere mange av de store mestrene. Leke Kasparov i angrep og Petrosian i forsvar - men først og fremst spilte jeg som meg selv. En sjakkspiller må kunne kunsten å kopiere de gamle mestre og benytte seg av deres tanker og ideer og det gjelder særlig i lynsjakk der det går fort og der intuisjonen er viktig. Se på dette partiet av Wilhelm Stenitz i fransk. Et berømt spill som kalles Steinitz sitt udødelige trekktvangsparti av enkelte kjennere. Når du har studert partiet kan du se på dette partiet fra Lichess Spring Marathon som jeg har spilt. Også det som hvit i fransk forsvar, og med en rekke likhetstrekk som er slående! Hvorfor? Selvsagt fordi jeg gjenkjente mange likheter underveis og jeg spilte dermed på flere av Steinitz sine planer. Han var kunsteren og storheten som vi beundrer. Jeg er håndverkeren som forsøker å skape et helstøpt parti sjakk anno 2017. Slik er det med oss lekfolk innen sjakken - men gøy er det likevel. Jeg slo også vinneren i et spennende parti - det kan du se hos YouTube slik det var LIVE.


Vis meg Sjakkfantomets kongeinder med svart mot Lance5000 hos YouTube


 

Her er et parti jeg var godt fornøyd med i sin helhet. Spilt mot CM KingsCroucher og gjett hvilken konge som blir most?

 

En hyllest til Levon Aronian


Levon Aronian har klatret til nr. 6 på verdensrankingen og er ett hett navn for tiden
Foto: Maria Emelianova

Mange trodde nok at vi hadde sett det beste fra Levon Aronian da han etter mange år som verdenstoer i sjakk begynte å dale ned fra andreplassen på eloratingen. Han falt helt ned til 2765 på september-ratingen i 2015. Aronian gikk nemlig over 2800 alt i november 2010 og ble der i fire stive år før han duppet under igjen. Da hadde han vært oppe på rekordnoteringen sin som er 2830 - noe som ga en brillefin fjerdeplass på adelskalenderen over slikt. Aronian er en av de store i sjakkhistorien - men han vil falle i folks anseelse over tid faller mye om han aldri oppnår å bli verdensmester i sjakk.

Armeneren ble født i landets hovedstad Yerevan den 6. oktober i 1982. Faren var jødisk og moren armensk, akkurat slik Kasparovs foreldre var akkurat det samme. Begge foreldrene hadde høy utdannelse og lille Levon fikk dermed en intellektuell og kulturell stimuli med mye god ballast i livet som ikke alle barn er forunt å få. I 9-årsalderen lærte han angivelig å spille sjakk av sin eldre søster Lilit. Stemmer det at sjakken kom så sent i livet til lille Levon er han virkelig et usedvanlig stort talent for allerede da han deltok i VM for ungdom i klassen under 12 år - gjorde han seg bemerket over hele verden ved å vinne mesterskapet med 8 av 9 mulige! Ikke nok med det - i det slagne felt fant en fremtidige verdensstjerner som Étienne Bacrot, Ruslan Ponomariov og Alexander Grischuk. En sjakkspiller var født og han het Levon Aronian.



Aronian er en tenker over sjakkbrettet - men også en praktisk anlagt spiller
Foto: Georgios Souleidis

Aronian skulle vise seg å være en spiller som blomstret sent. Mens Karjakin ble stormester 12 år gammel, var Magnus 13 år gammel da han fikk denne fornemme utnevnelsen.  Aronian måtte i sin tid vente helt til det 18 leveåret før han ble stormester i sjakk i år 2000. Han var da 17 år gammel og mange hadde allerede avskrevet han som en kommende verdensstjerne. Hete navn i hans alderssegment var Etienne Bacrot og Alexander Grischuk for ikke å snakke om Ponomariov som blomstret særdeles tidlig og som skulle bli FIDE-verdensmester i en alder av bare 18 år. Men Aronian spilte kortene sine best av dem alle - da han var 20 år gammel flyttet han til Tyskland i slutten av 2001 - noe som ga han enorme mulighet til det å spille i sterke åpne turneringer i Europa. Men dessverre for Levon sto ikke invitasjonene akkurat i kø for hans føtter selv om han var nyutnevnt stormester i sjakk. Først da han vant juniorverdensmesterskapet i sjakk i år 2002 - foran kjente stormestre som Luke McShane, vidunderbarnet Bu Xiangzhi fra Kina og Pentala Harikrishna fra India ble det fart i vellinga. Aronian begynte å få innbydelser rekende på ei fjøl og han begynte å vinne turneringer og klatret raskt på verdensrankingen!

Tre år senere, i 2005, kom han inn i den ypperste verdenseliten da han dette året klatret helt opp på 5.plass på rankinglista over de beste spillerne i verden i sjakk. Aronian var The Real Deal og han var på alles lepper det året som samtaletema - det samme året som Garry Kasparov abdiserte. Rivaliseringen med Magnus hadde allerede begynt året før da Aronian møtte Magnus til VM-kvalifisering i Tripoli allerede i første runde. Aronian vant den matchen - men ble slått ut av VM alt i runde tredje runde av stormester Pavel Smirnov. Da var det mer krutt over Aronian sitt VM-spill anno 2007. I kandidatmatchene det året skulle hele fire spillere kvalifiserte seg til VM-turneringa i Mexico City i 2007. Aronian kom da gjennom hele nåløyet for første gang i karrieren, og han hadde møtt Magnus Carlsen allerede i første runde nok en gang - en match han vant etter stor dramatikk. Magnus er som kjent 8 år yngre enn Aronian og på dette tidspunktet var han i ferd med å stabilisere seg på 2700-nivå. I VM i Mexico senere på året ville det seg ikke for Aronian som ble nr. 7 av 8 spillere i dette lærerike verdensmesterskapet. Det var det år der Vishwanathan Anand ble verdensmester for første gang i det klassiske mesterskapet.



Levon Aronian har slått Magnus hele 6 ganger - men tapt 12 og spilt 33 remiser i langsjakk
Foto: Georgios Souleidis

Brøt Aronian inn i verdenseliten med et brak i 2005 - så ble 2006 hans beste år på mange måter. Han ble verdensmester i Fischerrandom i tyske Maintz dette året - et uoffisielt verdensmesterskap som allikevel vakte en viss oppsikt. Høyere hang nok seieren i Linares 2006 mens gullet i sjakk-OL for Armenia dette var årets store høydepunkt og kanskje en karriere all time high for Aronian som ble kåret til årets Sportsman of the Year i Armenia alt i 2005 - men i 2006 tok hyllesten av stjernen fra det lille fjellandet virkelig av. Aronian var blitt en voksen sjakkspiller og en stor sportpersonlighet.

Totalt har Aronian tre OL-gull med Armenia og en sølvmedalje. Gullene kom i 2006, 2008 og 2012. Han har fire seire fra Wijk aan Zee fra 2007, 2008, 2012 og 2014. Han har vunnet nesten alle de store turneringene som er verdt å vinne: Tal Memorial, Melody Amber, Tata Steel, Linares og Bilbao. Han har i tillegg blitt verdensmester i lynsjakk og det eneste som virkelig mangler på sjakk-CVen til Armenetern nå er det å bli verdensmester i sjakk og det å toppe verdensrankingen. Veien dit er allikevel lang da det er flere sultne ulver som er foran han på verdensrankingen - sulte ungulver som ønsker å utfordre Magnus Carlsen og da tenker jeg i første rekke på Fabiano Caruana og Wesley So. Allikevel er Aronian nå helt oppe på 2794 i uoffisiell rating - noe som gir en finfin 6.plass på verdenrankingen. Men bare Kramnik er eldre enn 34 år gamle Aronian av navnene før han - så veien opp er ikke belagt med brostein og den vil følgelig bli tøff å bestige.



Aronian ser mot stjernene - vil han også sikte og nå dit?
Foto: Georgios Souleidis

Onde tunger sier at Aronian først og fremst er en taktiker og en spiller som liker å spille på små feller og billige triks. Det stemte kanskje en gang i tiden - men i dag stemmer det slett ikke lenger. Aronian er kanskje den spilleren Magnus har størst gjensidig respekt for i verdenseliten fordi han alltid våger å spille hardt og kompromissløst på vinst mot verdensmesteren selv. Levon Aronian er mer en angrepsspiller enn en posisjonsløve. Men han spiller enten engelsk eller d4-åpninger og han har utvilsomt store posisjonelle muskler og stor strategisk dybde i spillet sitt. Allikevel kan han være litt snever i veivalget sitt i åpningsspillet i sjakk der han ynder å spille et lite antall åpninger som han kjenner bedre enn sin egen bukselomme. Aronian har helt siden han kom inn i verdenseliten i sjakk vært forutsigbar - men samtidig har han kjent det han spiller så godt at ingen uten videre vipper han av pinnen. Aronian er en kreativ angrepsspiller med stor strategisk slagkraft i midtspillet som har mange gode år foran seg i sjakkens rike.

På det personlige plan har Aronian vært sammen med australske WIM Arianne Caoili siden 2009 og han bor tidvis i Armenia og tidvis i Tyskland. Han liker jazz, er kulturelt interessert, leser mye og regnes som å være litt lat og sedat i sjakk-kretser. Aronian er altså ikke den som bruker det meste av tiden sin på sjakk, men allikevel har han i perioder jobbet steinhardt med å forbedre seg og han har samarbeidet med Magnus Carlsen ved en anledning i forkant av Sinqfield Cup. Han har også hatt en lang rekke trenere, sekundanter og et stort management opp gjennom årene. Aronian sin sjakkfilosofi er at du kan lære noe av mange og at det å sette seg inn i andre tankesett er læring i seg selv. Han bruker ofte unge israelske stormestre som sekundanter og har således ikke glemt sin jødiske bakgrunn. Nylig vant Aronian  Grenke Classic og han har gjort det godt i Bundesliga for Baden Baden som ble suverene tyske mestre i år. Han har noe på gang - så får vi se hvordan han klarer den neste store styrkeprøven som er kandidatturneringen til VM som vil bli spilt om ett års tid. Vi ønsker han lykke til der og ser på et spennende Aronian-parti fra Bundesliga.

I siste spillehelg i Bundesliga fikk Aronian berserk og ofret som en ekte romantiker, vi tar en titt:

 

Sjakklegenden Paul Svedenborg fyller 70 år


Paul Svedenborg går det fortsatt gjetord om i norsk sjakk og i dag fyller han 70 år!
Foto: Utklipp etter et foto av Anniken Vestby


Paul Svedenborg er selve sjakkhøvdingen fra Nord-Norge som i en alder av bare 19 år ble Norgesmester for første gang og som tok to strake Norgesmesterskap i 1966 og 1967. Han spilte også på OL-laget vårt i Tel Aviv 1964 og i Lugano 1968. I Tel Aviv i 1964 var Paul bare 17 år gammel - men allikevel hevdet han seg strålende som reserve på det norske landslaget der han tok 4½ poeng på de 7 partiene han spilte. I Lugano fire år senere spilte Paul på tredje-bordet til Norge og der forfrisket han med 6½ av 13 og 50% score. Det sensasjonelle ved dette er selvsagt at Paul kunne prestere så sterkt med base i lille Narvik. Vil du lese mer om Pauls bedrifter innen sjakken anbefaler jeg deg å lese Sjakkfantomets hyllest til mesteren Paul Svedenborg - Sjakkhøvdingen i Nord.

Jeg møtte Paul Svedenborg for første gang under Rallarsjakken i 1987 der Simen Agdestein var på plass - og der Paul Svedenborg spilte mye spennende sjakk underveis som fanget min oppmerksomhet. Paul var allerede en legende i nordnorsk sjakk og den eneste som hadde klart å klatre over 2400 i rating med postboksadresse i Nord-Norge. Pauls OL-starter var selvsagt legendariske og hans nyvinninger i lettisk gambit likeså. Men øverst rangerte altså hans to gull fra Norgesmesterskapet i sjakk som skal bli vanskelig å kopiere for noen fra nord - det er nemlig ikke mange i NM-historien som har klart denne bragden.

Jeg ble kjent med Paul først under NM i Randaberg i 1989 der han var på plass og der han viste lynsjakkmuskler av de sjeldne. Til slutt var det bare lynhai Roar Elseth fra OSS som sto i veien for Paul og forhindret han i å gjenta prestasjonen fra NM i Bergen 22 år tidligere der han ble Norgesmester i lynsjakk. Jeg hadde bare spilt sjakk i 2.5 år da jeg kom til Randaberg og fikk problemer med å få spille i Junior-A da ratingskillet gikk ved 2000 og jeg hadde 1903. Heldigvis var min gode venn Jan S. Berglund sammen med oss gutta fra Tromsø på tur og han fikk selvsagt fikset innpass i Junior-A for den litt for rappkjeftede Tromsø-væringen som nok provoserte da han kom i sekretariatet med 1903 i rating og sa han skulle spille i Junior-A. Men da Paul Svedenborg fikk høre at Landsdelens håp i Junior-A fikk problemer med å få spille i øverste klasse kom det en regle om hvorfor Nordnorsk Sjakkforbund aldri burde vært lagt ned og hvilken urett de sørpå utviste han i sin tid. Han fulgte tett med på alle partiene min under Norgesmesterskapet og ga meg tips underveis og gode hengeparti-analyser i et av partiene. Slik knyttet vi et vennskapsbånd der og da i Randaberg 1989 og etter det har det alltid vært hyggelig å møte Paul og snakke sjakk. Han er et oppkomme av historier og en meget sterk sjakkspiller og sjakktenker.


Sven Wisløff Nilssen og Paul Svedenborg utkjempet mange harde slag på 90-tallet
Foto: Arild Ernstsen

I 1991 skulle jeg få gleden av å spille mot Paul under Bodø Open og Caissa ville ha det til at jeg leverte varene og spilte mitt kanskje beste parti fra den aktive karrieren min i sjakk som varte i drøyt 10 år. Jeg spilte på de posisjonelle strengene i sjakk og fikk et stadig større overtak som til slutt førte til en trekktvangssituasjon i sluttspillet. Da var jeg alt materiell over og partiet er like lærerikt i dag som det var den gang. Det inngår da også i Svens Sjakkskole og handler om det å ha en sortfeltstrategi. Senere skulle jeg spille mange partier mot Paul i både klassisk sjakk og i lynsjakk og to ting kjennetegner nesten alle partiene. De fikk en avgjørelse og de var utkjempet med hard kamp!

I dag er fyller Paul hele 70 år og han er like levende opptatt av sjakk som han alltid har vært. Lynsjakken på nettet er kanskje ikke like brilliant som for 10-15 år siden da han fortsatt i enkeltpartier kunne utfordre noen av de beste i verden. Det går fortsatt gjetord om de oppgjørene i nordnorsk sjakk og det er liten tvil om at Paul hadde sin største spillestyrke nettopp i lynsjakk. Han er stadig innom Narvik Sjakklubb og i forrige uke banket han inn en oppsiktsvekkende rekke med stolper mot klubbens beste menn. 13 av 13 i Narvik Sjakklubb er ikke hverdagskost selv for Paul - men hvor mange ganger han har hatt 100% på klubbkveldene vet ingen - det er nemlig svært mange ganger. Paul er i en liga for seg selv i Narvik og en legende i nordnorsk sjakk. Gratulerer med dagen gode Paul - Sjakkfantomet ønsker deg alt godt i årene som kommer!

 

Her kan du se Pauls sitt OL-parti under med rene Stockfish vurderinger hos Lichess
 

Her kan du se den 17 år gamle Paul Svedenborg svinge pisken under sjakk-OL i 1964 kommentert av Your's Truely:

 

Aronian vinner Grenke Classic 2017 i stor stil


Den fortjente vinneren av Grenke Classic 2017 - Levon Aronian
Foto: Georgios Souleidis

Levon Aronian klinket til og vant Grenke Classic 2017 i stor stil. Etter å ha innledet med remis mot hjemmehåpet George Meier så møtte Aronian en hardtspillende Magnus alt i andre runde. Det partiet ble litt av en thriller! Begge parter ønsket å legge den andre i gulvet og de kjempet med nebb og klør i et spanskt parti der Magnus var hvit og der Magnus satt i førersetet. Det bygget seg opp en spennende stilling der alt kunne skjer, men der Magnus hadde sjansene. Han kunnet vunnet partiet med 34.Sfe5! som vinner en offiser, i stedet satset han på å vinne en offiser i varianten: 34.Dxe4? Sf4+ 35.Kg3 Se2+! - men dessverre for de norske fargene fikk Aronian i denne varianten mye motspill med den frie c-bonden som viste seg å være nok til å klare remis. Magnus kom riktignok inn i et sluttspill med K+T+S+bonde mot D, men dette lot seg på ingen måte vinne. Synd for Magnus - men etter dette fikk Aronian ett absolutt løft i turneringa og fortsatte med fire strake seire i rundene 3-6! Han nedla i tur og orden Maxime Vachier-Lagrave, Matthias Bluebaum, Arkadij Naiditsch og Hou Yifan. Strålende spill av Aronian som dermed vant turneringen klart allerede en runde før slutt! Dermed kunne han slakke på slipsknuten og kose seg i siste runde mot Caruana der han lekende lett spilte opp nok en vunnet stilling. Men dette var en komplisert stilling der Aronian etter 42 minutters tenkepause forregnet seg og spilte bort vinsten. Remis.

Dermed vant Aronian årets Grenke-turnering og Magnus gjorde et mer lurvete inntrykk enn det jeg forventet på forhånd. Han kom aldri inn i bobla si og spilte aldri så presist som vi er vant med at Magnus gjør. De sterke trekkene som kom gang etter gang etter gang for kun tre år siden - uteblir nå. På meg virker det som om Magnus har fått et forsinket ungdomsopprør - en slags identitetssøken som er naturlig i slutten av tenårene. Det vil i så fall forklare mye og det vil være naturlig. Uansett blir det spekulasjoner å gå dypere ned i dette, så vi lar det ligge og lar den nye hårfrisyren tale for seg.



Den tidligere fotomodellen vakte oppsikt med sin frisyre under Grenke Classic
Foto: Georgios Souleidis

Magnus er fortsatt kongen av sjakk - han er både verdensmester i sjakk og den klart høyest rangerte spilleren. Men han er i fall - 6 nye elopoeng gikk tapt i Grenke og de nest beste ser ikke ut til å ha samme respekt for han som tidligere. Grep må dermed tas om Magnus ønsker å opprettholde posisjonen sin som verdens ubestridt beste sjakkspiller. I Tyskland spilte Magnus for mange remiser. Han startet alt i første runde med en svartremis mot hjemmehåpet Bluebaum, så ble det remis mot Aronian, Hou Yifan og Caruana på stripe før Magnus flesket til med en svartseier over George Meier i en flott Grunfeld. Men to remiser avslutningsvis mot Naiditsch og Vachier-Lagrave egnet seg ikke til å imponere oss - til det har Magnus for mange strålende turneringsresultater fra før. Tvert i mot var dette urovekkende svakt av Magnus, men litt av skylda må kanskje den fatale trekningen få. Magnus trakk nemlig de svarte brikkene mot alle i bunnen og dermed fikk han aldri opp det press-spillet med de hvite brikkene vi ønsket oss. Når så Caissa ikke spilte sammen med han mot Aronian - ville det seg ikke. Andreplass sammen med Caruana er likevel ikke et direkte dårlig resultat - men siden Magnus ønsket å revansjere årets Wijk aan Zee med en førsteplass i Tyskland - så var og ble det skuffende med 4 av 7 mulige poeng. Neste oppgave for Magnus er Norway Chess 2017, og da håper vi at Magnus igjen er i slag og at sveisen sitter som den pleier.

Vi tar en titt på Aronian sitt flotte vinstparti mot Vachier-Lagrave fra tredje runde:

 

 

Du finner partier og turneringstabell hos Chessgames.com

Løsningen på Påskequizen 2017


Audun Pedersen vinner sjakkboka "Mastering Chess Middle Games" med leksjoner fra den russiske sjakkskole

Her er svarene på Påskequizen til Sjakkfantomet!

Audun Pedersen fra Tromsø har vaket i sivet på de siste quizene med stadig høyere poengsum. I påskequizen fikk han den imponerende poengsummen 32 av 36 mulige. Kun på spørsmålet om rådet Bobby Fischer fikk i Manhatten Chess Club svarte han helt blankt. Vi ser på svarene med noen av Audun sine refleksjoner.
  

Spørsmål fra Nord-Norge

1. Sjakk og brødre er et evig tema og Norge har mange gode sjakkbrødre. I dag vil jeg frem til hvem som er Nord-Norges tredje sterkeste brødrepar opp gjennom tidene rent sjakklig? (Den svakeste av disse to brødrene hadde en nasjonal topprating på 1999...)

Svar: Paul og Dag Svedenborg er selvfølgelig sterkest, mens Pål og Jon Kristian må være nummer to. Nummer tre er ikke helt opplagt da... Leif og Alf Jonsson fra Tromsø er her tidlige kandidater. Leif ble Nordnorsk mester i 38 og broren holdt minst samme nivå. Og begge vant en drøss med klubbturneringer i Tromsø. Men - det er ikke de du er ute etter, de var aktive lenge før ratingens tidsalder og nivået var nok lavere da. Jon og Endre er også hotte navn, men kan ikke se at Jon har vært helt oppe i 1999 i rating. Men så er det de som argumenterer for at norsk rating faktisk er rammet av deflasjon ;) Ellers har vi brødrene Esbensen (eller er Arnt og Hans Fredrik brødre?) og brødrene Kjell Ole og Bjarne Kristensen, men heller ikke her har svakeste spiller vært oppe i 1999. Og hva med karer som Ernst og Werner Lockertsen -  begge med klubbmesterskap for Tromsø (Ernst muligens også for Narvik?) og høye plasseringer i NNM?

Men jeg tror du er ute etter Jan Sigmund og Alf Ole Berglund. Og da er svar omsider avgitt.

2. Sigurd Svedenborg var ikke bare kjent for sjakkens sin i Narvik by - hvilken annen aktivitet var han viden kjent for?

Svar: Fotball (han spilte for Mjølner).

3. En Tromsøspiller har faktisk fått et parti inn i en relativt kjent sjakkbok om verdens beste sjakkpartier. Hva heter denne Tromsøspilleren, og når ble partiet spilt?

Svar:  Boka het: "A Gnat May Drink: One Hundred Annotated Games of Chess from 1900 to 1999" og er skrevet av Jonathan Hinton. I omtalen av boka skriver Øystein Brekke på web at et parti av Pål Jensen fra Tromsø er inkludert - partiet hans mot Kai Nilsen fra juniorklassen NM i 1959.

4. Hvor mange by- og klubbmesterskap har Frans Larsen i Tromsø Sjakklubb i klassisk sjakk?

Svar: 9 (6 bymesterskap og 3 klubbmesterskap)

5. Gunnar Johnsen hadde mange forbløffende sterke prestasjoner i Eliteklassen i sjakk - han hadde en nordnorsk mentor av internasjonalt kaliber som hjalp han med forberedelsene hva het denne karen og hvordan har han satt sine spor i sjakkhistorien til evig tid?

Svar: Nils Adrian Bakke - kjent som problemkomponist. Han har gitt ettermæle sitt et langt liv gjennom en rekke bokutgivelser fra problemkunsten han har skapt. Blant annet "Problemsjakk I Nord" og "Meritter - en samling sjakkproblemer" og "Selection of Bohemian style chess problems".

6. Paul Svedenborg ble et år både Norgesmester i sjakk og lynsjakk-Norgesmester - hvilket år var dette og hvor gikk mesterskapet da?

Svar: I 1967 i Bergen.

 



 

Spørsmål fra Norge

7. Hva heter Norges mest kjente sjakkpar (mann/kvinne) der begge er kjent for sine ferdigheter over sjakkbrettet?

Svar: Silje Bjerke og Torstein Bae

8. Nils Grotnes har to oppsiktsvekkende sterke resultater fra Landsturneringen i sjakk - hvilke to resultater sikter jeg til?

Svar: En 3.plass i 1986 og andreplass i 1992.

9. Hvilken norsk sjakkspiller var den siste som slo Magnus Carlsen i en offisiell lynsjakkturnering?

Svar: Lars Oskar Hauge slo Magnus i en lynsjakkturnering på en treningssamling med Gelfand i 2015.

10. Hvilken nordmann er den eneste som har spilt remis mot Jose Raul Capablanca?

Svar: Ernst Rojahn

11. To nordmenn flyttet i barndommen fra Norge til Sverige og ble begge kjente for å skrive hyllemetere om sjakk på hver sin måte!? Den ene analyserte suspekte flankeåpninger - som riktignok må ha fått oppmerksomhet fra sterke folk som Arne Zwaig og Dag Svedenborg - som elsket sine hyppig spilte flankeåpninger på den tiden. Den andre ble en produktiv sjakkbokforfatter, og kom fra det høye Nord. Hva heter disse to sjakkspillerne som opprinnelig kom fra Norge?

Svar: Rolf Martsens og Jostein Westberg. 

12. Arne Zwaig og Dag Svedenborg må ha hatt et forbilde der ute i den store verden - som var stormester i sjakk - hvem var denne mesterlige spilleren i moderne toppsjakk som senere inspirerte Yassir Sweirawan og som ikke er norsk, men en stor sjakkspiller likevel?

Svar: Duncan Suttles

 

Spørsmål fra verden

13. De fleste klassiske verdensmestrene i sjakk har lært spillet av sin far. To av disse hadde så sterke fedre i sjakk at de under sterke internasjonale turneringer slo en kommende verdensmester i sjakk - hvilke to fedre tenker jeg på nå?

Svar: Vasily Osipovich Smyslov (slo Alekhine i 1912), Henrik Carlsen (slo Magnus i 2000).

14. Magnus har nevnt spesielt en spiller i verdenstoppen som han frykter - fordi denne spilleren har utspilt Magnus ved flest anledninger. Hvem tenker jeg på?

Svar: Levon Aronian.

15. I den tidlige karrieren til Magnus Carlsen var det to spillere som danket Magnus ut hele to ganger hver av viktige events - hvilke to verdensstjerner tenker jeg på?

Svar: Levon Aronian og Gata Kamsky. (Fra VM og World Cup). Jeg gir Audun 1/2 poeng for Ian Nepomniachi som slo ut Magnus fra to ungdomsmesterskap som var relativt høythengende i ungdomsårene.

16. Det finnes tre søstrepar der begge har oppnådd stormestertittelen i sjakk! Hvilke tre par tenker jeg på?

Svar: Judit og Susan Polgar & Tatiana og Nadezhda Kosintseva & Mariya og Anna Muzychuk.

17. Norge er i ferd med å få sin stormester nr. 14, men hvor mange finske stormestre har vi hatt?

Svar: Heikki Westerinen, Yrjø Rantanen, Erno Bøøk, Heikki Kallio, Jouni Yrjøla, Tomi Nyback. Bøøk ble utnevnt som æresstormester av FIDE i sin tid.

18. Da Bobby Fischer møtte legenden William Lombardy for første gang fikk fra Marshall Chess Club til Manhatten Chess Club i New York spurte William Lombardy den unge Fischer han om hva han ønsket å oppnå med sjakken? Fischer sa han skulle bli verdensmester! Da ga Lombardy Fischer det beste rådet han noensinne kunne fått - hvilket råd ga William Lombardy Fischer i sjakklubben på Manhatten?

Svar: Studer sluttspillet!



Vi gratulerer vinneren Audun Pedersen fra Tromsø Sjakklubb!
Foto: Ingeborg G. Hallanger

Sjakkfantomets Påskequiz 2017


Påskequiz hos Sjakkfantomet er tiden på året der du får sjekket ut hva du kan rundt sjakken

 

Årets Påskequiz er som alltid vanskelig, men ikke verre enn at du har lyst til å være med i å konkurrere om en bokpremie og en OL-pin her hos Sjakkfantomet!


Spørsmål fra Nord-Norge

1. Sjakk og brødre er et evig tema og Norge har mange gode sjakkbrødre. I dag vil jeg frem til hvem som er Nord-Norges tredje sterkeste brødrepar opp gjennom tidene rent sjakklig? (Den svakeste av disse to brødrene hadde en nasjonal topprating på 1999...)

2. Sigurd Svedenborg var ikke bare kjent for sjakkens sin i Narvik by - hvilken annen aktivitet var han viden kjent for?

3. En Tromsøspiller har faktisk fått et parti inn i en relativt kjent sjakkbok om verdens beste sjakkpartier. Hva heter denne Tromsøspilleren, og når ble partiet spilt?

4. Hvor mange by- og klubbmesterskap har Frans Larsen i Tromsø Sjakklubb i klassisk sjakk?

5. Gunnar Johnsen hadde mange forbløffende sterke prestasjoner i Eliteklassen i sjakk - han hadde en nordnorsk mentor av internasjonalt kaliber som hjalp han med forberedelsene hva het denne karen og hvordan har han satt sine spor i sjakkhistorien til evig tid?

6. Paul Svedenborg ble ett år både Norgesmester i sjakk og lynsjakk-Norgesmester - hvilket år var dette og hvor gikk mesterskapet da?

 

 

Spørsmål fra Norge

7. Hva heter Norges mest kjente sjakkpar (mann/kvinne) der begge er kjent for sine ferdigheter over sjakkbrettet?

8. Nils Grotnes har to oppsiktsvekkende sterke resultater fra Landsturneringen i sjakk - hvilke to resultater sikter jeg til?

9. Hvilken norsk sjakkspiller var den siste som slo Magnus Carlsen i en offisiell lynsjakkturnering?

10. Hvilken nordmann er den eneste som har spilt remis mot Jose Raul Capablanca?

11. To nordmenn flyttet i barndommen fra Norge til Sverige og ble begge kjente for å skrive hyllemetere om sjakk på hver sin måte!? Den ene analyserte suspekte flankeåpninger - som riktignok må ha fått oppmerksomhet fra sterke folk som Arne Zwaig og Dag Svedenborg - som elsket sine hyppig spilte flankeåpninger på den tiden. Den andre ble en produktiv sjakkbokforfatter, og kom fra det høye Nord. Hva heter disse to sjakkspillerne som opprinnelig kom fra Norge?

12. Arne Zwaig og Dag Svedenborg må ha hatt et forbilde der ute i den store verden - som var stormester i sjakk - hvem var denne mesterlige spilleren i moderne toppsjakk som senere inspirerte Yassir Sweirawan og som ikke er norsk, men en stor sjakkspiller likevel?

 

 

Spørsmål fra verden

13. De fleste klassiske verdensmestrene i sjakk har lært spillet av sin far. To av disse hadde så sterke fedre i sjakk at de under sterke internasjonale turneringer slo en kommende verdensmester i sjakk - hvilke to fedre tenker jeg på nå?

14. Magnus har nevnt spesielt en spiller i verdenstoppen som han frykter - fordi denne spilleren har utspilt Magnus ved flest anledninger. Hvem tenker jeg på?

15. I den tidlige karrieren til Magnus Carlsen var det to spillere som danket Magnus ut hele to ganger hver av viktige events - hvilke to verdensstjerner tenker jeg på?

16. Det finnes tre søstrepar der begge har oppnådd stormestertittelen i sjakk! Hvilke tre par tenker jeg på?

17. Norge er i ferd med å få sin stormester nr. 14, men hvor mange finske stormestre har vi hatt?

18. Da Bobby Fischer møtte legenden William Lombardy for første gang fikk fra Marshall Chess Club til Manhatten Chess Club i New York spurte William Lombardy den unge Fischer han om hva han ønsket å oppnå med sjakken? Fischer sa han skulle bli verdensmester! Da ga Lombardy Fischer det beste rådet han noensinne kunne fått - hvilket råd ga William Lombardy Fischer i sjakklubben på Manhatten?

Siste frist for innlevering til Sjakkfantomet@gmail.com er torsdag 20. april 2017
 


Leksjoner fra den russiske sjakkskole er en meget god bok og premie i Sjakkfantomets Påskequiz 2017

Wesley So sin solskinnshistorie


Wesley So i London der han tok hjem pokalen i både London Chess Classic 2016 og i Grand Chess Tour
Foto: Ray Morris-Hill | Gallery www.rmhphoto.eu

Wesley So er tre år yngre enn Magnus og et særdeles stort naturtalent i sjakk. Det vitnet allerede stormestertittelen han tok i 2007 om - da var han nettopp fylt 14 år gammel og han jaktet allerede på Magnus sine rekorder. Allerede året etter - i 2008 - tok Wesley So den første rekorden fra Magnus da han passerte 2600 i rating noen dager før han fylte 15 år. Ja, for Wesley So er født 9. oktober 1993 og 1. oktober 2008 oppnådde det filippinske stortalentet 2610 i FIDE-rating. Han fullførte skolegangen sin på Filippinene der han fikk en kristen skolegang og det forklarer nok noe av hans overbevisning i dag om at alt godt som skjer han - stammer fra Gud. I Nord-Europa rister vi litt på hodet av en slik tankegang - men Wesley So virker oppriktig lykkelig, og han virker å ha hatt en etter forholdene bra oppvekst tross foreldre det ikke bare går lovord om. Han gikk først på Jesus Good Shepherd School og senere på St. Francis of Assisi College og etter fullført skolegang i hjembyen sin på Filippinene fikk han i 2012 innvilget et sjakkstipend hos Webster University i USA. Dette var gull for Wesley So som fant en kristen vertsfamilie i statene som han bodde hos mellom slagene på Universitetet. Det er ingen kjære mor om en kommer til USA fra Asia - og en må klare seg selv 100%, og med hjelp fra vertsfamilien har Wesley klart å ri to hester - nemlig både den sjakklige og den livsmessige hesten. Han har fått mer ro i sitt personlige liv det siste året og skapt seg en sjakkarriere av de sjeldne. Stor bedre kan det ikke gjøres om du kommer fra fattige Filippinene og vier livet ditt til sjakken.

I 2014 ble Wesley virkelig attraktiv på både den ene og den andre måten. Altså både sjakklig- og økonomisk sett. Da han begynte på universitetet hos Susan Polgar i august 2012 var det fremdeles ingen som hadde tatt steget fullt ut under Polgars sjakkakademi og kommet inn i verdenseliten i sjakk. Men Wesley var allerede godt på vei og med han fikk de en som virkelig tok steg. Alt i oktober 2014 vant han "The Millionare Chess Tournament" - en virkelig storturnering - og med rikdommen kom problemene seilende på ei fjøl fra flere kanter. Universitetet, adoptivforeldrene og hans biologiske foreldre ville ha sin bit av Wesley. Da valgte han å satse på adoptiv-foreldrene i USA og på et profesjonelt liv som sjakkspiller. I november samme år fikk han fyken på universitetet og tidlig i 2015 annonserte han valget sitt om å slutte studiene helt, for å kunne satse fullt o helt på en profesjonell sjakkarriere - og se hvordan det gikk. Han hadde på dette tidspunktet nettopp fått et ja til å representere USA innen FIDE og dette var med på å forme valget til Wesley So. Det gikk da også strålende, og like etter vant han den 22 Bunratty sjakkfestivalen i Irland. Han vant så en match over David Navara i Tjekkia, og så kom de store triumfene trillende inn! Wesley hadde alt i februar 2015 - da han gikk profesjonell - en rating på 2788 - så han var nesten dømt til å lykkes i sitt valg, men det må ha vært stort å vinne Superfinalen i Bilbao i 2015 foran folk som Anish Giri og Vishwanathan Anand allerede på sensommeren. Lykken for Wesley stoppet ikke der.

I 2016 fikk han Stamfords stipendet som ga han mer økonomisk trygghet - og mer amerikansk goodwill. Dette skulle bli Wesley So sitt store år da han vant både Sinqfield Cup, London Chess Classic og The Grand Chess Tour sammenlangt! Men mer skulle komme - jeg holdt på å si fra oven - for en blir nesten ørlite religiøs over å se Wesley So sin suksess i 2016 der alt klaffet. Ja, for han var virkelig i støtet dette året og tok lederskap på tredjebordet til USA under sjakk-OL i Baku. Vi var altså i Garry Kasarovs fødeby og med Wesley So som den tøffeste på det amerikanske laget tok USA et meget velfortjent gull og Wesley selv tok også et individuelt OL-gull som beste tredjebordspiller under OL. Dette er utvilsomt Wesley So sitt største øyeblikk i sjakk-karrieren så langt.



Wesley So med sin individuelle gullmedalje under sjakk-OL
Foto: Emelianova

Du trodde kanskje at suksessen sluttet der? At når Wesley møtte Magnus til dyst, så ble han puffet ned? På ingen måte! Wesley So har vært turneringskonge i sjakkverdenen siden han vant Sinqfield Cup 2016. Han har også klatret jevnt og trutt på verdensrankingen og per 1.1. 2017 passerte han 2800 i rating og han vant like godt årets høydepunkt i Wijk aan Zee - Tata Steel -turneringen som er årets eneste 13 runders turnering der mange av de aller beste konkurrerer. Magnus var der, det samme var Aronian, Anish Giri, Sergey Karjakin og vidunderbarnet Wei Yi - men ingen av disse kunne stoppe fenomenet Wesley So som toppet tabellen og til slutt kom Wesley et helpoeng foran verdensmester Magnus Carlsen. Dermed er han oppe i ryggen på Magnus på verdensrankingen med 2822 i rating, mot Magnus sine 2838. Det blir et spennende år vi skal se fortsettelsen av - for hvem kan stoppe Wesleys fremgang? I skrivende stund har Wesley hele 62 partier spilt uten nederlag - kan det fortsette mye lengre nå? Ikke vet jeg, men imponerende er det!

Det jeg liker med Wesley So er at han er seg selv på godt og vondt. Men det mener jeg at han står frem som den han er - han virker ikke å skjule noe og at han lever ut sine innerste drømmer. Utover gudstroen må han ha troen på seg selv, og i sin måte å leve eget liv på til tross for motstanden han har møtt. Jeg liker også spillestilen hans godt. Han spiller alltid hardt på vinst mot svakere motstand, mens han mot Magnus, og noen få andre, ser sine begrensninger og han spiller da svært solid mot disse. Dermed slipper vi å se en ny Anish Giri som er remiskonge - i stedet ser vi en frisk, og spennende, angrepsspiller som stadig behersker mer av det totale spillet.

I 2016 fikk Wesley So sin første russiske sjakktrener. Det var anerkjente Vladimir Tukmakov som fikk denne drømmejobben. Han skulle forme en uslepen diamant til noe verden ikke har sett tidligere - en storslått sjakkspiller som kunne tukte Magnus Carlsen på sitt aller beste. En må si at Tukmakov har lyktes godt når en ser på turneringsseirene til Wesley So i 2016 og 2017. Det blir nå spennende å følge Wesley So videre og se hvor langt strikken vil strekkes. I skrivende stund leder han det amerikanske mesterskapet alene, et halvpoeng foran folk som Caruana og Nakamura. Det er bare spilt 6 av 11 runder - så det gjenstår å se om Wesley So nok en gang drar det hele hjem - men imponerende er uansett historien om Wesley So.

Du kan følge det amerikanske mesterskapet hos chessgames.com
 

Her er Wesley So sin flotte vinst mot Alexander Onischuk fra årets amerikanske mesterskap kommentert:

 

Magnus Carlsen, sjakken og livet


Er Magnus Carlsen i ferd med å bli konge også utenfor de 64 felter?
Foto: Emelianova

Når Anatoly Karpov uttaler seg - lytter man. Etter Wijk aan Zee 2017 mente Karpov å se at Magnus Carlsen var i en sjakklig krise og til nettstedet Matt & Patt uttalte Karpov seg på følgende måte om Magnus sine sjanser i den kommende VM-matchen i 2018: "Hvis Carlsen kommer tilbake på samme nivå som for to år siden, så tror jeg ingen kan slå ham. Han er i en sjakklig krise nå. Hvis han kommer seg gjennom den, så blir det vanskelig for de andre." Hva er det så Karpov har spottet som få andre observatører har sett?

Kanskje at Magnus har vært litt utilpass med livssituasjonen sin. At dette har gjort han mer labil enn han har vært tidligere og at det også gir seg sjakklige utslag? Stemmer dette er det veldig naturlig og vi så særlig den labile Magnus Carlsen - med flere følelsesmessige utbrudd under VM-matchen i New York da han blant annet stormet forbi all presse og videre inn på pressekonferansen, bare for å roe seg ett minutt, før irritasjonen tok han igjen, og han fløy ut fra pressekonferansen og til hotellet. Vi så det også under VM i lynsjakk der han hudflettet Radoslaw Wojtaszek verbalt for TV-publikumet her hjemme for dårlig spill mot Karjakin i stedet for å gå i seg selv. Mønsteret om en labil Magnus fikk vi også se da han ikke orket mer av premieutdelingen, der han tok andreplass bak erkerivalen Karjakin, i VM i lynsjakk. Magnus var skuffet og viste det for en hel verden. Han hadde også et primalskrik oppe i loungen under dette VM'et der Henrik Carlsen, og et par av søstrene var til stede. Magnus trodde da at rommet de var i hadde bedre lydisolering enn det som faktisk var realiteten. Disse hendelsene vitner om noe nytt i Magnus sitt sjakkliv - og sammen med episoder over brettet der han overser ting han normalt ikke gjør - så vitner det om et væromslag i Magnus sitt liv. Kanskje er han i en liten krise - kanskje ikke. La oss ta en titt på det vi kan spekulere i med en viss tyngde.

Karpov har ikke spottet det væromslaget eventuelt består i - han har ikke sett alle de følelsesladde utbruddene på norsk TV og han støtter seg nok hovedsakelig på følelser og det han ser over brettet. Nå har en tidligere verdensmester svært velutviklede følelser rent sjakklig sett - så disse skal vi ikke kimse av. Ei heller interesserer han seg for alt utenomsnakk - hans agenda er sjakken og der ser han altså symptomer på at noe galt er på ferde. At Magnus ikke spilte like sterkt i Wijk aan Zee i år som han som han normalt har gjort de siste årene - at trenden går ned. Stemmer dette? I dag kan vi regne ut noe som heter Quality of Play som gir en fin pekepinn på hvor sterkt en spiller i en turnering. Vi tar en titt.

Vi ser på tallenes tale:

Tata Steel 2015 - snitt QP: 92.69 (basert på 13 partier) - Carlsen vant med 9 av 13
Tata Steel 2016 - snitt QP: 93.22 (basert på 12 partier) - Carlsen vant med 9 av 13
Tata Steel 2017 - snitt QP: 91.60 (basert på 10 partier) - Carlsen nr.2 med 8 av 13

Ja, Magnus spilte noe svakere som vi ser både resultatmessig og i en index fra 0-100 over Quality of Play. Her har jeg tatt ut partier analysert av Stockfish og laget et snitt for turneringene hans basert på minst 10 partier som det kommer frem over. Magnus ga altså mer bort i år, enn det han pleier å gjøre. Ikke så mye mer, men i verdenstoppen ligger djevelen begravet i detaljene. Det er også interessant å se bak tallene. Hvor ga Magnus mest i år? Mot hvem? Angrepsspillere? Posisjonsløver? Unge spillere? Høyt ratede spillere? Lavt ratede spillere? Etter en enkel og høyst overfladisk vurdering ser jeg følgende:

Der Magnus ga mest var mot:

1. Richard Rapport        (20 år, elo 2696, partier spilt 1) QP: 82.77
2. Radoslaw Wojtaszek (30 år, elo 2745, partier spilt 4) QP: 83.28
3. Dimitry Andreikin       (26 år, elo 2734, partier spilt 4) QP: 86.40

Der Magnus ga minst og spilte best:

1. Wesley So               (23 år, elo 2822, partier spilt 8) QP: 97.62
2. Pentala Harikrishna  (30 år, elo 2758, partier spilt 7) QP: 97.12
3. Pavel Eljanov           (33 år, elo 2755, partier spilt 5) QP: 95.10

Ble vi klokere av dette. Egentlig ikke så veldig mye, men litt. Det er ingen veldig klare trender - som jeg klarer å fange opp i hvert fall - men en kan drodle litt rundt resultatene over. Det virker som om Magnus spiller dårligere dess svakere motstand han spiller mot. Det virker også som om Magnus har svakere resultater mot skarptspillende folk - og vi husker tapet hans mot Richard Rapport med skrekk og gru. Aldersmessig spiller han muligens sterkere mot eldre karer, noe som forsterkes av en klar trend. Han spiller på sitt beste mot posisjonsløvene. Vi ser at han mot posisjonsløvene Harikrishna og Eljanov er på sitt aller beste og når vi vet at Wesley So legger inn det solide posisjonsspillet sitt mot akkurat Magnus - går kabalen opp. Magnus er på sitt beste i rolige stillinger mot folk han har erfaring med og har spilte mange partier mot. Logisk? Ja! Hvorfor? Fordi en stor del av Magnus sitt spill er "å spille mannen" - han spiller ikke bare stillingen slik han påstår selv - han spiller på motstanderens svakheter og på "den menneskelig faktor". Derfor liker Magnus å kjenne sine motstandere best mulig og derfor kan han tape i første oppgjør mot en gitt spiller. Tenk Anish Giri og Richard Rapport. Magnus er best når han er varm i trøya og det er logisk siden han også er den beste sjakkspilleren som kan spille på flest strenger.

Så tallene viser at Magnus ikke er i noen sjakklig krise. Tallenes tale viser derimot han har en klar dupp for tiden - og dette fanger selvsagt en kar som Karpov opp - men en krise blir for sterke ord. Magnus har en litt negativ trend - og når Wesley So så har sett sitt snitt til å suse oppover verdensrankingen og bli nr. 2 i på ranking-listen - så synes det skummelt. Og skummelt er det selvsagt for trender må brytes - ellers blir raskt et paradigmeskifte i sjakken - og det ønsker vi oss ikke siden vår Magnus er både verdensmester og verdensener! Vi ønsker selvsagt flere sødmefylte karameller med turneringer der Magnus imponerer. Men det har vært et væromslag siden 2015 da Magnus hadde 2876 i rating - til i år da han er nede på 2838 i mars måned. Fra sol og skyfri himmel med 2900 i sikte til skyer på en solskinnsdag og Wesley So i ryggen... Slikt legges det merke til. Hva kan dette skyldes? Magnus skal jo være i sin beste alder! Jeg velger å spekulere litt her fordi det gir mening å filosofere litt rundt Magnus sin utvikling slik Sjakkfantomet alltid har gjort det.

Det første jeg tenker på er at Magnus ikke har frigjort seg helt fra familien rikig enda. At han under VM i sjakk hadde far og søstre som støttespillere, mens Karjakin hadde barn og kone, er et tegn på dette. Magnus er nå 26 år gammel, og da er det naturlig at en er i slutten på en modningsprosess der en får en distanse til foreldrene sine - noe som normalt skjer tidligere. I Magnus sitt tilfelle har faren betydd enormt mye for han, og det har utvilsomt resten av familien også - men alt har sin pris. Når Magnus ikke har hatt noen kjæreste - og et virkelig privatliv utenfor den nære familiens sfære - så har det falt seg naturlig å dyrke de gode relasjonene til familien sin. Det har vært en vinn & vinn situasjon slik jeg ser det - der familien får igjen i både hard valuta, og på andre områder, når de gir av seg selv. Men før eller siden må opprøret melde seg. Før eller siden blir en helt voksen selv og konge i eget liv, og da søker en noe mer enn det mor, far og storfamilien kan by på. Der kommer kjærligheten inn - og dette med å stifte egen familie. For sjakkspillere er det ofte en udetonert bombe, da det ofte vil tar fokus fra sjakken å dyrke et kjærlighetsforhold og når det først skjer - dysses det gjerne ned utad at sjakkresultatene faller på grunn av dette.

Vi kan kanskje si at Magnus ikke har gjort seg fullt ut ferdig med modningsprosessen sin - så sent som i 2016 og at han har levd et rikt sjakkliv sammen med familien, der han har vært dyktig og oppnådd stor suksess. Etter hvert må han modnes videre, og bygge et eget liv med sjakken som ingrediens og nå meldes det at han har funnet seg en dronning utenfor de 64 rutene og det forandrer en del ting. Ingen slipper som kjent fri fra kjærligheten, og når først amors piler rammet Carlsen - så ble det en nordnorsk dronning på 22 år han falt for. Hun kommer fra Nordland, og de ble et par på Valentinsdagen 14. februar 2017. Romantisk. I et intervju med The Telegraph i 2015 innrømmet Magnus at han aldri har vært ordentlig forelsket, og selv om jeg vet at han har hatt en kort romanse med blant annet en norsk sjakkspiller noe tilbake i tid, så virker det som om kjærligheten nå har rammet han for alvor.

Det er bra! Det måtte komme og vi unner Magnus alt godt. Men samtidig betyr det en brytningstid emosjonelt, i forholdet til familien og i forhold til det å sjonglere sjakktid med tid til kjæresten og hennes behov. Jeg vet ikke hvor lenge forholdet har vart, men Magnus ble observert en hel uke i vinterferien oppe i Vesterålen - så han satser altså friskt slik seg hør og bør. Dermed blir det spennende å følge sjakkesset videre, og se hvordan han takler den nye gambiten som han må spille fremover. En gambit der han må ofre sjakktid for å få tid til sin kjære og det sosiale liv. En gambit som øker komplikasjonsgraden i turneringsspillet hans da han får et mer emosjonelt, og uavklart liv, enn det han har hatt tidligere, og en gambit som gir spennende nye muligheter, da vi nå virkelig for se hva som bor i Magnus som sjakkspiller og verdensmann. Holder han nivået vil det nemlig være særdeles imponerende! 

Magnus har aldri virkelig cashet inn sin "opptjente kapital" slik Petter Nortug og Marit Bjørgen har gjort det også utenfor sporet. Magnus har nemlig ikke utnyttet sin status, sine penger og sin maktposisjon til annet enn å posisjonere seg videre i livet ved å dyrke sjakken, og ved å ha en strålende karriere foran seg der han også investerer midlene sine klokt slik at de formerer seg. Dette er selvsagt vel og bra, men for Magnus selv kan det være noe uforløst ved dette å ikke kunne ta en Petter Northug - å dra den helt ut! Leve det glade livet med online-poker, bade i damer på byen og la følelseslivet få bruse litt. Magnus har en valuta som han ikke har brukt. En mulighet som de fleste mennesker ville cashet inn på, har han kun investert i fremtiden og som alle vet må en før eller siden cashe ut av sin opptjente kapital om den skal gi mening i eget liv. Det er derfor særdeles naturlig at Magnus strir med mange tanker i livet sitt nå som også vil prege sjakken hans i enkeltpartier. At spillet faller litt er jo naturlig i en slik livssituasjon. Bare se på Kramnik da han fant sin nye identitet som voksen. Magnus ønsker nemlig å utvikle horisonten, finne sin utvidede identitet og skape et eget liv der han selv er numero uno i eget liv. Det fortjener han, og vi ser frem til å følge Magnus videre over sjakkbrettet - og vagt følge med på hans private liv. Dette blir selvsagt på avstand, og vi ønsker han lykke til med alle de nye trekkene han har foran seg i sitt livs gambit - som han må spille med både klokskap og dyktighet - men også så friskt at han får smake på livets sødme slik han har fortjent det.

Ja, for Magnus ønsker utvilsomt å være mer enn bare sjakk Magnus! Han ønsker å være et helt menneske, og hele mennesker har mange jern i ilden - og ulike livsfaser der de gjør ulike ting. Derfor er ikke karrieren eller livet til noen sjakkspiller strømlinjeformet. Den 11. verdensmester Bobby Fischer gikk opp som en rakett og gjorde sin månelanding i 1972 - men etter det hadde han ingen plan for livet sitt og alt falt i fisk. Slikt kan en lære noe av, og Magnus vet å posisjonere seg mot en fall etter at karrieren er slutt - det er jeg sikker på. Nå har Magnus utvilsomt mange gode år foran seg på sjakkbrettet, men han har også store muligheter utenfor de 64 felter når den tid kommer.

Kramnik på sin side fant sin kone Marie-Laure tidlig på 00-tallet, og de giftet seg i 2006 og etter det har han fått to barn og sjakk-karrieren hans ser ut til å bli lang på tross for det utsvevende liv i tenårene, som han tok avstand fra og som han vendte rygget mot. Deretter jobbet han seg opp til match mot Kasparov, og på tross av sin revmatisme har Kramnik vært i verdenstoppen i mer enn 20 år. Kasparov på sin side har flere ekteskap bak seg, flere barn - men har alltid satt seg selv først. Det er også en vei å gå - å ikke spille en gambit der tid ofres - men la andre ofre i stedet for en selv. Det tror jeg ikke er veien Magnus vil gå, og dermed får vi spennende tider siden Magnus nå skal finne seg selv, finne en ny måte å leve livet sitt på, og samtidig sannsynligvis forandre minst mulig ellers.

Vi ønsker han selvsagt lykke til videre og ser på et hurtigsjakkparti med 15 minutter per spiller og 3 sekunders tillegg som Magnus spilte mot Wesley So på søndag. Magnus vant i stor stil med de svarte brikkene og spilte så sterkt at alle som har bekymringer - bør legge dem til side. Dette går bra og Magnus er inne i en spennende prosess som måtte komme før eller siden.

Her er Magnus sitt flotte parti mot Wesley So:

 

Sjakkfantomets skatt og Rojahns dobbelte tårnoffer

<KENOX S860 / Samsung S860>
Norske deltakere under sjakk-OL i Argentina med Ernst Rojahn helt til høyre og hans vordene hustru i midten
Foto: http://www.ara.org.ar/chs/ajedrez/perlas/alemania.jpg

For noen år siden ga en god venn meg en meget spesiell gave, som jeg satte meget stor pris på. Det var en bok om Adolf Anderssens sjakkliv med mer enn 750 godt kommenterte partier fra Anderssens sjakkliv på 1800-tallet og en rekke diagrammer med oppgaver i slutten av boka! En liten skatt i seg selv - men historien slutter ikke der. Min venn hadde nemlig funnet boka i biblioteket til sin samboers mor og det viste seg at hans samboer var i slekt med Norgesmester i sjakk Ernst Rojahn. Ja, for min sjakkfrelste venn har kommet inn i en kunstnerfamilie med sjakktradisjoner som det fortsatt går gjetord om - og blikket hans sirklet seg raskt rundt denne boka om Adolf Anderssen i deres bokhylle. Ernst Rojahn var nemlig hans samboer, Birgitte, sin grand onkel og etter å ha sirklet og siklet rundt boka i en tid fikk min venn den med seg en vakker dag. Etter den tid ga han den i gave til sin gode venn Sjakkfantomet der den selvsagt kom i bruk. Boka er meget godt lest, først og fremst av Norgesmester i sjakk Ernst Rojahn selv, som utvilsomt har innstudert alle de 751 partiene boka rommer og mer til. Det er rørende å bla i permene mellom en kongegambit og en Evansgambit og tenke på hvordan en spilte sjakk i romantikken og hvordan Ernst Rojahn må ha bladd for hånd i akkurat denne boka for å opparbeide seg spillestyrke nok til å vinne Norgesmesterskapet i sjakk. Det er dermed en liten kulturskatt jeg sitter med mellom fingrene og slikt skal en bla andektig i. Birgitte designet forøvrig den flotte NM-logoen og NM-sidene vi brukte under Norgesmesterskapet i Tromsø sist sommer og er en kunstnersjel som mange i familien Rojahn.


Ernst Rojahns gamle bok om Adolf Anderssen av Dr. Hermann von Gottschall er i Sjakkfantomets hender
 

Ernst Rojahn var fra Tønsberg og spilte for Tønsberg Schackklubb. Han ble dobbelt Norgesmester i sjakk etter krigen med seire i Landsturneringen i 1945 og i storåret 1959. Han deltok i sjakk-OL for Norge i 1939, 50, 52, 54, 56 og 58 - altså i hele 6 sjakk-OL! Han dro altså over Atlanteren med sin forlovede Ruth Block-Nakkerud for å spille i det beryktede sjakk-OL i Argentina i 1939. Block-Nakkerud skulle spille i en dameturnering som gikk parallelt. Den unge Ernst Rojahn selv spilte i Argentina remis mot selveste Capablanca og han vakte i følge Øystein Brekke sin flott bok "Norske Sjakktrekk" oppsikt med sitt kompliserte parti i matchen mot Palestina der han spilte remis mot en viss herr Czerniak i et spektakulært oppgjør du kan se her. Ernst Rojahn gjorde det meget skarpt i sjakk-OL der han totalt spilte 48 partier totalt, og tok sterke 26,5 poeng i kamp mot både stor og liten - altså 55.2% score - noe du kan finne ut hos flotte Olimbase. I tillegg til Capablanca møtte Rojahn folk som Keres, Ståhlberg og Bronstein i sin OL-løpebane - det var tider det! Allikevel er han mest kjent for sitt doble Norgesmesterskap og sitt doble tårnoffer som utgjør dagens parti her hos Sjakkfantomet.

Å studere sine sjakk-klassikere er gull verdt og Ernst Rojahn skulle virkelig få bruk for kunnskapen fra boka om Adolf Anderssen da han spilte mot Angos fra Hellas under sjakk-OL i 1958. Den oppdaterte leser vet selvsagt at uttrykket det dobbelte tårnoffer stammer fra det udødelige parti mellom Adolf Anderssen og Lionel Kieseritzky i London i 1851. Rojahn spilte i Munchen-OL i 1958, på Norges toppbord, og jeg gir ordet til Knut Bøckman og hans flott bok Kongenes spill:

"Selv hadde jeg akkurat avsluttet partiet mot "min greker" med gunstig resultat, så jeg fikk sjansen til å være kronvidne under Rojahns praktfulle nedsabling. Det gikk som en løpeild gjennom den store kongressalen i Deutches Museum, hvor vi spilte, at noe spesielt foregikk på bord 1 i matchen Norge-Hellas, og publikum utenfor sperringene strakte hals, mens spillere av alle nasjoner og styrkegrader strømmet til Rojahns bord og stirret vantro på hans Th5. Spesielt husker jeg den allesteds nærværende Mikhail Tal, den vordende verdensmester, som med sitt velkjente ørneblikk tok situasjonen inn med hele sitt sanseapparat, mens han strakte seg på tærne for å få overblikk. Samme aften ble partiet vist i vesttysk fjernsyn, med stormester Lothar Schmid som kommentator. Partiet vandret verdenspressen rundt, selvsagt, og jeg har sett det omtalt som "det udødelige olympiske parti!"."

Du kan se partiet mellom Rojahn og Angos med Stockfish-analyser og graf her
 

Litt av en historie fra Knut Bøckman der og et spenstig parti vi skal kikke nærmere på:

 

Svens Sjakkskole: Del 9 - Bygge trinn for trinn


I Svens Sjakkskole tar vi opp temaet å bygge sten på sten gjennom delplaner

En av sangene til Klovner i kamp har en strofe som lyder slik: "Si meg hvordan spiser man en hval?" - og det genialt enkle svaret er selvsagt: "En bit av gangen!". Skal du klatre Mount Everest på klassisk vis - så må du ta et skritt av gangen. Mange bekker små gjør nemlig en stor Å. Slik er det også i mange stillinger i sjakk. Du må bygge sten for sten og ta et steg om gangen. Kunsten er da å planlegge. Legge ut en delplan om gangen, og så gå steg for steg gjennom planen videre mens du hele veien holder øyene åpne for taktiske muligheter, andre sideveier, som nye muligheter som dukker opp underveis. Jeg bruker å sammenligne et slikt spill med fjellklatring. Du står på en fjellhylle og ønsker å komme deg opp på toppen. Du vet ikke hvordan ruten blir seende ut, men etter å ha sett deg rundt og funnet tilsynelatende beste vei videre - vet du noen skritt til og slik fortsetter du. Veien blir til mens man går - men den blir også til gjennom litt lengre planer enn bare det å gjøre et trekk. Det krever nemlig litt planlegging å ta et steg av gangen - kunsten er altså å finne bærende ideer som gir fremskritt slik at du hele tiden nærmer deg målet.

Det er særlig i en stillingstype et slikt spill er mulig og det er når du har fratatt motstanderen alt motspill! Magnus er veldig god på akkurat det å frata motstanderen egne planer ved å passivisere han. Det er særlig i sluttspillet dette er relevant - så starten på mange sluttspillplaner er å passivisere motstanderen gjennom å lenke han ned til å forsvar av sine svakheter. Da må du selvsagt først spille godt, skape svakheter i motstanderens leir for så å ha initiativet og presse motstanderen tilbake. Dette er vanskelig - men ikke umulig - hvis du er den sterkeste spilleren av dere. En spiller i sjakkhistorien som var meget god på akkurat dette med å ta et steg av gangen - og som derfor dyrket sluttspillet mer enn noen annen fase av spillet - var Vassily Smyslov. Han spilte ofte mye mer kompliserte midtspill enn det posisjonsløven Capablanca gjorde, men når han først fikk sjansen til å spille et godt sluttspill - så grep han den alltid!

Hva er så oppskriften på et godt sluttspill? Jo, det er ofte trinn for trinn-metoden - det å ta et steg av gangen slik at du til slutt har, ja - spist en hel hval! Det kan altså ta tid, men det er det verdt for å vinne på en så problemfri måte som mulig.

Et typisk scenario på et godt partiopplegg som ender i seier kan være:

1. Du tilriver deg initiativet

2. Du skaper svakheter i motstanderen sin bondestruktur.

3. Når du kan definere et punkt for svakt - utnytter du dette ved å presse bonden eller besette det svake feltet.

4. Når motstanderen forsvarer seg blir han passiv - og du utnytter ofte dette videre ved å skape svakhet nr. 2.

5. Du laverer - det betyr at du spiller på begge fløyer - og presser begge svakhetene slik at motstanderen din blir helt passiv.

6. Du leter etter taktiske tema basert på ting som overbelastning, trekktvang, kongeangrep eller et teoretisk vunnet sluttspill som kan avslutte partiet til din fordel.

7. Du har hele tiden øynene åpne for klart vunnende sluttspillmuligheter, for det å transformere en fordel over i en annen, og mer verdifull fordel, er viktig i sjakk. Det kan være at du har en svakhet å spille mot - men at du i stedet ønsker å presse frem en avklaring der du vinner løperparet i prosessen.

8. Du spiller hjem sluttspillet ved å fullføre et slikt langt løp.



Vassily Smyslov var en av historiens store posisjonsløver og dyktige sluttspillgymnaster
Foto: Wikipedia Commons

Vi skal straks se hvordan Smyslov la sten på sten mot Gligoric ved å finne delplaner hele veien i partiet. Det er utrolig lærerikt. Men først kan du ta en titt på Magnus sitt parti mot Anand i Linares 2009 der han på sett og vis fulgte hele "oppskriften" på et godt parti, som du finner skissert over. Du kan se partiet hos LiChess med Stockfish-analyser og graf. En turnering som er sagnomsust, og som det fortsatt går gjetord om her hos Sjakkfantomet, er Zurich-turneringa i 1953. En eventyrlig turnering som fikk to eventyrlige turneringsbøker av henholdsvis Najdorf og Bronstein og som det er vel verdt å studere. Jeg har i kommentarene til partiet under utnyttet Bronstein sin forklaring av de 5 trinnene Smyslov går gjennom i sluttspillet.  Smyslov sitt store gjennombrudd som sjakkspiller kom for øvrig under VM-turneringen i 1948 der han scoret 11/20, og tok andreplass etter suverene Botvinnik på 14 poeng. Men Smyslov hadde mer på lager og i 1953 vant han altså kandidatturneringen i Zurich med pene 18 av 28 mulige foran sterke folk som Bronstein, Reshevsky, Keres, Petrosian, Najdorf, Geller, Kotov og Taimanov. Det var tider det. Ser en tilbake på partiene i dag er det fortsatt mye å lære av det gode og metodiske spillet til Smyslov og dagens parti er en liten perle i ren sluttspillforståelse. Gligoric bukker en bonde i det tidlige midtspillet - men det er ikke klart om svart kan vinne stillingen etter dette før Smyslov viser vei i vellinga!

Her er en automatisert analyse av Stockfish med graf og feiltrekk

Her er partiet med mine kommentarer og Bronsteins 5-punkts plan:

 

Sjakkfantomets IM-norm i postsjakk


Sjakkfantomet analyserer anno 1995 - her på en kinesisk brett til ære for fotografen
Foto: Privat for Sven Wisløff Nilssen

Postsjakken tok meg i 1991 - etter det var det ingen vei tilbake til seriøs brettsjakk og jeg visste det. Med seriøs brettsjakk tenker jeg på brettsjakk der jeg hadde ambisjoner om å nå potensialet mitt. Frem til år 1990 så trodde jeg nemlig på illusjonen om at jeg kunne bli Norgesmester i klassisk sjakk som en realistisk mulighet - bare jeg trente nok. I 1990 innså jeg at det var umulig uten å flytte til Oslo, noe jeg ikke ville - så viktig var sjakken virkelig ikke blitt forsøkte jeg å fortelle meg selv. Hva var det så som fikk meg til å erkjenne dette? At utviklingen stoppet opp. Resultater - harde resultater - og det faktum at en på den tiden ikke hadde råd til mange Oslo-reiser i løpet av ett år. Dermed ble ikke matchingen hard nok, og motstanden sterk, nok til å gjøre nye steg fremover i hurtig tempo. Det ble ikke motiverende oppgjør mot stormestre, det ble ikke endeløse timer med lynbanking mot sterk motstand i OSS og det ble ikke kursing av sterkere folk på en sulteforet nordlending. Men sulten på god sjakk måtte få utløp et sted og da gjelder det å tenke tilgjengelighet!? I 1990/91 var Internett - slik vi kjenner det i dag - en sagablott. Jeg spilte en sjelden gang på ICS - datidens ICC - alt fra 1991/92 på universitetets maskiner - men så mye nettspill ble det selvsagt ikke. Det ble først en realitet for meg fra sommeren 1996 da jeg fikk internett hjemme. Etter dette ble lynsjakken på nettet det som slukket sjakktørsten og der jeg fikk utløp for sjakktrangen min før jeg startet denne bloggen, eller strengt tatt TBs nettsider i 2006. Etter 1996 startet jeg faktisk aldri mer opp i en ny postsjakkturnering. Da hadde jeg blitt Norgesmester i postsjakk for 1995 - og delt andreplassen i Master Norm 14 - og samtidig tatt 1/2 IM-tittel - i denne normkvalifiserende gruppen og jeg oppnådde til slutt en postsjakkrating på pene 2518. Dette var på den tiden verdenseneren i postsjakk hadde ca. 2720 i rating - så dette var jeg særdeles godt fornøyd med.

Hva lærte jeg så av disse drøye 6 årene med mye postsjakkspilling? Først og fremst lærte jeg mer om posisjonsspillet, om dybden sjakk kan ha og jeg fikk en leksjon i tålmodighet som alle gode sjakkspilleres bør ha som sin sanne venn. Jeg lærte meg å kommentere partier på et høyere nivå takket være bladene "65" og "Postsjakk" der de to dyktige redaktørene Arild Ernstsen og Øystein Sande lot meg skrive og lære mer. Men mest av alt fikk jeg mengdetrening - slik at sjakkforståelsen min nådde nye høyder. Dette fikk jeg først og fremst bruk for som sjakk-kommentator og lynsjakkspiller da turnerings-aktiviteten min var laber på midten av 90-tallet. Jeg sluttet da også med klassisk turneringssjakk som 28-åring i 1997. Jeg lærte også at mange kokker gir mye søl, og at den beste måten å analysere på er alene og at en godt kan få ideer, tips og forslag fra kamerater - men at det nitidige analysearbeidet må gjøre av en selv for at det skal bli skikkelig gjort!

Postsjakk var endeløse timer med analyser - ikke særlig effektive analyser sammenlignet med det jeg gjør i dag - da jeg får mye datamaskinhjelp nå om dagen - men timer med hvileløse perioder der brikker hopper inn og ut av felter og posisjoner for å oppnå de ideene du er på jakt etter skal fungere. Dette er litt av svakheten ved rene menneskelige analyser, og i hvert fall mine analyser den gang. En vil gjerne at noe skal fungere og til slutt finner en kanskje noe som overbeviser en om at akkurat det er tilfelle og så leter en ikke dypere i materien og spiller djevelens advokat slik en burde gjøre. Kort fortalt gikk jeg etter skjønnhetspremien i nesten alle partiene jeg spilte og dette var min største svakhet.

Ellers ble jeg partiredaktør for bladet "Postsjakk" fra og med nr. 2 i 1997. Du kan gratis laste ned alle numrene jeg var parti-redaktør for og skrive ut mine partikommentarer fra spennende postsjakkpartier den gang hvis du ønsker å sammenligne med dagens blogg-kommentarer. Du finner postsjakkbladene for nedlasting på denne lenken. Det var spennende tider og det var første gang jeg brukte ChessBase. Jeg fikk nemlig min første utgave av dette fantastiske programmet i gave fra postsjakkforbundet for å skrive for dem. Det var tider det - jeg jobbet da i barnehage og hadde knapt nok råd til de beste dataprogrammene som den gang kostet skjorta sammenlignet med i dag.

I 1996-1997 spilte jeg med i en Master-Norm turnering der jeg som nevnt tok 1/2 IM-tittel. For å få IM-tittelen må en altså ta to slike napp - men da jeg ikke så at denne tittelen hadde noen positive bruksområder for meg - annet enn å bruse med fjærene - så droppet jeg det å ta denne tittelen hjem selv om det ville vært lekende lett. Datamaskinene var nemlig kommet og det å bruke dem systematisk ville gitt underverker også på spillestyrken i postsjakk - men samtidig brukte de aller fleste dette utyske - så det jevnet seg ut. Uansett var det ikke slik postsjakk jeg hadde spilt og slik postsjakk jeg ønsket å spille. Jeg søkte nemlig - som en sjakkens-Feinschmecker - etter det vakre i sjakken og da tenker jeg på det subjektivt tiltalende for min smak. Så utbyttet fra postsjakken i dag er først og fremst noen få perler som jeg var fornøyd med - og som jeg i dag setter like stor pris på som de beste brettsjakkpartiene mine. Du kan se turneringstabellen som viser at jeg tok 7/10 mulige - ett poeng mer enn nødvendig for IM-norm - i denne Master Norm turneringa i 1996-7. Vi skal se hvordan sjakk vi bedrev i postsjakk midt på 90-tallet - feilfri var den på ingen måte og det var fortsatt stort rom for kreativitet og en stor idérikdom i spillet.

 

Master Norm 14  -  1996-98


 

Her er en automatisert Stockfish-analyse fra LiChess med graf over partiets feil og dets utvikling.


Her er partiet mitt mot Daniel Mostowik fra Polen med Sjakkfantomets litt overfladiske kommentarer:

 

IM Erik Fossan - Stavangers første IM i sjakk


IM Erik Fossan slo Magnus Carlsen med de svarte brikkene under et simultanspill av Magnus med 24 motspillere
Foto: Fotograf hos Arctic Securities  |  Erik Fossans Facebookside

Det er ikke så mange tittelholdere i sjakk jeg føler at jeg kjenner litt på det personlig plan - men IM Erik Fossan er på grensen til å være mer enn en vanlig sjakkvenn av meg - selv om jeg er på hils med flere av våre tittelholdere i sjakk. Grunnen til at jeg kjenner Erik litt bedre er en uke på Gausdal i januar 1992 der vi delte rom, tanker og sportslige utfordringer som bordtennis og blindsjakk sammen. Jeg ble godt kjent med Erik i løpet av denne uka og etter det har jeg altså følt at jeg kjente han litt bedre enn en hvilken som helst annen norsk IM. Erik var på den tiden en av Norges mest lovende sjakkspillere, men vi levde i en annen tid og selv om han var 20 år gammel - og ukysset rent sjakklig, med det mener jeg at han ikke hadde noen fete tittelnormer slik ungdommen har i dag, så hadde han altså allerede en rating på 2376 per januar 1992 - og med det var han rangert som nr. 7 i Norge. Slikt blir en nordlending utvilsomt litt Star Strucked av - men ikke mer enn at jeg slo godt i fra meg i noen av våre dyster når det var tid for konkurranse. Riktignok tapte jeg stort sett hele veien, og særlig i bordtennis fikk jeg så mye pryl! Jeg vant faktisk min første, og eneste pokal i bordtennis, under Mørketids Cup'en i 1976 her i Tromsø - og jeg jeg spilte såpass mye bordtennis i ungdomstiden på fritiden at jeg trodde jeg hadde gode sjanser mot en sjakknerd fra Rogaland!? Men så ble jeg lett match for mester Erik. Han var raskere, mer presis og hadde en serve med en ekkel skru. Nesten som når vi spilte sjakk med andre ord. Derfor syntes han det var mye mer morsomt å se på Kramnik spille bordtennis med sin trener Igor Khenkin der - enn å spille mot en taper fra nord. Så slik ble det etter hvert. For allerede da skjønte vi at turneringsvinneren av Gausdal Troll Masters 1992 - turneringa vi var på - engang skulle bli noe stort! Det å være i rom med Kramnik var stas nok i seg selv egentlig for den 17 år gamle karen var på den tiden, så vidt jeg husker, innehaver av en skyhøy rating på nesten 2600 - uten å inneha noen IM-tittel. Kramnik vant altså turneringen på Gausdal med 6.5 av 9 foran et kobbel av GMer og IMer på samme poengsum - men på dårligere kvalitet. Av dem nevner jeg her kun norske Einar Gausel som tok sitt andre GM-napp på Gausdal, og som var i kjempeform både på, og utenfor, brettet under denne turneringen.

Jeg og Erik delte altså et dobbeltrom og jeg fikk dermed innsyn i en seriøsitet jeg ikke hadde sett maken til tidligere. Han hadde nemlig ikke bare med seg et par Informatorer og en åpningsbok eller to til. Nei, det var for lite og i tillegg hadde han også sin hemmelige, hjemlagde notisbok, som jeg lengtet å slå kloa i! For der sto det garantert mye snasen teori - og garantert litt tvilsom teori vil jeg tro - så jeg sverget til slutt på at det siste utjevnet det første i det lange løp - og kjørte på med min nordnorske stil. Alle forberedelser var dermed gjort før turneringsstart og jeg kunne dermed slappe av før rundene! På den måten får en ferie ved siden av det å spille - men kanskje går det ikke all verden med selve sjakken. Allikevel scoret jeg 4.5 av 9 mulige - og tok altså 50% score - som mange andre norske - blant dem sterke folk som Lars Hjelmås, Atle Grønn og Øystein Dannevig - jeg hadde altså grunn til å være sånn passelig fornøyd med min aller første internasjonale sjakkturnering selv om jeg neppe møtte den sterkeste motstanden der på høyfjellet...

Var jeg litt fornøyd, så strålte Erik Fossan etter at turneringen var over. Han tok nemlig sterke 5.5 av 9 mulige, og med det tok han sitt aller første IM-napp! Skjebnen ville ha det til at jeg også deltok i Eliteklassen det året i 1997. Erik fullbyrdet sin IM-tittel og jeg husker godt en nervøs og spent Erik Fossan som i 7. runde vant et flott parti mot Roy Fyllingen. I de to siste rundene på hjemmebane i Stavanger kunne han dermed fullbyrde sin IM-tittel med to remiser. Hva er vel ikke bedre enn det? På Gausdal tilbake i 1992 spilte nok likevel Erik noe av sin livs beste sjakk - og han pustet og åndet enda sjakk fra morgen til kveld under denne uken vi tilbragte sammen der. Allikevel ble det litt tid til å diskutere både Fjodor Dostoevsky og Immanuel Kant, fotball og sjakk, tro og tvil og selvsagt universets mange underfundigheter. Erik er kunnskapsrik og det var meget hyggelig å bli kjent med han - et hyggelig minne der altså og da også størrelser som Vladimir Kramnik og Peter Heine Nielsen og mange andre sterke folk, vandret rundt blant oss denne uken, så det ble en opplevelse for livet. Riktignok knuste Erik meg i det meste, men på togreisen hjem fikk jeg min revansje da vi spilte blindsjakk. Han kom selvsagt godt ut av åpningsspillet, men etter gradvis å ha blitt utspilt tapte han sluttspillet og da fikk pipen plutselig en annen låt. Nordlendingens aksjer falt fort på Stavangerbørsen - heldigvis tror jeg de har steget igjen og jeg hadde en hyggelig samtale med unge Fossan under sjakk-OL i Tromsø i 2014 der han var tilskuer som meg til den store begivenheten.


Aryan Tari (sølv), Frode Urkedal (gull) og Erik Fossan (bronse) under Norgesmesterskapet i 2014
Foto: Bjørn Berg Johansen
 

Erik begynte sin sjakklige løpebane i Ganddal Sjakklubb og han spilte hjem en Norgesmestertittel for lilleputt i 1984. I 1988 smelte han til og vant Junior-NM i Asker - riktignok først etter stikkamp senere på året - men dog. Deretter gikk det altså slag i slag til 1997 da han altså fullbyrdet IM-tittelen i sjakk og 1998 da han spilte hjem et lag-gull for Bergens sammen med det gode Bergensmiljøet på den tiden. De siste årene har han - etter en liten pause - vendt tilbake til sjakken og i hvert fall to av hans tre sønner dyrker sjakken på høyt nivå. Aleksander og Benjamin er nemlig allerede blitt meget habile klubbspillere som har mye glede av sjakken og som har gjort det sterkt med skolelagene sine opp gjennom årene. Sist laget deres - Gosen Ungdomsskole - var ute i ilden ble de nr.2 i Nordisk Mesterskap og selvsagt spilte begge Fossan-brødrene, altså Benjamin og Aleksander, på de to øverste bordene. Det gror altså etter Petter og Erik. Ja, for det går ikke an å skrive en spalte om IM Erik Fossan uten å nevne at hans bror Petter som er 4 år eldre og som er FM i sjakk. Petter var nok alltid en ledestjerne for Erik i barndommen og som så ofte ble den yngste den beste. De kommer begge to fra et godt sjakkmiljø i Sandnes-området der de spilte for nevnte Ganddal Sjakklubb som barn. Erik Fossans landslagsspill i OL 1992 skal vi hoppe elegant og vennskapelig bukk over - men det bør nevnes for helhetens skyld at Erik er Norgesmester for Bergens i 1998 som nevnt over. Det var i studietiden da han studerte i Bergen at han var med å vinne Lag-NM finalen. I finaleoppgjøret mot OSS slo han FM Sverre Heim på andrebordet til Bergenserne. Vel blåst Erik!

Fossanbrødrene er altså et begrep i norsk sjakk generelt og i vestlandssjakken spesielt. FM Petter Fossan er posisjonsløven som vurder stillinger meget godt og som stoler på intuisjonen og den gode sjakkforståelsen sin. Petter kan for lite teori til det som godt er - men han klarer seg stort sett bra mot sterk motstand likevel. Jeg tenker at Petter må ha Capablanca som forbilde. Lillebror Erik er hans rake motsetning! I sine storhetsdager kunne Erik mer om Tarraschvarianten i fransk, om Botvinniksystemet i engelsk, Sveshnikov-varianten i siciliansk og flere andre åpninger - enn de aller fleste norske elitespillere. Han spilte nemlig skarp sjakk og var tro mot sitt dynamisk spill som ble skapt ut av en god åpning for at han så kunne få brukt regnemusklene sine. For mens storebror stolte på vurderingsevnen, stolte lillebror på regneferdighetene. De var som Capablanca og Alekhine. I en evig ubalanse der den siste av dem nådde lengst med sitt angrepspill, men der førstnevnte nok innerst inne synes det er ergelig å bli lurt opp i stry gang på gang. Hadde Erik en klar svakhet var det at han kom i tidsnød for ofte, og om hadde han en klar styrke så var det viljen til å vinne og regneferdighetene. Jeg vet ikke om det var tidsnødsnarkomanien, eller om det var naturtalentet, som var hovedårsak - men Erik har alltid vært en racer i lynsjakk og denne grenen av sjakk har han nok hatt vel så stor glede av opp gjennom årene som i andre typer sjakk og han spillet fortsatt mange lynturneringer selv om jobb, familie og friluftsliv ofte tar helgene som før ville vært viet til sjakken. Erik er selvsagt blant de som er Norgesmestre i lynsjakk - en liten bragd der også altså! Han har i tillegg sølv og bronse fra Eliteklassen under NM i henholdsvis 1997 og 2014.

Nylig spilte Erik i en simultan som Magnus Carlsen holdt i Oslo. Totalt deltok det 24 spillere i denne simultanen som stort sett besto av næringslivstopper og som ble spilt på ærverdige Hotel Continental i Oslo. Arrangør var Carlsens sponsor Arctic Securities. Jeg oppfordret Erik etter dette å sende inn partiet sitt der han slo Magnus! - og det gjorde han, og sammen med det flotte bildet øverst i spalten som er hentet fra hans Facebookside, så måtte det bli sak av en slik storslått spiller. Erik skriver om partiet mot Magnus:

"Jeg hadde på forhånd håpet på siciliansk eller en annen åpning som byr på asymmetrisk strukturer og variantregning, men Magnus vant definitivt åpningsduellen (var ikke 3.c3 jeg håper på) og han fikk styrt partiet inn i rolige posisjonelle baner. I midtspillet ble jeg litt for passiv og angret fort på at jeg ikke heller ofret en bonde, og søkte aktivt motspill gjennom 20.?Tfc8 istedenfor 20.?Tfe8. Sluttspillet er selvsagt vanskelig med bonde under, men dronningsluttspill er aldri enkelt".

Det siste skulle Erik få helt rett i! For verdensmesteren vår hadde nemlig nær full kontroll på partiet fra start av og så ut som en sikker vinner lenge, men da han tilsynelatende skulle slå den siste spikeren inn i likkista, da sto Erik opp fra de døde! At Erik er slu er det liten tvil om og han hadde jo satset aksjene sine akkurat på at dette med dronningsluttspill, og den menneskelige faktoren, skulle bety noe og det viste seg at han fikk full valuta med påslag for den handelen som altså til slutt førte til en noe heldig seier. I stedet for å se dette partiet velger jeg derfor å vise et parti fra Erik sine glansdager, men selvsagt skal du få se Magnuspartiet ukommentert også. Her hos Sjakkfantomet er spares intet.

Sjekk IM Erik Fossan sin seier mot Magnus Carlsen i simultan her med automatiske Stockfish-analyser og graf.

 

Sjakkfantomet kommenterer et partiet av Erik Fossan mot IM Roy Fyllingen under NM i 1997:

 

Sjakkfantomet og Deep Blue med offerspill i Caro Kann


Paul Svedenborg og Sven Wisløff Nilssen spiller vennskapelig lynsjakk mens Mikael Rølvåg ser på
Foto: Arild Ernstsen

Vi skriver 11. mai 1997. Vi snakker om New York, menneske mot maskin og Garry Kasparov mot Deep Blue. Matchen står 2.5 - 2.5 og det gjenstår bare et parti av hele denne matchen. Kasparov er utvilsomt ute av balanse rent mentalt - han er ikke den kraftfulle angrepsspilleren som tror blindt på egen storhet lenger. Computeren har sjokkert han, computeren har funnet "menneskelige trekk" og da snakker vi om stormestertrekk som Kasparov selv ville funnet, men som han tenker at ingen maskin kan finne! Vi lever nemlig enda i en tid der maskinens valg er mindreverdig de beste menneskenes. Men summen av alle valgene deres er likevel i ferd med å bli bedre enn summen av et menneskes valg over sjakkbrettet. Myter skal nemlig knuses denne kvelden. For maskinen skal sette Kasparov på prøver han ikke mestrer og Kasparov skal få et stygt nederlag med seg i bagasjen.

Hva som fikk Kasparov til å spille en taktisk katastrofeåpning der han gikk på snørra etter bare 11 trekk, selv om det ble spilt litt mere, kan vi bare spekulere i. Han dro nemlig frem en variant som erkerival Karpov ved flere anledninger hadde benyttet seg av mot nettopp Kasparov selv. Hele 6 ganger spilte Karpov varianten 1. e4 c6 2. d4 d5 3. Sc3 de4 4. Se4 Sd7!? mot Kasparov og resultatet ble magert for svart! Tre remiser og tre tap for den godeste Karpov. Det ironiske er at Karpov selv hadde minst like god score med åpningen mot kvalifisert motstand... som hvit! Så hvorfor valgte Karpov dette mot Kasparov? Og hvorfor valgte så Kasparov dette mot Deep Blue? I praktisk spill trivdes de jo med hvit i stillingstypen. Det har jeg spekulert i, og jeg finner ikke noe annet svar enn følgende. Når en brytes ned til grunnfjellet psykologisk sett, kommer urmenneske frem - selve apen i deg. Barnet om du vil, og som barn spilte Kasparov mye Caro Kann. Så kanskje hadde han gode vibrasjoner for Caro Kann fordi han spilte det som barn, og fordi det er regnet som et solid og lukket system og han ville spille solide og lukkede stillinger på denne dagen - dagen da alt gikk galt. Skjebnens ironi ville også at den store åpningsteoretikeren GM Ludek Pachman - som selv yndet å spille akkurat 4... Sd7!? i Caro Kann - hadde bursdag på denne dagen. Han fikk altså en gave i fanget han slett ikke ville ha. At Kasparov gikk ned i flammer i yndlingsåpningen til Pachman, og at Kaspy tapte matchen mot maskinen på menneskehetens vegne.

Det forunderlige ved Kasparovs valg av Caro Kann har opptatt meg lenge. En spiller som kan så mye teori som Garry Kasparov - i et så viktig parti - skal gå på en skrell så tidlig i åpningsspillet skremmer meg nemlig. Han viser jo at vi alle er menneskelig og feilbarlige og at det ikke finnes noe geni der ute som mestrer alt - og som vi blindt kan stole på. Ingen Neo fra Matrix. Kasparov var nesten det nemlig - den aller beste sjakken hadde å by på by far! Og han tapte som et barn. En liten trøst oppe i det hele var at jeg selv tross alt skjønte hva som foregikk i siste matchparti - at partiet ikke var utenomjordisk komplisert, og at det var lett å forstå at Kasparov spilte som et barn! Skadefryd er den eneste sanne gledes sies det - slik har egentlig ikke jeg det - men denne maidagen i 1997 da Kasparov tapte så det sang satt jeg selvsagt på Internett og fulgte matchen og fikk litt fornemmelsen av skadefryd da Kasparov endelig viste sine menneskelige sider. Det var forresten ikke så selvsagt at dette kunne følges over nettet da jeg kun et snaut år i forveien hadde skaffet meg nett - og siden World Wide Web og sjakkdekning på nettet var ganske nytt den gang. Derfor ble det en stor happening i sjakkens historie. Jeg fulgte med på partiet og skadefryd til side - det smertet først og fremst å se Kasparov tape - men det gledet meg at jeg kunne varianten mye bedre enn verdensmesteren selv!


Det naurale nettverket Deep Blue slo Garry Kasparov i 1997
Foto: James for Wikipedia

Ja, for det forunderlige er at denne varianten i Caro Kann egentlig var relativt godt kjent på den tiden, etter at det ble litt av en motevariant siden Karpov spilte den som svart - altså varianten 1. e4 c6 2. d4 d5 3. Sc3 de4 4. Se4 Sd7!?. Nunn var ingen nonne, og han gikk derfor i bresjen som en ekte viking og gikk etter strupen på dette systemet med trekket 5.Sg5!? - som bredte om seg og ble mer og mer populært og kjent. Så allerede da jeg i spilte i junior-A for første gang i 1989, hadde jeg før turneringen innstudert Nunns 5.Sg5 - som egentlig ikke er John Nunns trekk. Men da han skrev en rekke analyser om trekket og så nedspilte GM Georgiev med det ble det Nunns navn som hang ved trekket 5.Sg5. Andre prøvde å holde trekket hemmelig - for 5.Sg5 kom allerede tidlig på 80-tallet - men det ble vel ikke ordentlig kjent før i 1988 da følgende parti utspant seg mellom John Nunn og den legendariske stormesteren Kiril Georgiev: 5. Sg5 h6?! 6. Se6! Da5+ 7. Ld2 Db6 8.Ld3! fxe6?? 9. Dh5+ Kd8 10. La5 med dronningfangst, og det gjensto bare å spille hjem partiet for hvit. Der og da - i verdens mest kjente turnering i Linares 1988 - fikk garantert Garry Kasparov se effekten av Se6 i dette systemet. Allikevel gikk han i en nesten tilsvarende felle 9 år senere!? Ett år senere - altså under Junior-NM i Randaberg i 1989 fikk jeg forøvrig gleden av å repetere Nunns 5.Sg5 h6?! 6.Se6! mot Petter Glenne i et parti jeg vant - men der svart tross alt gjorde det bedre enn Georgiev som jo fullstendig gikk på snørra.

Mange år senere fikk jeg igjen varianten mot meg i to påfølgende turneringer tidlig i 1996 - altså godt og vel et år før Kasparov og hans match mot Deep Blue. Jeg hadde da satt meg bedre inn i variantens fortreffeligheter og mot både Tron Walseth i Bymesterskapet i Tromsø våren 1996 og mot Lars Andreassen i Tromsøsjakken i mars 96 fikk jeg så sjansen til å briljere med offerspill og full balluba! I begge mine partier gikk motstandere ned i flammer - men begge ga tross alt mye mer motstand enn Kasparov var i nærheten av å gi i partiet mot Deep Blue der det ene svake trekket avløste det andre - Kasparov må ha brutt sammen og tilstått foran Deep Blue på denne skjebnesvangre maidagen i 1997. Uansett er det en spennende variant jeg fikk spille i Tromsøsjakken og i Bymesterskapet og da jeg analyserte hele varianten i etterkant fant jeg ut at offerspillet til hvit - strengt tatt - er litt oppskrytt da det på ingen måte vinner av seg selv!? Ja, for jeg tror på ingen måte at varianten er tapt for svart og etter mitt syn har svart en rekke forbedringer som kan gjøre det hele spillbart i de rette hendene. Deep Blue, og mange andre sitt 8.Sxe6!, er sterkt - men det er det. Hvorfor gir jeg selv trekket h6 et helt spørsmålstegn da? Ganske enkelt fordi det i praktisk spill er mye verre å spille svart, enn hvit, selv om konkrete - og lange - analyser viser at svart klarer seg greit ved korrekt spill. Men allerede etter 8...De7?! er det svært vanskelig å være svart! Muligens er da stillingen allerede tapt. Så strengt tatt burde det trekket også fått et helt spørsmålstegn. Uansett er det morsomt å analysere denne varianten, og det er morsomt å kjenne til dens historie selv om storheter som Garry Kasparov og Kiril Georgiev blir for klovner å regne akkurat i denne variantens tidlige liv. Du kan se partiet mellom Deep Blue og Kasparov i sin fulle lengde hos Wikipedia og dømme selv.

Her er mine kommentarer til mitt parti fra Tromsøsjakken 1996 mot Lars Andreassen:

 

Svens Sjakkskole: Del 8 - Posisjonsspillets edle kunst


Svens Sjakkskole gir deg i dag en innføring i posisjonsspillets edle kunst

Sjakkens udødelige partier er det mange av og de er lett å finne. Alle verdensstjerner med respekt for seg selv, og noen år på baken, har legendariske partier i sin skattekiste der de taktiske lynnedslagene står i kø, og katastrofe på katastrofe, venter motstanderen som da Adolf Anderssen knuste Kieseritzky eller Garry Kasparov gruset Topalov. Men det finnes et alternativ til evig sjakklig skjønnhet og det er på mange måter en sikrere vei for den som kjenner posisjonsspillets edle kunst. Kunsten å legge stein på stein og til slutt få en knusende fordel som spiller hjem hele poeng sånn helt på egenhånd.

Sjakken har hatt mange flotte angrepsspillere, men flertallet av verdensmestrene har vært meget godt posisjonelt skolert og mange av dem har da også elsket posisjonsspillet høyere enn noe annet. Jeg tenker da i første rekke på Capablanca, Smyslov, Petrosian, Karpov, Kramnik og Magnus Carlsen. De 6 største posisjonsspillerne blant verdensmestrene i sjakk sett fra mitt ståsted. Men Gud forby - universalgeniene Botvinnik og Fischer er ikke glemt og selvsagt husker vi også på posisjonsspillets far Wilhelm Steinitz i en slik sammenheng. Men de seks spillerne Capablanca, Smyslov, Petrosian, Karpov, Kramnik og Carlsen er i en egen divisjon når det kommer til det å ha naturtalent for det enkle - føler jeg. Av Capablanca lærte vi ting som naturlig plasserte offiserer og sunne bondestrukturer. Av Smyslov lærte vi blant annet planmessighet og harmoni i partiene. Av Petrosian lærte vi blant annet profylakse og det å ta motstanderens trekk og planer alvorlig. Av Karpov lærte vi at aktivt brikkespille og sunn sjakk ikke er to motsetninger - men to komplementære størrelser og få spillere har vel hatt en rød tråd gjennom flere av sine partier enn Karpov? Av Kramnik lærte vi å ta steget helt ut - at initiativet også er viktig for posisjons spilleren og at det å ofre bønder ikke er noen synd. Og av Magnus har vi blant annet lært å sy alt sammen til en spillestil og å forstå at bøndene virkelig er sjakkspillets sjel. Vi har selvsagt lært mye mer av disse spillerne - men dette var det som slo akkurat meg i min første tanke om temaet.

Så hva er da posisjonsspill? Jo, det er evnen til å samle opp goder over tid og samtidig gi minst mulig vekk. Tenk deg at du er en aksjehandler. Du går på børs straks trekk nr. 1 gjøres og så forhandler du med motstanderen din om alle valg dere tar - både du og han! Typiske posisjonelle goder det forhandles om hele tiden i sjakk er tid, rom, materiell, struktur, aktivitet og kongens sikkerhet. Med tid menes det å ha momentum eller det å ikke ha momentum. Altså kampen om initiativet. Denne kampen starter med at hvit har momentum og han må derfor utnytte denne fordelen til noe konkret før svart utjevner hvits fordel ved å stikke kjepper i hjulene for han eller ved å ha bedre planer selv. Kasparov, Tal og Alekhine var spillere som verdsatte initiativet i sjakk veldig høyt - men også posisjons spillere som Karpov og Kramnik verdsatte initiativet høyt og noen av de beste partiene til disse spillerne er på den hvite siden av et parti der initiativet ris. Karpov sin nedslakting av Topalov med hvit i Linares 1994 er et strålende eksempel på akkurat slik sjakk der initiativet rammes inn i glass og ramme og henges høyt opp på veggen. Så er du glad i initiativet er du i godt selskap og i de fleste stillinger i sjakk er det den som har initiativet som står best. Men ikke alltid da det finnes verdier som er av en mer varig art og der kommer helt andre faktorer inn.


Jose Raul Capablanca er kanskje historiens mest naturlige posisjonsspiller og et forbilde for Magnus
 

Kampen om å ha mest rom handler blant annet om det å beherske sentrum, det å ha mest plass til brikkene sine og det å skape strukturer som du kan forsvare. Gir du fra deg en av løperne er et godt tips og sette flest mulig bønder på motsatt farge av den løperen du har igjen. Slik blir løperen god og slik får du bønder som forsvarer en farge på brettet og en løper som forsvarer den motsatte fargen på brettet. Slik kan du tenke med de andre offiserene også. At bøndene og offiserene sammen skal forsvare ditt territorium. De skal både hindre motstanderen i et bakholdsangrep og de skal spille på lag i den kommende offensiven du planlegger. Begge deler er viktig og nybegynneren bruker ofte å tenke for ensidig på angrep. Han har kun et kongeangrep i bakhodet og da får en ofte en dolk i ryggen fordi sjakken er veldig mye rikere enn bare det kongeangrepene byr på.

Hvordan kan en så vinne et sjakkparti uten å angripe kongen? Jo, en kan matte kongen i sluttspillet ved at en vant materiell på 1000 forskjellige måter. Et materielt overtak er det mest vanlige måten å vinne sjakkpartier på. Din hær blir sterkere enn motstanderens hær og til slutt vinner du partiet på akkurat det. Ved å omringe det svakeste punktet i motstanderens leir faller det fordi motstanderen ikke kan stå i mot med en svakere hær. Husk også at bønder er en del av hæren og at de ikke må gis bort i hytt og pine - de er viktig soldater! Magnus Carlsen bruker å si at dersom en mister bønder svekkes strukturen og det blir en pest som sprer seg slik at en til slutt mister kontrollen. Det siste var mine ord - men tanken er Magnus sin. Bønder er altså sjakkspillets minste deler - men ved å være materielt minst har de også en enestående styrke da offiserer ikke kan gå tapt for en av disse små elitesoldatene. Derfor kan bøndene brukes til å skyve motstanderens brikker bort og til å angripe med slik at motstanderen må vike. Så en romfordel skapes ofte av at bøndene og offiserene er med langs frontlinjene og at de gjør en aktiv innsats der.

Materielt sett er det også viktig å lære seg å tenke dypere, bedre og mer helhetlig enn kun skolesjakkens dronning = 9 poeng, tårnet = 5 poeng og løperen og springeren = 3 poeng. I posisjonsspillet kommer nemlig tanken om at alt henger sammen med alt inn i sjakken - og dette er selve kjernen i posisjonsspillet. Ting henger sammen. Derfor bør en vite at et angrep kan lykkes om en har tre offiserer i direkte angrep, men ofte mislykkes om en skal matte med kun to offiserer. En bør vite at dronning og springer jobber godt sammen og er en enhet som er livsfarlig i kongeangrep fordi de jobber på begge farger på brettet. En bør også vite at tårnet liker å samarbeide med løperen i sluttspillet mer enn det liker å samarbeide med springeren eller at to løpere er sterkere i de aller fleste stillinger enn løper og springer eller to springere. Årsaken er delvis fordi to løpere har så lang rekkevidde, delvis fordi to løpere tar begge farger samtidig og at de dermed utfyller hverandre perfekt og delvis fordi synergieffekten av de to er større enn enhetene stykkevis og delt. De er altså en slagkraftig enhet som både i et kongeangrep, i forsvar eller i et sluttspill er meget sterke og derfor kaller vi det å ha "løperparet" for en fordel i sjakk. Når en tenker materiell må en derfor tenke stort og tenke sammenhenger og kombinasjonen av brikker som samarbeider godt med hverandre er en ting å tenke på - en annen ting du alltid bør tenke på er å gi motstanderen brikker som ikke samarbeider like godt. Dette gir opphav til en viktig posisjonell regel i sjakk: "Det viktige er ikke det som forlater brettet - men det som blir igjen!". Med det mener en at du godt kan gi bort en god springer dersom det f.eks. likviderer løperparet til motstanderen som var limet i stillinga hans slik at du får en bedre stilling etter handelen, enn den du hadde før handelen.



Her en ung Bobby Fischer som behersket posisjonsspillet til fulle - men også så mye, mye mer...
Foto: Wikipedia Commons basert på Ulrich Kohls arbeid

Struktur er selvsagt viktig og det er hjertet av posisjons sjakken spør du meg. Den største forskjellen i posisjons forståelse ligger nemlig i det å forstå ulike bonde strukturer godt! Hvordan harmonerer offiserene med bøndene? Har alle bøndene definerte arbeidsoppgaver - er de til nytte i den store kampen? Jobber bøndene godt sammen, forsvarer de både hverandre og viktige felter? Dette er noen av mange essensielle spørsmål om bøndene i sjakk og om det vi kaller bonde strukturer. En dobbeltbonde er ofte svak om den er isolert i tillegg til å være en dobbeltbonde, men som Anand viste oss i Bonn kan dobbeltbonden også være en styrke ved å gi oss en halvåpen linje og ved å forsterke sentrums innflytelsen. Isolerte bønder er ofte svake, men de kan i mange stillinger brukes som brekkstang og da kommer de til nytte. En nyttig måte å tenke på i forhold til bønder er å spørre seg selv hvilket formål bonden har? Er dette en fribonde som skal vinne sluttspillet? Er disse tre bøndene viktige for kongens sikkerhet? Er dette en brekkstang som skal hele veien til h5? Er dette en fotsoldat som skal sprenge opp linjer og diagonaler? Er disse tre bøndenes rolle å ta terreng og skape en base for videre offiserspill? Får en f.eks. svar på spørsmålet om at dette er en fribonde som skal vinne sluttspillet - vil bonden verdi øke og en bytter den ikke bort frivillig. Er det tre bønder som tar terreng og skaper godt offiserspill vil en ikke uten videre skyve en av dem fremover uten å ta konsekvensene godt i øyesyn først. For vinner bøndene en fordel, så taper kanskje offiserene en annen fordel og det er viktig å tenke på. Struktur handler altså om sterke og svake felter, det handler om å skape en romfordel og det handler om å gi offiserene bedre spillerom. Men det handler også om å bevare en harmoni og når jeg snakker om harmoni tenker jeg i første rekke på at alle deltar i en overordnet plan der de samarbeider om noe større enn bare det å se kosmetisk fine ut. Bønder som harmonerer etterlater seg ikke evig svake felter som er farlige for egen konges videre liv.

Kongesikkerhet er også meget viktig og en trenger minst to bønder, helst tre, for å skape en borg der kongen kan leve et trygt liv. I sjakk skapes en slik borg normalt gjennom rokaden og den tar vi tidlig. I spillet Shogi er det mye mer innfløkt hvordan kongen skal forsvares og den første fasen av spillet handler i stor grad om kongesikkerhet i det spillet. I sjakk handler det både om kongesikkerhet, men om veldig mye annet på en og samme tid og her kommer aksjemegleren inn. Du skal kjøpe gode aksjer og unngå de dårlige. I begynnelsen av spillet vet alle at utvikling, kongesikkerhet ved rokade og et sterkt sentrum er viktige komponenter i spillet og de tre strategiske målene ved åpningsspillet. Men streng tatt har kampen om aksjene alt begynt - husk det! Gir du løperparet fra deg tidlig - får du det aldri igjen! Gir du motstanderen en tidlig stor romfordel, får du trolig aldri hele romfordelen hans tilbake. Skaper du sår i egen bonde struktur - kan de kanskje aldri repareres og trolig sprer de seg som en sykdom om du spiller mot en sterk spiller. Husk derfor på at bøndene aldri kan flyttes tilbake, men at de samtidig er nyttige å ha på midten av brettet. Husk at sentrum og aktivitet er de to viktigste prinsippene i det tidlige midtspillet og at du derfor bør flytte brikker slik at de influerer sentrum av brettet. Årsaken til dette er todelt. Den ene årsaken er at sentrum er viktig i seg selv og at den som har størst kontroll over midtbanen på brettet har størst kontroll over spillet. Det er en generell regel. I tillegg er det slik at brikker som er sentrumsnære raskt kan bevege seg til begge fløyer slik at du står mer fleksibelt når kampen på en fløy tilspisser seg. I midtspillet har vi gjerne tre hovedplaner som er gode - kall dem generelle planer i sjakk. Det ene er å sentralisere brikkene dine. Det andre er å omgruppere brikkene til idealfeltene sine og det tredje er å forbedre den dårligst plasserte brikken eller bonden slik at den gjør en jobb for fellesskapet.

Til slutt vil jeg snakke varmt om aktivt offiserspill. Sjakk er først og fremst et aktivt spill der initiativet er viktig, der aktivitet er viktig og der angrep henger sammen med begrepet aktivitet som to dråper vann. Aktivitet får du først når brikkene har stor rekkevidde og når de samarbeider godt. Det første synes mange er lett å forstå - at et tårn hører hjemme i en åpen linje, at en løper trives i den lange diagonalen og at en springer trives på en forpost i sentrum. Men dette med å få brikkene til å samarbeide er ikke alle like gode på. Det handler i bunn og grunn om å få brikkene til å delta i det samme målet. Angripe det samme svake punktet, den samme rokadestillingen er delta på samme side av brettet. Da blir brikkene aktive sammen og de går fort opp i en høyere enhet og utretter mye mer sammen enn de ville gjort stykkevis og delt. De vakreste posisjons partiene - vi skal straks se et av dem - er ofte slik at brikkene sammen kontrollerer nesten hele brettet. At trykket og aktiviteten deres holder motstanderens motspill helt nede og får en til et slikt parti - ja, da kan en med all mulig rett si at en har spilt en posisjonell perle. Og posisjonelle perler er etter mitt syn minst like vakre som udødelige angrepspartier - i hvert fall noen av dem.


Bobby Fischer var et universelt geni og spilte dette mesterverket under sjakk-OL i 1966:

 

En magisk aften med Alexander Alekhine


Den fjerde verdensmester i sjakk - Alexander Alekhine 1892-1946

Jeg holdt nylig en leksjon og et kort foredrag om Alexander Alekhine i Tromsø Sjakklubb og det ble en magisk aften. For Alekhine har en helt spesiell plass i sjakkhistorien. Han er nemlig blant de aller største, og kanskje er han akkurat det - den aller største før andre verdenskrig av verdensmestrene i sjakk - selv om det etter krigen kom mestre som nok har overgått denne legenden både i berømthet, legendestatus og prestasjoner. Alekhine slo den store José Raúl Capablanca i en berømt VM-match i 1927 i Buenos Aires. En VM-match Magnus Carlsen har sagt er blant de aller største i historien. Alekhine lærte sjakk av sin mor, en eldre bror som het Alexei og en eldre søster som ble kalt Barbara. Alekhine var altså 4 år yngre enn Capablanca i alder og to de ble livslange rivaler som spilte med stor pondus mot hverandre og selv om Alekhine vant VM-matchen i 1927, så hadde Capablanca en livslang pluss-score i oppgjørene deres med 9-7 og i tillegg 33 remiser. Allikevel er det ingen tvil om at Alekhine var verdens klart beste sjakkspiller i mange år - i hvert fall i årene 1929-1935 var han klart best og i disse årene hadde han sin absolutte storhetstid. I disse årene spilte Alekhine blant annet den berømte San Remo-turneringen i 1930 der han gikk tapsfri gjennom feltet og smelte ned 13 stolper for å ende opp med 14 av 15 mulige poeng! Utrolig - hvem gjør noe slikt i dag? Storspillere som Nimzowitsch, Rubinstein, Bogoljubov, Yates, Spielmann, Vidmar, Maroczy, Tartakower og Colle var i det slagne felt og ble ut distansert av en hardtspillende Alekhine.



Alekhine hadde en spesiell pasjon for katter - kanskje fordi de er selvstendige og vet hva de vil...

Alekhine levde et særdeles spennende, myteomspunnet og interessant liv som bare er overgått av Bobby Fischer i nyere tid i skandaler og myteomspunnede historier. Her skjedde det veldig mye, og jeg nevner i fleng. Under første verdenskrig tjenestegjorde han for Røde kors ved fronten i Østerrike en sommer av første verdenskrig der han også deltok i krigen ved fronten. Han satt i fengsel for angivelig å ha vært del av kontraspionasjen i slaget om Ukraina der russerne tvang tyskerne tilbake. Etter dette havnet han en kort periode på dødscelle i Odessa. Dette skjedde i 1919. I følge uverifiserte rykter fikk ellers Alekhine i 1914 en datter utenfor ekteskap med en baronesse som han i 1920 giftet seg med for å pynte på det som hadde skjedd - Baronessen het Alexandra Batayeva og Alekhine skilte seg fra henne allerede et år senere. Fra og med den russiske revolusjonen, som startet i 1917 og varte helt til 1921 da bolsjevikene kom til makten, så ble verdensmannen Alekhine, som kom fra adelen i Russland, mer og mer en naturalisert franskmann og i 1925 fikk han sitt franske statsborgerskap. Han var da inne i sitt andre ekteskap av totalt fire stykker som han hadde gjennom sitt 53 år lange liv. Han skal alt i 1925 ha startet med en doktorgrad på det prestisjefylte universitetet i Sorbonne i Frankrike, men de lærde strides om han noensinne ble ferdig med denne juridiske doktorgradsoppgaven om det kinesiske fengselssystemet. Trolig ble han aldri det, og matchen mot Capablanca i 1927 må da også ha tatt mye mental energi og mye tid fra Alekhine som likevel konsekvent ble kalt Dr. Alekhine fra ca. år 1930 og livet ut.


Alekhine døde en myteomspunnet død på et hotellrom i Portugal på vei til England eller Sør-Amerika...

Det mest spennende med Alekhines liv sett utenfra er likevel hans mye omtalte død. Ensom og forlatt døde han på et hotellrom i Portugal i 1946, over en middagstallerken og med sjakkbrettet ved sin side får han en kjøttbit i halsen på det kalde og lumre hotellrommet der han altså dør. Tro det den som vil. Alekhine døde altså kun 53 år gammel, og mange mener - blant annet derfor - at han ble likvidert og at det ikke kan ha vært en naturlig død. Tidspunktet han døde på var også spesielt da flere ønsket han av veien akkurat da på grunn av hans nazi-sympatier under andre verdenskrig generelt og et anti-semittisk skriv spesielt. Dette satte han i et dårlig lys både i Frankrike og i Russland og spørsmålet er om noen i disse landene hadde en finger med i spillet. Det er i dag kjent at Frankrikes hadde "Death Squads" sto bak en rekke likvideringer etter andre verdenskrig og Russland hadde tilsvarende grupper som gjorde det samme. Alekhines eldre bror ble blant annet likvidert i 1939 for sine nazistiske holdninger, og mange tror at akkurat det samme skjedde med Alekhine i 1946. En kilde som støtter opp om at Alekhine virkelig ble likvidert skal være en lege som stadfestet hans død i 1946. Denne legen skal 25 år senere, til venner, ha påstått at Alekhine hadde skuddsår og dette har i sjakkmiljøet næret opp om spekulasjonene som går ut på at Alekhine ble skutt på gaten og så båret inn på hotellet før det ble gjort en dekkjobb i etterkant for å skjule ugjerningen. Hva som er sant får vi aldri svaret på - var det en kjøttbit som satte seg fast i halsen hans slik den offisielle versjonen lyder - og slik obduksjonen angivelig skal vise - eller var det en hevnaksjon? Ikke vet jeg, men mytene rundt gåten Alexander Alekhine lever utvilsomt videre og historien er svært spennende. Du kan lese mer om dette temaet i en interessant artikkel hos Chessbase.

Men vi kommer ikke utenom sjakken til legenden Alekhine. Det er fire virkelig store angrepsspillere i sjakkhistorien og Alekhine er en av dem. Morphy, Tal og Kasparov er de tre andre jeg regner med i dette regnestykket. At Alekhine var først ute med mye, og at han var en direkte inspirator til Tal og Kasparov er det liten tvil om. Alekhine spilte nemlig en kraftfylt sjakk med dype og heftige konsepter og utrolige kombinasjoner som ga spektakulære angrep. Han var rett og slett angrepskongen og ingen har i sin levetid ofret flere dronninger enn det Alekhine har gjort. I et spektakulært oppgjør med Bogoljubov ofret den godeste Alekhine dronningen hele tre ganger! Han var og vil alltid være en publikumsspiller.

Jeg bruker å si følgende om de første verdensmestrene i sjakk. Steinitz var grunnleggeren av en ny tid innen sjakken - han introduserte nemlig posisjonsspillet og grunnla dermed en mer universell sjakk. Dr. Lasker forfinet Steinitz sine idéer og ble den første virkelig universelle sjakkspilleren som kunne spillet både inn og ut. Både angrep og forsvar, både posisjonsspill og angrepsspill, både kreativt og teknisk spill og både det psykologisk og det sterkt materialistiske innen sjakken. Han hadde det meste. Så kom Capablanca som spesialiserte seg innen posisjonsspillets kunst og han ble den første posisjonskongen. Alexander Alekhine slo kontra og forfinet ideene fra Anderssen, Morphy, Marshall, Spielmann og mange flere. Men i tillegg til å forfine angrepets edle kunst tok han posisjonsspillet på alvor og gjorde det til en del av sine partier. Han la alltid et posisjonelt fundament i partiene sine før fyrverkeriet fikk fritt utløpt og med Alekhine fikk vi begreper som posisjonelle angrep og kombinatoriske konsepter som var på et høyere plan enn tidligere. Alekhine spilte stor sjakk og han nedla da også Capablanca etter alle kunstens regler i deres VM-match fra 1927.


Alekhine - Capablanca, Buenos Aires 1927

VM-matchen i 1927 fortjener et eget avsnitt. Hele 9 partier endte med knall og fall i denne VM-matchen som ble spilt som først til 6 seire. Det ble spilt hele 34 partier, og matchen åpnet med et brak i Buenos Aires da Alekhine vant åpningspartiet med svart i et fransk forsvar. Deretter ble det dronning-gambit på dronning-gambit fremover. Bortsett fra i tredjepartiet der det ble spilt en dronningindisk, så ble det altså spilt klassiske dronninggambiter i parti etter parti frem til det siste matchpartiet - altså parti 34 der Alekhine tok hjem matchen ved å vinne med de hvite brikkene. Dermed vant angrepskongen mot posisjonskongen i denne matchen med 6-3 i avgjorte partier og Alekhine ble med det den nye verdensmesteren i sjakk og legendarisk i sjakkhistorien.

Alekhine ga også ut en rekke sjakkbøker, og mest kjent er New York 1924 - en av sjakkens klassikere! Men også hans fire bøker med godt kommenterte partier fra egen karriere står seg godt. Alekhine var kjent for å skrive for sterke sjakkspillere og ikke nybegynneren - slik Lasker og Capablanca ofte gjorde. Dermed ble det avanserte analyser og særs gode kommentarer til partiene som verden knapt hadde sett maken til tidligere. En dybde, en idérikdom og en variasjonsbredde som står seg den dag i dag om det er midtspillet og sluttspillet du ønsker å studere. Alekhine skrev for det meste turneringsbøker - og hans tre mest kjente er fra New York 1924, New York 1927 og Nottigham 1936. Skulle jeg hatt bare to Alekhine-bøker i samlingen min ville det altså vært "New York 1924" og "My Best Games Of Chess: 1924-1937". Alekhine var altså en særdeles produktiv herremann som har betydd mye for sjakkens historie og partiene hans lever evig. Du kan finne partiet under i en ren Stockfishanalyse med graf hos LiChess.

Her et vidunderlig parti av Alekhine og en av hans absolutt flotteste kombinasjoner kommentert av Sjakkfantomet:

  

Et fantastisk sjakkblad og en flott Norgesmestertittel


Sven Wisløff Nilssen i begynnelsen av 20-årene - 19 år gammel vant han NM klasse 2 i 1988
Foto: Arild Ernstsen

Da jeg begynte å spille sjakk raste jeg opp i rating - og på 1.5 år suste jeg opp fra det å være fullstendig nybegynner - som ikke visste hva en passant var for noe - til det å bli en sterk klasse 2 spiller. Det sluttet ikke der og jeg raste videre opp til sterkt mesterklasse-nivå i løpet av de to neste årene. Det var sjakk for alle penga, og jeg koste meg på hele reisen. Litt av det som gjorde denne reisen mulig var det gode sjakkmiljøet i Tromsø som besto av en rekke spillere mellom 1800 og 2100 i rating. Noen av de viktigste jeg fikk bryne meg mot - og som var bedre enn meg på denne tiden var posisjonsløven Finn Haug, taktikeren Jørgen Schou Christiansen, strategen Sverre Karlsen og selvsagt klubben ukronede konge, pragmatikeren Jan S. Berglund. I tillegg fikk jeg bryne meg mot unge valper som Thomas Robertsen og brødreparet Pål og Jon Kr. Røyset som ga meg fin matchtrening og var hyggelig sparringspartnere. Det var som å spise kake. Tenk deg at du må spise en stor sjokoladekake for å bli god i sjakk! Hver bit gir et nytt kunnskapsområde. Problemet er bare at kaken er stor som en fotballbane! Dermed er det bare en måte å få spist hele kaken på. Du må ta tida til hjelp! Flere stykker hver dag - og aldri en dag uten et stykke kake! Stykkene er varierte og gir deg ulike styrker. Det ene gir deg sjakkproteiner som styrker taktikk-musklene, det neste styrker posisjonsspillet og det neste styrker strategien din og så må du selvsagt styrke de praktiske ferdighetene osv. Det er tidkrevende å bli god i sjakk, men trener en riktig og variert så kan en nå langt og det følte jeg at jeg gjorde de 11 årene jeg spilte turneringssjakk.

Motivasjon er viktig og for å ha topp motivasjon leste jeg litt i Informator, mye i bladet Schacknytt og veldig mye i bladet "65" som var Tromsø Sjakklubb sitt klubbmagasin. Det morsomme er at jeg den dag i dag kan lese om mine bravader innen sjakken i bladet "65". Jeg kan også lese om mine venners bravader, noe som er like morsomt den dag i dag som det var den gang. "65" har mye godt sjakkstoff med turneringsreferater, partikommentarer og historier som knapt noe norsk sjakkblad kan slå - bortsett fra de to store: Norsk Sjakkblad og bladet Postsjakk. Mannen bak bladet "65" var Arild Ernstsen, men vi var mange som deltok i prosjektet og tilsammen ble det hele 16 nummer fra januar 1988 til sommeren 1993. Dette bladet er faktisk så bra at jeg fortsatt varmt kan anbefale det til alle mine sjakkvenner! Du kan laste det ned i .pdf-format her.


Klubbladet til Tromsø Sjakklubb "65" var gull verdt da det kom ut fra 1988-93 og er gull i dag!

Nylig leste jeg på sjakkbloggen til Dennis Monokroussos at han drømte om at noen lagde automatiserte analyser av sjakkanalysene til fortidens helter. De som analyserte partier i bokform før computernes inntok. Det var så ymse kvalitet dengang, og mens Karpov ikke var noen stor analytiker jamføres med det nivået han hadde i brettsjakk så var Kasparov derimot ekstremt dyktig og boka hans "Test of Time" er fortsatt spennende å bla i. Det samme var folk som Lev Polugaevsky, Jan Timman og John Nunn vil jeg tro - altså ekstremt dyktige analytikere og store sjakkspillere. Men når en kommenterer sjakkpartier er det andre faktorer som også teller. Det ser jeg på de gamle kommentarene i bladet "65". Du kan være en motiverende sjakk-kommentator, du kan være opplærende eller pedagogisk som det så fint heter og du kan være underholdene. Alt faktorer som er viktig - og de aller beste klarer hele miksen på en og samme tid og er en riktig så dyktig klarer en også å favne bredt slik at både den ferske sjakkspilleren og den erfarne får sitt! For moro skyld hentet jeg frem min gamle stabel av bladet "65" og analyserte mine egne analyser på et lett overfladisk nivå - men dog ved hjelp av dataprogrammet Stockfish 8 og ved hjelp av såkalte automatiserte analyser. Det jeg så må jeg si meg meget godt fornøyd med - selv om jeg også fant meget store hull i mine analyser fra 80- og 90-tallet. Når jeg så noen av de sorte hullene - tenkte jeg hvor heldig vi er i dag som har råsterke sjakkmotorer som gjør en stor del av jobben.

I dag kan en også få ferdig-lagde analyser av Stockfish som gir et klart bilde av partiforløpet - men som mangler det engasjementet, den innlevelsen, de forklaringene og den dybden du får her hos Sjakkfantomet som jo gir deg menneskelige analyser ved hjelp av blant annet Stockfish 8, men fremdeles med mye menneskelig input på mange felter. Disse automatiserte analysene kan du få kun ved hjelp av et par tastetrykk. Det er nesten skremmende enkelt! Derfor tror nok mange at vi ikke spilte god sjakk for 20, 30 år siden når vi ikke hadde slike hjelpemidler, men det vil jeg kraftig protestere på! Helt tilbake til Paul Morphy sin tid har de aller beste i verden ofte spilt mesterverker som virkelig tåler tidens tann og vanlige, sterke, klubbspillere har en gang i blant også spilt gode partier som absolutt fortjener dagens lys den dag i dag. I norsk sjakk har jeg funnet mye spennende fra begynnelsen av dette århundret og frem til våre dager som absolutt tåler dagens lys. Et dypdykk ned i gamle sjakkblader - og i blant annet "65" - er derfor morsom lesning om du kjenner de som har spilt partiene og er interessert i historiene og det kan være lærerikt. Vel så lærerikt som å se på superstormesterpartier på ChessBomb der 96% av essensen ligger under overflaten slik at det skal mye tankekraft til å forstå det som faktisk skjer. Slik er det ikke alltid med amatørpartier - og gamle klassikere - og selv liker jeg derfor godt å se slikt også.

Jeg har blitt tutet ørene fulle av venner og fiender om hvor mye sjakken har forbedret seg fra min tid (jeg sluttet altså i 1997). Åpningsteorien har blitt så dyp og går så langt sies det. Allikevel føles det ikke slik når jeg studerer Hvermansen sine partier i dag eller når jeg selv spiller 5-minutters sjakk mot IMer og GMer online. Ting har skjedd, men en Steinitz-variant i fransk er fortsatt en Stenitz-variant i fransk. Det sies at alt går fremover - friidrett, fotball, ski og da også selvsagt sjakken. Det siste er jeg altså ikke helt sikker på går like raskt fremover som mange ser ut til å tro. Selvsagt har verdenseliten gått noe fremover, men jeg påstår det er begrenset hvor mye de kan forbedre spillet sitt i forhold til arbeidsnarkomane sjakkspillere som Fischer og Kasparov sitt spill  - selv i vår tid med treningsmetoder som er mye mer effektive. De aller beste i fortiden var nemlig ekstremt gode også før i tiden. Husk det! Derimot har eliten blitt mye større og dermed mye jevnere i vår tid. Mens det for 25 år siden kun var 33 spillere over 2600 i rating - er det i dag hele 100 spillere over 2660 og mens det for 25 år siden var bare 3 spillere over 2700 i rating - er det i dag hele 44 spillere på dette nivået! Det har altså, hvordan en enn snur og vender på det, blitt himla mange flere gode sjakkspillere enn det var før, og mange flere i det vi må kalle verdenseliten i sjakk. Selv mener jeg at ratingen har hatt en inflasjon de siste 40 årene og at dette også er en forklaringsmodell, men da i moderat grad. Uansett bør det i dag være mulig å finne ut av om det stemmer eller ikke stemmer ut fra avanserte data-analyser av partikvalitet kontra rating i år 1977 og i år 2017. Jeg har ikke sett en slik analyse - men det vil forundre meg om ingen andre har lekt med tanken og gjort en intern jobb her.

Hvordan spilte så en klasse 2 mester i 1988 under NM i Asker? Ikke så verst, ikke så verst! Det vet jeg fordi jeg selv vant Norgesmesterskapet i 1988 for klasse 2 og partikvaliteten var stort sett OK når jeg kikker igjennom utvalget nå. Vi var dengang 102 deltakere og vi skal straks se favorittpartiet mitt fra dette mesterskapet som jeg kommenterte i "65" nr. 3, 1988, og som jeg i dag kommenterer her hos Sjakkfantomet. Partiet viser at jeg hadde spist mye av den store sjokoladekaka som utgjør kunnskapens tre i sjakken. Både åpningsspillet og midtspillet sitter som et skudd. Når så også partiet er spilt i mitt forbilde - Bobby Fischer - sin ånd, så er det ekstra artig å mimre og se tilbake på dette mesterskapet i Asker generelt, og partiet mot Oddmund Sande spesielt. Du kan lese om det mesterskapet i to gamle artikler her hos Sjakkfantomet. Den ene artikkelen forteller historien om mitt NM-gull - den andre forteller historien om mesterskapet og Simens NM-gull i Eliten.

Så hvordan spilte jeg under NM i 1988? Det kan du se på grafen under som viser en automatisert analyse av Stockfish. Å gi bort kun 10 centipawns i snitt, altså 0.1 på Stockfish per trekk eller 1 bonde per 10-ende trekk er sjelden kost for en klasse 2-spiller i dag vil jeg tro - uten å vite det sikkert. Men slikt kan en altså sjekke i dag ved får tastetrykk og litt googlehjelp! Så jeg sjekket ut hvilket nivå alle motstanderne til Stein Bjørnsen spilte på under NM kl.2 i 2015 der han hele veien lå i toppen av denne klassen og følgelig spilte mot andre i toppen. Grunnen til at jeg valgte å sjekke disse 9 partiene var av rene bekvemlighets-grunner. Tallene jeg fant for de 9 motstanderne var serien: 22, 86, 17, 279, 204, 57 335, 42 og 26. Jeg spilte altså på 10 - noe en da må si seg meget godt fornøyd med... Å påstå at sjakken i klasse 2 har utviklet seg så veldig mye... holder altså ikke helt stikk i følge denne super enkle forskningen ;-)

Jeg vant altså klasse 2, med 102 deltakere i 1988, med scoren 8 poeng av 9 mulige og hadde en ratingprestasjon på 1981. Her er partiet jeg var mest fornøyd med sett gjennom Stockfish sine kyniske øyne.

Analyse av partiet Sven Wisløff Nilssen vs. Oddmund Sande, NM i Asker kl.2, 1988:


 

Her er partiet analysert av Yours Truely Sjakkfantomet:

 

 

Og i den klassiske partiviseren / hvilken liker du best?

 

Da jeg yppet til strid mot verdens høvding i bullet


Sven på 1990-tallet spilte veldig mye nettlyn i sjakkservernes spede barndom
Foto: Arild Ernstsen

Vi skriver 1998 og jeg skal delta i mitt aller første verdensmesterskapet i øvelsen bullet! I Norge vet bare min nærmeste sjakkvenn Jan S. Berglund at jeg skal spille dette mesterskapet, og at jeg har trukket verdens desidert beste 1-minutterspiller i sjakk - stormester Roland Schmaltz - som motstander. Mesterskapet spilles selvsagt over internett og jeg er relativt nylig blitt Norgesmester i... postsjakk(!), og har tatt et IM-napp i samme øvelse, men det ingen vet er at det er i lynsjakk jeg er relativt sett best. Riktignok har jeg en pen 6.plass fra Norgesmesterskapet i Namsos i 1995 i øvelsen lyn - men etter det ble jeg raskt veldig mye bedre fordi jeg fikk internettforbindelse samme år - og da tok det virkelig av med lyn på nettet! Riktignok hadde jeg spilt litt lynsjakk fra Universitetet i Tromsø fra 1990 av - men det var mest for moro. På FICS, som jeg spilte på fra midten av 90-tallet, var det fullt alvor og hard motstand. Jeg hadde funnet Edens hage for oss sjakkspillere - en oase der en kunne møte sterk motstand ute i verden og det var gildt.

På denne tiden var det få virkelig sterke spillere som spilte mye online sjakk. Kasparov, Anand og Kramnik kunne du bare glemme å møte i et onlinespill og sjelden ble du beskyldt for å jukse slik gode spillere ofte blir det i vår tid. Men det skjedde, og ofte fikk en høre at "Are you Bobby Fischer?" hvis du flesket til med en usannsynlig serie seire under et nytt nicknavn. Det var tidens sjargong. Jeg elsker jo simpelthen lynsjakk, og et av mine beste minner fra den tiden var da jeg slo Mikhail Gurevich (mgur) under navnet Vitality på ICC i 1997. Han var fortsatt meget sterk og de som ikke husker hvor djevelgod Gurevich en gang var - så minner jeg om at han i 1990 og i 1991 var rangert som verdens femte beste sjakkspiller med 2650 i rating, noe som på den tiden var svimlende høyt og særlig kult var det at han spilte på nett! Du kan se elolisten fra januar 1991 her. Partiene var artige og jeg slo han faktisk to ganger på en og samme dag - da ville han plutselig ikke mer! Det skjønner jeg forsåvidt godt da han ble nedspilt i det første oppgjøret og så svindlet på tid i det andre. Du finner det beste av de to partiene med computeranalyser på denne lenken.  Partiene ble spilt med 3-minutters tenketid.

Men vi skrev altså 1998 når jeg skulle spille en match i det første offisielle online bullet-mesterskapet. Det var ikke spesielt seriøst - men litt prestisje lå det selvsagt i det å slå gode spillere og mesterskapet hadde en egen hjemmeside husker jeg. Jeg klarte med noen magiske ord på google å finne en gammel nettside som viser resultatene fra dette mesterskapet, og der ser du at Stealthfighter vant en suveren seier til slutt! Bak nicknavnet Stealthfighter befant GM Roland Schmaltz fra Tyskland seg og han skiftet da han i 1998 startet å spille på ICC navn til Hawkeye som ble en ICC-legende helt til Radjabov og Nakamura satte han på plass midt på 00-tallet. GM Schmaltz ble senere pokerproff, og han skrev bok om bullet og nettsjakk som het "The Complete Chess Server Guide". Men først og fremst var han kongen på haugen i bullet i årevis der han vant verdensmesterskapet online i 1998, 1999, 2000 og 2001! Han var altså utrolig god.

Lille meg skulle altså opp mot denne kjempen og allikevel hadde jeg mord i blikket, og var godt forberedt, og trodde litt på et lite mirakel da jeg møtte han den 17. januar 1998 til match over 10 partier! Bare det å bo i lille Tromsø, og få spille 10 partier mot den beste i verden i denne disiplinen, var stort! Da jeg også gjorde det på bursdagen min, og slo meget godt i fra meg - så ble det et av mine aller beste sjakkminner - et minne for livet. Mine 15 minutes of Fame in chess, om du vil. Ja, for selv om ikke så mange fulgte med på partiene våre, så vant jeg altså hele 3 oppgjør - og det var da spennende for meg i hvert fall og spennende en stund selv om han kom til de nødvendige 5.5 poengene relativt greit mot slutten. Scoren ble til slutt 6-3 til GM Schmaltz - men tre seire var over all forventning og det var artig å delta! Jeg vil gjerne vise et av vinstpartiene mine - jeg har hentet det i journalen til brukeren "Hitchcock" på FICS - så det ligger der den dag i dag som et bevis på det som ble spilt. Godt jeg var fremsynt den gangen, og lagret slikt for det var artig å se dette partiet igjen da det var relativt velspilt av meg til kun å ha 1-min i betenkningstid om jeg må si det selv. Forøvrig het jeg Hitchcock fordi jeg prøvde å spille som spenningens mester - så får du se om du synes dette partiet ble spennende nok:

Her er en graf som viser utviklingen i spillet og som viser en analyse av feilene våre:


Her er partiet med Yours Truely Sjakkfantomets kommentarer:

  

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Sjakkfantomet

Sjakkfantomet

48, Tromsø

Sven Wisløff Nilssen - Visejuniornorgesmester i brettsjakk 1989. Norgesmester i postsjakk 1995. To ganger deltaker i eliteklassen både i brettsjakk og postsjakk. I dag, avdanket sjakkspiller med fortsatt lidenskap for spillet. Kontaktadresse: sjakkfantomet[a]gmail.com

Søk hos Sjakkfantomet:

only search Sjakkfantomet

free counters

2700chess.com for more details and full list

Daily chess puzzle

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits